«Å nærme seg de aller yngste barna handler for meg om å gi barn opplevelser som ligger nær deres måte å undersøke verden på.»
Kronikk
«Å nærme seg de aller yngste barna handler for meg om å gi barn opplevelser som ligger nær deres måte å undersøke verden på.» (Foto: Getty Images (illustrasjon) / Privat (innfelt) )

Pepperkaker for hvem?

«Hvorfor trer vi på de yngste barna disse ordinære juleaktivitetene som er tenkt for de større barna som har et forhold til julens gleder, spenning og forventninger?» spør Sissel Aastvedt Halland.

  • Kronikk

Det skal lages adventskalender i barnehagen og 1-åringene sitter i sine tripp-trapp-stoler plassert ved to høye bord. Selene er på. De skal pynte og dekorere ferdiglagede pepperkakehjerter som sirlig skal pakkes inn i cellofanpapir for så å henges i vinduet til pynt.

Det er adventstid i barnehagen og en og en kake skal plukkes ned i dagene frem mot jul.

På det ene bordet foregår pyntingen systematisk ved hjelp av en voksen som hjelper barna å plassere nonstop og seigemenn på kakene. Melisen er sprøytet fint på i forkant slik at barna i tur og orden kan lime på sine utdelte nonstop med god hjelp av en ledende hånd. Den voksne passer på at barna ikke griser med melis eller smaker på nonstopen, vasker av hender og bord før de raskt avslutter aktiviteten.

På det andre bordet er barna i full gang med å kline melis utover kakene. De prøver å gripe nonstop og seigemenn med klissete fingrer og prøver å plassere dem på kakene, men det er ikke like enkelt å få klisset av fingrene, og mye søtt og godt forsvinner ned i de små magene. Barna fryder seg, de ler og er i opplevelsen av dufter, smaker og berøring av seig, klissete melis, seigemenn og smakfulle nonstop. Den voksne som har hatt ansvaret for det ryddige bordet kommer bort og beklager seg over rot, kliss og skitne barn. Hun sier strengt: «Det er nå alltid så skittent og klissete der du er med barna!»

Hvem er disse aktivitetene egentlig for?

Kolle, Larsen og Ulla (2017) skriver om kyllingens kraft, men jeg undrer meg vel så mye over julens kraft og de diskurser som er knyttet opp mot julens gjøremål. Hva er det som skjer når de yngste barna blir satt til slike aktiviteter og hvem er disse aktivitetene egentlig for?

Hva slags forventninger har en til de yngste barna som knapt nok har rukket å leve et år? Hvorfor trer vi på de yngste barna disse ordinære juleaktivitetene som er tenkt for de større barna som har et forhold til julens gleder, spenning og forventninger? Hvorfor setter en de yngste barna i stoler med seler og ber dem om å lage gaver til mor og far? Hva er for hvem og til hvem?

Er det personalet sitt ønske om å gi som råder, eller er det foreldrene som ønsker det? I så tilfelle blir jeg noe forundret over at fagfolk som jobber i barnehagen og høyt utdannede pedagoger tar valg som strider mot de yngste barna sin væremåte.

Opplevelser med materialer fremfor å produsere

Ja, for hvem er de yngste barna?

Allerede som spedbarn rører vi oss, leker med lyder, ser rundt oss og søker via lukt og smak. Vi blir kjent med oss selv og verden gjennom sansene våre (Steinkjær, 2005). En av de første tingene barn utforsker i eget liv er som regel sin egen mat og drikke. Gjennom bruk av munnen erfarer de nye smaker. Med hendene klapper de grøten på bordet, kliner leverpostei og rister på drikkekoppen sin. Senere er det kanskje materialar som leire, sand, papir og ull som er interessant å utforske.

Å la barn få utforske og å ha en tilnærming til barn som er preget av aldersgruppen sin væremåte, skaper rom for opplevelser med materialer i stedet for å produsere noe.

Å nærme seg de aller yngste barna handler for meg om å gi barn opplevelser som ligger nær deres måte å undersøke verden på. Små barn bruker kroppene sine aktivt for å undersøke noe og rører ved det de ser (Röthle, 2005). En kroppslig og estetisk eksperimentering med ulike materialer, lette materialer som plast og papir, tunge materialer som kanner med vann eller sand, handler for meg om å møte barn gjennom sinn og sanser.

Barn kan stable esker og kartonger, sette seg oppi kasser og presse kroppene sine mot ulike materialer for å sjekke ut rom, fysiske grenser eller teste ut egenskaper ved materialene som hard eller myk, smidig eller stram, stødig eller vaklevoren. En blir som voksen presset til å se vekk fra definerte kategoriseringer av hva ett- og toåringer kan finne på å gjøre med materialer de ikke før har vært i kontakt med.

Julen bugner av spennende materialer

De yngste barna i barnehagen er små kropper som er i bevegelse store deler av dagen. De opplever og sanser. Barna undersøker, snur og vender, putter, fyller og tømmer. De stabler og balanserer, sammenligner og forkaster. Om de yngste barna får tilgang til ulike materialer, er det påfallende hvor forskende og sansende de kan være og hvordan deres kroppslige og estetiske væremåte kommer til syne.

Olofsson (1992) hevder at barn ikke trenger leker, men mange ting å leke med. Dette har inspirert meg til å tenke på hvordan en i barnehagen kan gi de yngste barna kroppslige og estetiske opplevelser gjennom et arbeid ved å la barn komme i kontakt med ulike materialer som stimulerer alle sanser; hørsel, syn, smak, det taktile og kroppslige. Jeg strekker meg langt når jeg tenker hva som er gode materialer, men jeg nevner papir, leire, kanner, flasker, såpebobler, bobleplast, kasser, bokser og papp- og plastrør.

Julen bugner av ulike materialer som kan være spennende å ta inn i lek. Jeg nevner papir, silkebånd og stoff, julebånd, esker og naturmaterialer.

Utforskende lek

Mitt masterarbeid om toddleren i møte med materialer er knyttet til de yngste barna i møte med materialer ut fra et syn om at barn trenger å oppleve og erfare materialer lenge før de kan produsere produkt de ikke har vært i kontakt med før. Å erfare ulike materialer med kroppen er en viktig del av de yngste barna sin uforskende lek og sosiale samspill (Fønnebø, 2014).

Pramling (1995) konstaterer at barn mellom ett og to år er spesielt opptatt av den utforskende leken. På bakgrunn av en slik forståelse er det ikke sikkert at det verken er fabrikkert leketøy eller formingsaktiviteter i regi av voksne som interesserer barn mest, men kan hende ulike materialer eller gjenstander som ikke bærer med seg budskap om hvordan de skal nyttes (Odegard, 2015). Waterhouse (u.å.) påpeker at en materialrik barnehage åpner for muligheter, utfordringer og mangfold, en estetisk praksis og en rikere kulturell ytringsarena.

Gleden ligger i det å være sammen

I etterkant av aktiviteten og når pepperkakehjertene omsider er hengt opp kan en se at det er de barna som fikk klappe, dra, smake og lukte som peker opp mot hjertene som henger i vinduet. De vet de smaker godt. De barna som satt ved det ryddige bordet ignorerer dem.

Sissel Aastvedt Halland, høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskulen på Vestlandet

Det er likevel stor forskjell i de to situasjonene som jeg har presentert, og utfallet av dem blir ulike.

I den første fortellingen opplever jeg ingen glede, lek eller fellesskap. Det er en «må-gjøre-situasjon» der barnas kropper er fastbundet i stolene inntil bordet. Den voksne jobber målrettet for å få barna i produksjon. De skal pynte pepperkakehjerter til jul. Rammer og mål for arbeidet er fastlagt i god tro og i beste mening.

Jeg velger likevel å se dette som et glimt av små barn som støtter personalet i deres arbeid. Kolle og Larsen (2010) sier at barn med stor anerkjennelse og vilje kan ivareta den voksnes initiativ og interesse. Kanskje understreker pepperkakehjertene at barna har etisk vilje til å ivareta den andre sitt fokus, selv om det kan stride mot barnas egne interesser.

I den andre gruppen signaliserer barna at de har det gøy sammen. Uten et ord, skaper barna ritualer som gir den utforskende leken form. For meg ser det ut som om gleden ligger i det å være sammen og utforske pepperkakehjertene, melisen og det søte tilbehøret. Barna fryder seg og interaksjonene er preget av smil og latter.

Barna gir seg hen i sansingen. De lukter, smaker, drar, klapper og kliner. Sansingen er lystfull, sterk og intens og barna griper situasjonen. De er i samspill og kommunikasjon. Opplevelsene knytter gruppen sammen og skaper småbarnsfellesskap, men kakene er kanskje ikke så delikate der de henger, men de har laget dem selv.

I etterkant av aktiviteten og når pepperkakehjertene omsider er hengt opp kan en se at det er de barna som fikk klappe, dra, smake og lukte som peker opp mot hjertene som henger i vinduet. De vet de smaker godt.

De barna som satt ved det ryddige bordet ignorerer dem.

Litteratur:

Fønnebø, B. (2014). Kunstneriske bevegelser i barnehagen. De yngstes formgiving, billedskaping og verksteder. Oslo: Cappelen Damm AS.

Halland, S. J. A. (2014). Toddlaren i møte med materialar: Ei fenomenologisk inspirert tilnærming. Masteroppgåve. Universitetet i Stavanger.

Kolle, T. Larsen A. S. og Ulla, B. (2010). Pedagogisk dokumentasjon: Inspirasjon til bevegelige praksiser. Bergen: Fagbokforlaget

Olofsson, B. K. (1992). I lekens verden. Oslo: Pedagogisk forum.

Pramling, I. (1995). Barnehage for de yngste: en forskningsoversikt. Oslo: Pedagogisk forum.

Röthle, M. (2005). Møtet med de lekende barna. I S. Haugen, G. Løkken & M. Röthle (red.)(2005). Småbarnspedagogikk. Fenomenologiske og estetiske tilnærminger. Oslo: Cappelens Akademisk Forlag.

Steinkjær, E. (2005). Små barn sanser med mer enn øynene – Om toddlere i møte med kunst. I S. Haugen, G. Løkken & M. Röthle (red.) (2005). Småbarnspedagogikk.
Fenomenologiske og estetiske tilnærminger. Oslo: Cappelens Akademisk Forlag.

Waterhouse, A. H. L. (u.å). Tanker om materiell oppmerksomhet. Henta frå:  http://kunstkultursenteret.no/waterhouse

Debatt

Til toppen