Kristin Danielsen Wolf er forsker og visedekan ved barnehagelærerutdanningene ved Universitet i Sørøst-Norge, og har skrevet doktorgradsavhandling om foreldres syn på kvalitet i barnehagen, og hvordan de samarbeider med barnehagen.
Kristin Danielsen Wolf er forsker og visedekan ved barnehagelærerutdanningene ved Universitet i Sørøst-Norge, og har skrevet doktorgradsavhandling om foreldres syn på kvalitet i barnehagen, og hvordan de samarbeider med barnehagen.

– Barna merker det hvis foreldrene ikke blir møtt på en god måte

Det er snart 30 år siden Kristin Danielsen Wolf var førstegangsforelder i barnehagen. Likevel kjenner hun litt på den samme følelsen hver gang barnehagestart nærmer seg.

Publisert

– Selv om jeg var barnehagelærer og på sett og vis «på innsiden», kjente også jeg på utryggheten knyttet til barnehagestart. Jeg har tre barn som alle har gått i barnehage, og den eldste er 30 år nå, sier Kristin Danielsen Wolf.

– Hva er den største forskjellen på tilvenningen i barnehagen fra den gangen?

– Det er mye som har forandret seg, heldigvis. I dag snakker vi om tilvenning som en selvfølgelighet, og det eksisterer masse barnehageforskning, også på den første tiden i barnehagen, samt stor oppmerksomhet på overgangene - også internt i barnehagen. Men på den tiden, når vi snakket om rutiner ved oppstart i barnehage, brukte vi begrepet innkjøring. Det forteller ganske mye, sier hun og ler, før hun legger til:

– Barnehageansatte har alltid vært opptatt av å se og lytte til barns uttrykk og reaksjoner. Men overganger og tilvenning er formalisert på en helt annen måte, og vektleggingen på kunnskap og forskning er mye tydeligere.

Doktorgrad om foreldresamarbeid

I løpet av yrkeslivet har Wolf jobbet som førskolelærer og barnehageleder, kontaktlærer og støttepedagog i grunnskolen og universitetslektor i pedagogikk. Nå jobber hun som visedekan for barnehagelærerutdanningene ved Universitet i Sørøst-Norge, og har en stor del av ansvaret for at overgangen går så smidig som mulig for de ferske barnehagelærerstudentene.

Da hun fullførte doktorgraden i 2020, handlet den om foreldres syn på kvalitet i barnehagen, og hvordan de samarbeider med barnehagen. Som hvordan både barn og foreldre blir tatt imot når de går inn porten for første gang - og de små skal være igjen alene.

– Foreldrene må få etablert en tillit til barnehagepersonalet. Det er helt sentralt for en god start. Som en mor beskrev det: For at jeg skal kunne klare å gå på jobb, må jeg vite at barnet har det bra. Hvis ikke blir jeg bare sittende og tenke på barnet mitt, og virker ikke godt i jobben. Sitter man med masse usikkerhet knyttet til om barnet har det bra, vil det ta så stor plass at foreldrene ikke får det til å fungere på jobb. Det er noe jeg tror mange foreldre kan kjenne seg igjen i.

Wolf snakker om å ta seg tid.

– Når man som forelder skal overlevere det kjæreste man har til noen man ikke kjenner så godt, må man ta seg den tiden det tar å bli kjent med og trygg på hverandre. Det er helt sentralt. Særlig viktig er det å ta den tiden som trengs for å bli kjent med barnehagen som institusjon for førstegangsforeldre.

Første, andre eller tredje gang?

I arbeidet med doktorgraden intervjuet hun foreldre i to runder. I alt 23 foreldre, fordelt på ni barnehager i tre fylker.

– Jeg har en del data om hvordan det er å være førstegangsforeldre, sammenlignet med å ha barn nummer to eller tre som starter i barnehagen. Selv om barnehagen er ny eller man ikke kjenner personalet, er man mye tryggere når man først har vært gjennom barnehageoppstart en gang. Man har innblikk i barnehagehverdagen, hvilke aktiviteter barna gjør, hvilke rutiner man har. Som førstegangsforelder er mange usikre rett og slett på hva en barnehage er og hvordan rollen som forelder er. Da blir også behovet for informasjon veldig stort.

Kristin Danielsen Wolf

Visedekan for barnehagelærerutdanningene ved Universitet i Sørøst-Norge.

I løpet av yrkeslivet har Wolf jobbet som førskolelærer og barnehageleder, kontaktlærer og støttepedagog i grunnskolen og universitetslektor i pedagogikk.

Doktorgraden hennes fra 2020 handler om foreldres syn på kvalitet i barnehagen, og hvordan de samarbeider med barnehagen.

Tidligere forskning og publikasjoner har hatt fokus på hverdagslivet i barnehagen, og små barns lek og samspill.

Wolf forteller at mange ferske barnehageforeldre ikke vet helt hva de skal spørre om.

– Når de ikke har innsikt i hvordan barnehagehverdagen arter seg, blir det også vanskeligere å komme med uttalte forventninger - ut over at barnet har det bra, og virker trygg og er glad.

Betydningen av å bli sett

Selv om det er stor forskjell på om det er det første, andre eller tredje barnet som skal starte i barnehagen, er det en ting som er felles og sentralt for alle foreldre:

– Opplevelsen av å bli sett og møtt er viktig for alle. Flere beskriver det som at de ansatte har en «profesjonell, kjærlig holdning». De er opptatt ikke bare av at barnet blir sett og møtt i barnehagen, men også at de selv kjenner på den samme følelsen. Det blir også spesielt viktig for de ferske foreldrene, som en forutsetning for å etablere den viktige grunnleggende tilliten.

På samme måte blir det fort veldig vanskelig hvis foreldrene ikke opplever å bli sett eller møtt på en god måte:

– Hvis foreldrene føler seg oversett, ignorert eller usynliggjort, blir det fryktelig sårt. Som en beskrev situasjonen: Jeg har hatt to barn som ikke ville gå i barnehagen. Det syns åpenbart de ansatte var slitsomt, at barna ikke hadde lyst til å være der, så de unngikk ungene. Jeg så at de andre ble møtt med sånn, velkommen, hei, skal vi finne på noe. Mens når jeg kom så var det ingen voksne der. En slik situasjon gjør også noe med hvordan barnet opplever barnehagen, og sier mye om hvor viktig det er å bli møtt og anerkjent.

Like barn leker best?

Wolf har blant annet skrevet artikkelen Samarbeid i barnehagen - «Like barn leker best?» Perspektiver fra foreldre med ulik bakgrunn.

– Den er basert på analyser av data fra foreldre som også opplevde å ikke bli sett, møtt eller forstått som den de er. Der har jeg problematisert tematikken videre, og diskuterer det profesjonelle ansvaret for samarbeidet mellom hjem og barnehage, at det kan innebære former for symbolsk makt, hvor foreldre som er mer lik personalet hva gjelder sosial og kulturell kapital, kan oppleve et mer likeverdig samarbeid enn foreldre med sosial og kulturell kapital forskjellig fra barnehagepersonalet. Det profesjonelle ansvaret til barnehagepersonalet innebærer å se, lytte til og anerkjenne alle foreldrene i barnehagen uavhengig av ulik bakgrunn og erfaring, og å skape likeverdige muligheter for alle foreldre til å virke med.

Wolf sier at selv om man har et felles ansvar for å få det til å fungere, har personalet i barnehagen et særlig ansvar for å møte alle foreldre på samme gode måte.

– Foreldrene opplever seg gjerne mer som tilskuere i begynnelsen, som står på sidelinjen. Mens barnehagen sitter på ansvaret for å skape en arena der foreldrene kan bevege seg fra å være tilskuere til å bli deltagere. De har ansvar for å aktivt invitere de foreldrene som er litt utenfor. Det blir viktig å tenke på at nye foreldre kommer til en kultur i barnehagen og en arena med rutiner som allerede er etablert.

– Hvor flinke er barnehageansatte til å være oppmerksom på dette?

– Blant de foreldrene jeg intervjuet var det heldigvis slik at de fleste opplevde at de både ble sett og møtt på en god måte, og at dialogen med barnehagen var god. Men ikke alle. Flere foreldre registrerte også at det var forskjell på hvordan andre foreldre ble møtt.

Wolf peker på foreldreundersøkelsene, som tyder på at de aller fleste foreldre er svært godt fornøyd med barnehagen og de ansattes relasjoner til og omsorg for barna.

– Samtidig er det en del foreldre som sier det ikke er så nøye hva de måtte tenke og mene, så lenge barna har det bra.

Hun forteller om en mor som opplevde å ikke bli møtt på en god måte - men som samtidig hadde én ansatt i barnehagen som alltid smilte når hun kom.

– Når hun var på jobb, var alt ok. Har man en person man opplever å bli tatt godt imot av, kan det bli en redning. Samtidig er det jo ikke godt nok at det skal være personavhengig. Har man den profesjonelle kjærlige holdningen skal man se og møte alle på samme gode måte.

De viktige daglige møtene

Flere av foreldrene hun intervjuet, kom tilbake til betydningen av de daglige møtene og den daglige dialogen.

– Som én sa: Det er i de daglige samtalene man etablerer den tryggheten. Ikke på de to foreldresamtalene eller foreldremøtene i året.

I arbeidet med avhandlingen snakket hun utelukkende med foreldre, ikke barnehageansatte. Samtidig uttrykte flere av foreldrene forståelse for at personalet ofte hadde det travelt akkurat i den tiden barna ble hentet eller levert.

– Mange la merke til at det ble et dilemma for personalet, og så paradokset i at de daglige møtene ofte kom akkurat når det var tynnest bemanning i barnehagen. Jo større innblikk foreldrene har i barnehagens indre liv, jo større forståelse har de for at de ansatte har det travelt. Samtidig som foreldrene også gjerne vil engasjere seg i barnas liv, og dermed også i barnehagen. At barnehagen informerer om hvor handlingsrommet og samhandlingsrommet ligger, hva de ansatte har mulighet til på ulike tider av dagen, kan derfor være et tema som kan være viktig å løfte fram i dialog med foreldrene.

– Hvilket råd har du til foreldre som er utrygge?

– Engasjere seg og stille spørsmål. Ingen spørsmål er for små til å stilles. Enten det handler om de små praktiske tingene eller de store tankene. Og så håper jeg foreldrene møter en kultur i barnehagen der man setter pris på foreldre som stiller spørsmål.

Powered by Labrador CMS