«Barn trenger å få leke. Barn trenger å få være barn,» skriver Geir Iden.
Kronikk
«Barn trenger å få leke. Barn trenger å få være barn,» skriver Geir Iden. (Foto: Istock (illustrasjonsbilde) )

«Alt henger sammen med alt»

«Barn trenger ikke bare den læringen som rammeplanen ønsker. Barn trenger først og fremst en barndom,» skriver Geir Iden.

  • Kronikk

I dag er det omtrent 281.000 barn som går i barnehage. Ettersom det hvert år blir født 2000 flere gutter enn jenter, skulle det tilsi en fordeling på 145 500 gutter og 135 500 jenter.

Ikke noe problem med det! Slik er tallene.

Når det gjelder de ansatte, er det i dag omtrent 95.000 voksne som jobber i barnehagen, dette vil riktignok stige litt når de nye normene for bemanning og pedagognorm kommer skikkelig i drift. Kvinneandelen er 89 %. Så langt alt ok. Eller er det det?

Nr. 1 Alt henger sammen med alt

I vårt tidsøyeblikk er læring det mest sentrale begrepet i tilknytning til oppvekst. Det foregår en stor og massiv tenkning rundt det å lære, og i mye mindre grad rundt det å mestre, oppleve og det å være. Når barnehagen nå i større og større grad blir en del av utdanningsløpet, vil det innebære at det tar tid og fokus bort fra noe annet. Det å skulle bli en del av en utdanning, vil ha den konsekvens at vi begynner på et utdanningsløp mot et konkret mål. Målet er samfunnets krav ved utgangen av lovpålagt skolegang.

Tanken er at en vil få mer kunnskap, fordi en begynner kunnskapslæringen tidligere enn før. Vi bruker altså mer tid på kunnskapslæring. Ikke noe å si på det i seg selv – et samfunns samlede kunnskapsnivå er muligens den største kapital et land kan eie. Så kan spørsmålet være hva som skal ut, når noe skal inn? Hvis det da ikke er meningen at noe bare skal inn.

Slik jeg kjenner barnehagen, etter å ha jobbet der i en mannsalder, er det tydelig at noe holder på å forandre seg. Vi er i ferd med å miste fokus på hva små barn trenger. Og i den sammenhengen er det viktig å legge til grunn at alle barn i barnehagen er små barn. Å snakke om de store barna er egentlig bare tull. At de er større en de minste, vil ikke si at de er store.

Barn trenger først og fremst en barndom

Barn trenger ikke bare den læringen som rammeplanen ønsker. Barn trenger først og fremst en barndom. Og i løpet av en barndom vil det foregå en hel del læring. Eller som jeg ville sagt det: Erfaringsgrunnlag, mestring, opplevelser, aldersadekvat utvikling også videre. Dette tilegner barn seg i all hovedsak gjennom lek, tilstedeværelse og ved at en får flere år på baken.

Barn trenger å få leke. Barn trenger å få være barn. Som barnehager begynner vi å gjøre dette så komplisert, at det omtrent umuliggjør det helt enkle, å leke og å få være i barndommens ufattelige sfære.

Slik jeg kjenner barnehagen, etter å ha jobbet der i en mannsalder, er det tydelig at noe holder på å forandre seg. Vi er i ferd med å miste fokus på hva små barn trenger.

Geir Iden, styrer Eidsvågneset barnehage

Jeg hører stadig fra barnehageverden at vi har så lite tid. Ikke vet jeg, men jeg vet at de fleste barn i barnehagen ikke kan klokken engang, så de vil egentlig aldri ha liten tid! En av mine leveregler på jobb er: Om barn bare får lov, så begynner de å leke. Så hvorfor hindre dem?
Kanskje kan vi se på barnehagens bidrag til leken, at det er som å trykke på startknappen og så går maskinen sin gang. Kanskje skal vi ha tillit til at barn fikser ganske mye selv? Skape forventinger i barn om at leken er deres greie, og at vi voksne passer på maskinen, på trykket og smøringen, og med påfyll av olje av og til. Med holdninger og etikk som retningsviserpil mot barndommens rike. Jeg leste for en tid tilbake en artikkel på Barnehage.no om at barn må få leke de glade lekene. Godt sagt!

Er det ikke godt nok å være?

Jeg opplever at vi gjør utrolig mye innenfor barnehagestrukturen som rett og slett dreper leken, at vi på sett og vis tar barndommen fra dem, og gjør at barn ikke får være barn. Fordi vi ikke våger å ikke innfri et forventet læringsresultat, eller rettere sagt, at vi har en tanke om at vi må lære barnet noe hele tiden. Det er ikke sikkert at vi vet hva vi ønsker å lære dem, men vi streber i hvert fall etter det! Og vi barnehager er med på å skape et læringstrykk rundt tilegnelse av skolekunnskaper. Vi vet allerede at en del barn ikke fikser dette læringstrykket, så hvorfor skal vi da begynne tidligere?

Om vi skal være opptatt av noe, så er det enkeltbarnets potensielle sårbarhet. Det er jo kjempeviktig og utrolig trist om en ikke får det til som barnehage! Total tillit og trygghet er viktig for å motvirke trigging av sårbarheten, og da må den gode barndommen være i fokus, og ikke lærings- og kunnskapspress.

Hva skal et barn på tre år egentlig lære? Er det ikke godt nok å være? Må en kunne så mye utover det? Må en kunne noe om begrepet lek utover det å leke? Selvfølgelig: Det er helt greit å kunne gå på do, spise maten sin, leke, kle på seg, snakke sånn noenlunde, synge, danse, tegne, kunne litt begreper også videre. Det er også kjekt at barn får oppleve tilhørighet og vennskap – at det er et vanlig innhold i hverdagen deres. Alt dette vil barnet mestre om det bare får øvd seg på det. Noen bruker litt mer tid enn andre. Men er ikke det helt greit?

Som jeg av og til sier til foreldre som lurer på når barnet deres skal slutte med bleier. Om barnet fremdeles bruker bleier når de skal konfirmeres, da må vi snakke om det. Ting tar tid å mestre! I idretten og innenfor musikk har de oppdaget at det tar tid å utvikle seg. Litt rart at vi i barnehagene ikke har skjønt det. Skal du bli god til å leke, må du leke mye og lenge!

Ta ansvar for at barn får en god barndom

Barn tilbringer faktisk fem år i barnehagene nå, det er like lenge som en masterutdanning. Og barn lærer adskillig mer enn en med masterutdanning, samt at barnet utvikler seg i tillegg. Dette for å sette det litt i perspektiv. Hva er det vi skynder oss for?

Jeg var til stede på Styrekonferansen i Trondheim nylig. Hovedpunktet for min del var Berit Bae sin klare oppfordring til å ta ansvar for at barn får en god barndom! Sammen med Kari Killèn sine kloke ord om nærhet, fra en annen forelesning et annet sted, er dette ledestjernen for mitt pedagogiske arbeid. Og det er jo ikke vanskelig i det hele tatt. Vær der og vær noen. (Her vil jeg legge til at barn med spesielle behov, først og fremst er barn med barndom de også, men som har sine egne utfordringer, som det selvfølgelig blir fokusert på og arbeidet med.)

Nr. 2: Alt henger sammen med alt

Når det gjelder å gjøre de enkle tingene vanskelig, så kommer jeg ikke utenom mat og ernæring. Mat må vi ha, det er helt klart! Noe mat er også rent næringsmessig bedre enn annen mat. Jeg er helt innforstått med vitaminer, glukose, intoleranse, overfølsomhet og lignende. Men det er også viktig at vi forbruker den næringen vi tar til oss. Det snakkes det mindre om i barnehagene.

Inntak av næring må stå i stil med forbruket. Fyller du bilen med bensin og den ikke blir brukt, så…. har du bensin på tanken. Samtidig er det en annen, viktig side ved dette med mat og måltid, og det er at Norge er det landet i Europa som bruker minst tid på et felles familiemåltid hjemme, ca. åtte minutter pr. middag.

Derfor opplever jeg det som underlig at vi som er en del av oppvekstsvilkårene til de yngste i samfunnet, har kastet oss på bølgen av «sunne produkter», istedenfor å stå opp for det samlende, gode måltidet. Barnehagen skal være en pedagogisk virksomhet, jfr. Barnehageloven. For meg vil det si at vi skal ha fokus på måltidet og ikke på maten. Men, som sagt: Mat må vi ha!

Nr. 3 Alt henger sammen med alt

Jeg vet at dette vil oppfattes som å hive bensin på bålet, men jeg lar det stå til: Jeg kan ikke med min beste vilje se hvorfor det skal være så utrolig slitsomt å jobbe i barnehage. At vi er bransjen med det høyeste sykefraværet, er direkte flaut (12,45 %). Så kan en si at private barnehager er bedre enn kommunale. Og så, da? Vi er fremdeles dårligst i klassen.

Det å få lov til å være sammen med barn, som er fulle av lekenhet, fulle av tillit, fulle av pågangsmot og klare for alt som er gøy, kan umulig være så slitsomt. Det nekter jeg å tro. Dersom barn opplever at vi voksne blir så slitne av å være med dem, hva er det da vi lærer dem – egentlig. At det er barnet selv som er årsaken til de voksnes sykdom og trøtthet? Det er jo vi voksne som skal representere stabilitet, være faste i troen, ha pågangsmot og bringe oss videre.

Jeg har fått stor respekt for begrepet stamina – det å være utholdende. Om vi barnehager har laget det for komplisert og innfløkt for oss selv, så må vi se oss selv i speilet. Hvorfor er det så slitsomt å arbeide med 1-6-åringene? Er det bare rammene? Har det ingenting med oss selv å gjøre? Det er i hvert fall ikke barnet sin feil.

Men kanskje blir det slitsomt å hele tiden arbeide med å holde barndommen borte fra barn, å skynde seg i å hindre dem i å få leke, å skynde seg med å spise den «sunne maten» også videre, og samtidig holde det gode humøret oppe.

Ikke vet jeg – jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag.

Helt på tampen: Skal du ha et visst prestasjonsnivå, noe jeg mener vi i barnehagen må ha, for barnets skyld, så holder det ikke med unnskyldninger, bortforklaringer eller å peke på andre, utenforliggende årsaker. Vi må rette blikket på oss selv og gjøre det vi innerst inne kan mye om, nemlig: Den gode barndommen.

Debatt

Til toppen