«Har vennene mine korona? Er det 14 dager snart?»

Den første uken med stengte barnehager er omme, og i ulike medier er fokuset stort sett på hvordan barna har det hjemme. Vi overstrømmes av tips om hva du kan gjøre for å aktivisere barna eller ulike tilbud barna kan se på/oppleve.

Men hva med de barna som har foreldre i samfunnskritiske yrker? De barna som fortsatt går i barnehagen. En annerledes barnehage med få barn og få voksne, med økt fokus på håndvask, avstand og renhold. Hva får de små barna med seg nå og hvordan oppleves det å ha foreldre som har samfunnskritiske yrker?

Vi lever alle nå i unntakstilstand og aldri har vel så mange ønsket seg tilbake til hverdagen som nå.

Som barnehagestyrer tenker jeg mye på de yngste barna i denne situasjonen som vi alle ufrivillig har havna i. Hva får de med seg av situasjonen og hvor mye skjønner de?

Det varierer så klart fra barn til barn, men jeg deler her mine tanker og første ukes erfaringer.

Annerledes hverdag

Jeg opplever at regjeringen har tatt barna på alvor gjennom blant annet en egen pressekonferanse. Det er kjempefint og viktig, men hva med de aller minste barna som ifølge Piaget er i det pre-operasjonelle stadiet (2-6 år)? De lærer best gjennom konkrete opplevelser. Piaget sa at barn først i alderen 6-12 år, i det konkret-operasjonelle stadiet, utvikler evnen til å tenke logisk og planmessig. Det er også i dette stadiet at barna kan tenke nåtid, fortid og fremtid.

Hvordan ivaretar vi da barn som ikke har fullt utviklet den logiske tenkningen og som lærer best gjennom konkrete opplevelser?

De barna som må være hjemme med foreldre på grunn av stengte barnehager får som nevnt mye fokus i medier både med ideer og aktivisering. Den konkrete opplevelsen er å være hjemme uten å få komme i barnehagen.

For barn med foreldre som har samfunnskritiske jobber er den konkrete opplevelsen at de nå fortsatt er i barnehagen, men med veldig få barn. Kanskje er det ingen på samme alder eller fra samme avdeling der. Kanskje er ikke de faste voksne fra avdelingen der hele tiden, og alt er egentlig veldig rart og ulikt hverdagen de kjenner.

Bare utvalgte områder av barnehagen er i bruk, det er begrenset med leker fremme og de voksne er ekstra opptatt av å vaske hender, leker og renhold generelt.

Likevel er det gode, varme og trygge voksne der som gjør alt de kan for at dette skal være bra, men er det nok og hvordan kan vi møte disse barna?

«Hvor er alle barna?»

Jeg fikk i forrige uke spørsmål som: «Hvor er alle barna? Har alle fått korona? Har mammaene og pappaene dems fått korona? Må ikke alle voksne jobbe?»

Jeg fikk også spørsmål som: «Er det fjorten dager nå?»

Hva foregår nå i hodene til de små? Hjemmetilværelsen er kanskje også helt annerledes. Foreldre som jobber mye og er slitne når de først har litt fri. Kanskje er noen redde? Barna får med seg bruddstykker av prat og opplevelser og på TV/radio surrer nyhetene med korona-info på repeat hele tiden. Og er det ikke ulogisk at barnehagen er stengt og barn ikke skal dit for ikke å bli syke?... Og så må noen barn det likevel.

Jeg forstår at det kan bli mange tanker av det. «Blir jeg syk nå og hvorfor er ingen hjemme med meg?»

Vi må anerkjenne, lytte og forklare

Jeg ser at her kan mange vanskelige tanker dukke opp. Og jeg tenker at vi i disse tider må ta oss god tid til å la barna få snakke. Vi må anerkjenne dem, lytte og forklare så godt vi bare kan.

Heldigvis er vi som jobber i barnehagen gode på dette. Og jeg tenker også at dette må vi gjøre ofte. Vi må helt sikkert gjenta oss selv mange ganger, og sånn må det bli. Dette er vanskelig både for oss og ikke minst barna.

I disse dager har det vært ekstra fokus på hva vi skal gjøre med barna når vi nå må være hjemme. Vi blir overøst av forslag på aktiviteter. Det er vel og bra. Men vi må ikke glemme og stoppe opp og høre på barna.

Hva tenker de? Hvordan opplever de situasjonen? Her må vi bli gode på å lytte og lese barna. Klarer vi det, så tenker jeg vi lykkes langt på vei.

Lykke til med å fange opp barns tanker. Sett ord på deres tanker og følelser, gi støtte, anerkjenn og vær til stede.

De trenger oss nå og de trenger oss etterpå. Jeg tenker mye på tida etterpå, når alle barn etter hvert kommer tilbake til barnehagene. Vi gleder oss til hverdagen igjen omgir oss, men tenker og at det blir utfordrende etter det her. Det vil fortsatt være mange tanker og spørsmål, og vi blir viktige, både for dem som nå er hjemme og dem som er i barnehagen.

TA VARE PÅ HVERANDRE OG TA VARE PÅ BARNAS TANKER.