Skrubbsår gir livsmestring

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Vi lever i en verden hvor mange lekeplasser blir polstret med plast og fallmatter, og greiner blir kuttet ned så ikke barn skal klatre. Jeg vokste opp på 90-tallet, og verden så annerledes ut da. Arrene på beina mine vitner om en barndom som har vært preget av risikolek – som regel uten voksenstøtte. I dag er det ikke slik, men barna er fortsatt født til å klatre, balansere og utforske! Når et barn balanserer på en glatt trestamme eller klatrer opp i et tre, trener de ikke bare muskler og balanse – de trener på å ta egne vurderinger. Barn som får utforske høyde, fart og balanse blir bedre til å vurdere fare enn barn som blir skjermet. De lærer hvordan underlaget føles, hvordan tyngdepunktet flytter seg, og når de må stoppe.

Verden har forandret seg siden 90-tallet. På 90-tallet gikk rundt 30% av barn i barnehagealder, i barnehage. I dag er tallet nesten 100%. Det vil også si at risikoleken har blitt tryggere, for i barnehagen er det voksne som passer på og vi har rammer rundt leken, hvor vi er og hva vi gjør. Vi snakker om sikkerhet. Og når barna får lov til å utforske grenser i trygge rammer, bygger de en usynlig verktøykasse som de får bruk for resten av livet. 

Å huske, snurre, balansere og klatre stimulerer balanseorganet og ledd/muskelsansen. Dette er selve fundamentet for god kroppskontroll, romforståelse og til og med finmotorikk senere i livet. Å kjenne på frykt, for så å overvinne den, gir en enorm mestringsfølelse. Barna lærer at frykt ikke er farlig, og at de tåler å feile eller miste balansen litt.

Vi har noen barn som elsker «å kampe». For oss som er voksne, kan det knyte seg litt i magen når vi ser at de slenger hverandre rundt på gressmatten. For mange blir det så ubehagelig at de stanser leken. Senest i går stilte jeg meg opp bortenfor tre gutter som hadde brytekamp – jeg ville følge med. «Hvorfor står du her?» spør den ene. Lite visste jeg at jeg allerede hadde ødelagt leken ved å stå så tett. Ikke bare ødela jeg leken, men jeg ødela også denne muligheten for at de skulle lære som sine egne, og andres grenser. Å ta hensyn. Å vite hvor strikken ryker. Muligheten for å reparere (å si unnskyld) når noen fikk vondt. Og her kommer den voksnes perspektiv inn. Jeg som voksen, vil ikke at noen av barna skal bli skadet. Jeg vil hindre det – før det skjer. Men kanskje målet skal være at barna er så trygge som nødvendig, og ikke så trygg som mulig? For det er ikke skadelig å få litt vondt. Tvert imot, så gir risikoleken livsmestring og robusthet.

Verden har forandret seg siden 90-tallet. Mye for det bedre, men ikke alt. Dagens nivå av angst hos barn og unge har aldri vært høyere. Her er det store mørketall, men rundt 7% av barn i barnehage og barneskolealder får angstdiagnoser. Undersøkelser viser at opptil 40% av ungdommene sliter med bekymringer og stress. Sammenhengen mellom overbeskyttelse, mangel på risikolek og den økende forekomsten av angst hos unge er solid støttet av både nasjonal og internasjonal forskning.

Spørsmålet vi må stille oss, er hvordan vi kan forebygge dette før de blir tenåringer. Svaret tror jeg ligger i å gi barna en psykisk verktøykasse gjennom leken – spesielt den risikofylte leken der de får prøve, feile og mestre på egen hånd.