Snarrådige ansatte berget Magnus: – Det sto om sekunder

Det er mandag i Eikelia barnehage i Bærum. En typisk grå høstdag, med regn i lufta og nye rutiner som begynner å komme på plass. På avdelingen der Magnus går, er barna samlet til lunsj. Mandager er det varm mat på menyen. 

Akkurat denne dagen er det kjøttboller. 

Det er et år siden den dramatiske hendelsen skjedde. Mamma Linda Marie Magnussen forteller: 

– Magnus har alltid sittet i ro når han skulle spise, tatt passelige biter og tygd maten godt. Vi vet ikke helt hva som skjedde, men han klarte på en eller annen måte å sette fast en hel kjøttbolle i luftrøret. Det var det siste jeg hadde trodd kom til å skje akkurat ham.

Men det er akkurat det som skjer. Og kjøttbollen vil verken opp eller ned. 

– De ansatte reagerte lynraskt. De tok Magnus med ut på badet, og lukket døren. Magnus ble skjermet, og de øvrige barna ble skjermet og spiste videre. På badet ringte de ansatte 113 mens de utførte førstehjelp etter beste evne. Men det gikk ikke. Magnus ble blå, øynene rullet bakover, han frådet og kjempet med all sin kraft etter å få luft. Så ble han bevisstløs. 

De har flaks. Legevaktbilen med lege og sykepleier er rett i nærheten. De ansatte i barnehagen møter dem, de løper inn til Magnus. Rett etter dem følger to ambulanser. Magnus blir tatt inn på en annet rom mens helsepersonellet jobber febrilsk. Igjen på gangen står de ansatte, uvitende om hvordan det kommer til å gå. 

Med telefonen i hånda, klar til å ringe mor. 

– De ville ikke ringe meg før de visste hvordan det kom til å gå. Minuttene må ha føltes som en evighet.

Når døra går opp, har legen klart å få ut kjøttbollen med en tang. Magnus får oksygen, og klarer snart å puste igjen. I epikrisen står det at han er på stadiet før hjertestans. 

Styrer Bente Marie Widell forteller at de ansatte tok litt ulike roller i de hektiske minuttene. 

– Vi var flinke til å fordele hvem som skulle gjøre hva, og hadde veldig fokus på Magnus. Det var han som var viktig. Vi rakk ikke å ringe foreldrene før det var over og han var sendt til sykehus. Jeg kunne ikke ringe foreldrene før etter at han pustet. Da var det mest dramatiske over, heldigvis. 

Kjempet for livet

Klokka 11.30 ringer telefonen til Linda Marie Magnussen. Telefonen alle foreldre frykter. «Det går bra med Magnus nå, men det har vært en alvorlig og dramatisk hendelse her.»

– Det første som slo meg, var at han hadde skadet et annet barn. Så gikk det hundre tanker gjennom hodet, det er utrolig hvor mye du rekker å tenke i løpet av et øyeblikk, forteller hun. 

Legger til: 

– Jeg er så glad for at de ringte etter at det hadde gått bra, og ikke mens de sto midt oppi situasjonen. 

Pedagogisk leder Jenny Thingvold har allerede ytterjakka på og hopper inn i ambulansen. Det er mamma veldig takknemlig for. 

–  Å sende han av gårde i en bil med vilt fremmede mennesker, det var ikke snakk om, sier styreren. 

Foreldrene til Magnus kommer til Rikshospitalet før ambulansen. 

– Magnus var våken da de endelig kom, men redusert. Vi lurte på om han hadde fått beroligende. «Nei, han har kjempet for livet sitt», svarte helsepersonellet. Bak ambulansearbeidere, leger og sykepleiere så jeg Jenny med et uttrykk i ansiktet jeg verken før eller siden har sett hos noen av de ansatte i barnehagen. Jeg ga henne en god klem og sa tusen takk, før hun sa at nå måtte jeg gå og ta vare på sønnen min.

På sykehuset blir Magnus hastet til bronkoskopi for å se etter matrester i lungene og lagt i narkose. 

– Pappa fikk se kjøttbollen. Hvordan den kom hel ned i luftrøret er en gåte, sier Magnussen. 

Sto om sekunder

I Eikelia barnehage står de ansatte rystet igjen. 

– Jeg har jobbet i barnehage i 23 år, og heldigvis aldri opplevd noe sånt verken før eller seinere, sier Widell. 

Etter at ambulansen haster mot Rikshospitalet, samles alle involverte i barnehagen. Det psykiatriske kriseteamet i kommunen kontaktes, og de er snart på plass i barnehagen. 

– Alle involverte fikk tilbud om fem psykologtimer, og vi ble sterkt oppfordret om i alle fall å komme til én time, uavhengig av om vi følte vi trengte det eller ikke. Ulykken endte jo bra, men så er det den tanken om «hva om...» Man blir redd for å havne i en slik situasjon på nytt igjen. 

Styreren er klar over at det kunne gått veldig galt. At Magnus hadde flaks. 

– Lærdommen som står igjen klarest, er å ringe 113 med én gang. Det sto om sekunder. Alt klaffet, at ambulanser og legevakt var i nærheten. Hadde de vært langt unna på oppdrag... Det tør jeg ikke tenke på. 

Hun forteller at de ansatte gjennomfører førstehjelpskurs hvert annet år, i tillegg til å repetere de årene kurs ikke gjennomføres - og nyansatte blir oppdatert underveis. Kunnskapen skal sitte fremst i panna. 

– Vi har snakket masse om det i etterkant, om hvordan vi organiserer oss hvis noe skjer, at vi står på riktig sted, at barna rundt må skjermes. Det er en erfaring som nok har gjort oss tryggere hvis en ulykke skulle skje igjen. Jeg sitter også igjen med en utrolig stolthet over kollegene mine, jeg beundrer roen og kunnskapen de viste den dagen. Det var det første jeg tenkte da jeg våknet dagen etter, at jeg er takknemlig, sier Widell, og legger til: 

– Vi har alltid vært veldig opptatt av sikkerhet, men i perioden etter ulykken var vi nesten nevrotisk opptatt av det. Det har gjort oss enda mer fokusert. 

Ville ikke hjem

På sykehuset viser resultatene av bronkoskopien at alt er i orden med Magnus. Han kvikner raskt til etter narkosen, får litt mat og lov til å boltre seg på lekerommet. 

– Han ville nesten ikke dra, sier Magnussen og ler. 

Når familien kommer hjem, blir de møtt av tjenestelederen i barnehagen. Hun har med både blomster og en leke til Magnus. Mamma er klar på at det endte som en solskinnshistorie. 

– Det rare er at jeg har en bekjent som opplevde en nesten identisk situasjon i en annen barnehage. Også det gikk bra, men erfaringene de hadde var helt annerledes, og ikke på langt nær like positive. Det får meg til å tenke at vi er heldige, og at de som jobber i barnehagen vår er en helt spesiell gjeng. 

Morgenen etter ulykken er Magnus som før. 

– Jeg skjønner det nesten ikke. Han viser ingen redsel for noe som helst, verken ambulanser, kjøttboller eller barnehagen. Han går på svømmekurs, og jeg var veldig spent på hvordan han ville reagere på å holde pusten under vann, men det har vært helt uproblematisk. 

To dager etter sykehusoppholdet er han tilbake i barnehagen. 

–  Da vi svingte inn på parkeringsplassen så vi Jenny. Jeg hoppet ut av bilen i fart, og løp bort til henne for å gi henne en god klem. Magnus kom løpende etter med en blomsterbukett på størrelse med ham selv. I gangen oppe på avdelingen fikk vi også gitt en god klem til de mest involverte i hendelsen. Vi hadde med is til alle barna, kort og en supermann-figur til superheltene våre. Det var så spesielt å se de alltid blide ansatte så preget. Det var et rørende øyeblikk, forteller mamma. 

Hun fortsetter: 

– Vi vet han er i de beste hender, vi har mer tillitt til barnehagen en noen gang og vi vet at det kun var en ulykke. 

Ulykkesfugl

Historien om ulykkesfuglen kunne endt der. Men: 

– Ironien er at ti dager etter var han utsatt for en ny ulykke i barnehagen, der han knuste den ene fortanna. Og så, i februar, hadde han to ulykker til, som endte med henholdsvis et sting og en hoven leppe, forteller hun.

Magnussen er aktiv i Røde Kors Hjelpekorps, og understreker betydningen av å ha kunnskap om førstehjelp.

–  Man kan ikke forhindre alle ulykker, men man kan lære seg og faktisk bli trygg i førstehjelp. Selv om det måtte profesjonell hjelp til, så gjorde de ansatte alt rett, og omsorgen vi opplevde og fortsatt opplever fra de ansatte var virkelig spesiell. De er for alltid våre superhelter.

Styrer Bente Marie Widell er klar på at man ikke kan forsikre seg mot alt av ulykker, selv om sikkerheten alltid går først. 

– Jeg har den dypeste beundring for mor og far for hvordan de taklet situasjonen... Ulykker kan jo skje når som helst og hvor som helst. Det man må ta med seg, er at vi må øve på ulike situasjoner som kan oppstå. Det holder ikke at vi bare snakker om det, men vi må faktisk trene og prøve ut for at vi skal bli best mulig på det. Det skal vi bli enda flinkere på. 

Hun sier at selv om personalet er rutinert, og gjorde alt riktig da ulykken oppsto, er det en opplevelse som har preget også de ansatte. 

– Noen av de som var tett på har kjent sterkt på det, også i etterkant. I tillegg til bistand fra psykososialt kriseteam i kommunen, har de delt sine erfaringer med de andre ansatte i barnehagen og vært til stor kollegial støtte for hverandre.