DEBATT

«Å plutselig skulle slutte i barnehagen er kanskje en undervurdert sorg» skriver artikkelforfatteren.
«Å plutselig skulle slutte i barnehagen er kanskje en undervurdert sorg» skriver artikkelforfatteren.

Den overveldende overgangen

Pedagogisk leder Line Storstein skriver om viktigheten av å anerkjenne tristheten som noen barn føler på rundt det å slutte i barnehagen.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

– Ååå, jeg kommer til å savne deg når jeg skal slutte i barnehagen!

Den lyshårede seksåringen klamrer seg til meg, som hun har gjort mye de siste dagene. Kalenderen viser juni, og det er akkurat som om hun plutselig har forstått alvoret.

Nå er barnehagelivet slutt. For alltid.

Jeg tar henne på fanget.

– Jeg vil ikke slutte i barnehagen, jeg, sier hun.

Hun er snart skolejente. Og hun skal slutte i barnehagen. Og det er masse følelser som romsterer inne i henne akkurat nå.

Kan være overveldende

Jeg har jobbet med de eldste barna i barnehagen i mange år.

Jeg har tørket et ukjent antall tårer, gått fine turer på fjellet, sett utallige tegninger bli til, opplevd barn som har mestret ting for aller første gang.

Jeg har sett tenner falle ut og puttet dem i poser til hjemsendelse. Jeg har overnattet i barnehagen et tosifret antall ganger, sammen med barn som har hatt «den beste dagen i sitt liv».

Men aller mest så har jeg vært med på å sende barnehagebarn over i skolen.

Jeg har vært med på å gjøre overgangen til skolen så trygg og god som jeg har kunnet.

Er de «klare»? Eller kanskje litt umodne? Gruer de seg kanskje litt? Gleder seg?

Hva tenker de egentlig, når voksne prater om «skolegården», «lekser» og «rektor»?

Denne overgangen, fra vilter lek, medbestemmelse og mye bevegelse og aktivitet. Kan det være slik at dette er den mest overveldende overgangen et barn har? Ikke vet jeg.

Det er jo mange overganger i barns liv, fra barneskole til ungdomsskole. Fra ungdomsskole til videregående.

Men la oss returnere denne overgangen tilbake til barnehagen.

Anerkjenne følelsene

Nye begynnelser betyr også at noe er slutt. Det er ikke så ofte at jeg hører noen snakke så mye om sorgen over å slutte i barnehagen. Det virker bare så selvfølgelig. Det skal bare være over på dagen. «Barn er så tilpasningsdyktige», hører jeg. Og jeg er veldig enig. Men jeg synes det er så viktig at barna kan få anerkjennelse for tristheten som noen av dem føler rundt dette. At vi kan bruke litt tid på å snakke om det som var, også. Like naturlig som å prate om alt som kommer.

Sorgen over å vinke farvel til et miljø som barnet har gått inn og ut fra i kanskje ett, to, tre, fire, eller til og med så mye som fem år av sitt relativt korte liv.

Barnehagen er en institusjon der barna har blitt tett knyttet til både voksne og barn.

Der hverdagen har vært forutsigbar og hverdagslig, og der barnet har tilbrakt svært mye av sin våkne tid. Et sted der mye av barndommen til barna har funnet sted.

Her har de lært hvordan de kan få seg venner. Her har de lært å leke. Noen barn tar sine første skritt i barnehagen. Noen lærer å sykle der. Andre har sin aller første busstur mens de går i barnehagen og noen tar sine første stavtak på ski.

Noen griller sitt aller første ostesmørbrød på bålet i barnehagen og noen får sitt første møte med julenissen. I barnehagen lager vi krone med glitter og gulltusjskrift til barna når de har den viktigste dagen i sitt liv, bursdagen.

I barnehagen har mange lært å skrive navnet sitt. Og Kari har lært seg at hennes bokstav begynner på den samme bokstaven som i «katt». Og de har lært hva empati er. Og i barnehagen øver vi hele tiden på å være i relasjoner med andre mennesker. Vi hjelper til å løse konflikter, vi lærer barna å sette ord på følelser.

Barnehagen er så viktig.

Oppover og framover

Å plutselig skulle slutte i barnehagen er kanskje en undervurdert sorg.

Og ja for all del, jeg har grått sammen med foreldre flere ganger, der de sitter og filosoferer seg tilbake i overveldende takknemlighet til barnehagens ansatte. Og hjertelig takk til alle dere for at dere deler takknemligheten og følelsene deres med oss!

Men tilbake til barnas følelser parallelt med dette.

De skal «over i skolen» og fokuset er ofte oppover og framover.

Men erfaringsmessig burde vi kanskje sette litt mer lys på akkurat dette. Om ikke for en kort stund. Og anerkjenne følelsen av sorg og savn som mange barn har og får. Samtidig som de blir «store» og starter i første klasse.

De er forresten ikke så veldig store - der de tusler inn i skolegården med altfor store sekker på ryggen.

Skjer hvert år

Jeg sitter fortsatt med seksåringen på fanget. Hun er stille, ser ned. Jeg erkjenner at jeg har opplevd dette før. Jeg svarer henne at jeg er veldig glad for at jeg har fått være sammen med henne og blitt kjent med henne, mens jeg kjenner at en tåre lurer i øyekroken min.

Dette skjer hvert eneste år…

Og neste år vil det garantert skje igjen.

Powered by Labrador CMS