«Oi, her lukter det bæsj!?»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Se for deg at du er sammen med mange mennesker. Noen kjenner du godt, noen er bare bekjente og som du hilser på av og til. Noen er mennesker du ser opp til, og som i stor grad råder over de åtte timene dere tilbringer sammen, hver dag. Dere har det ganske så idyllisk i dette lokalet dere befinner dere i, og det myldrer av mennesker som skravler og ler.

«Oi, her lukter det bæsj!»

Sier en av de som råder over deg. Flere av de begynner å rynke på nesen. De leter med nesene etter hvem som kan ha gjort på seg denne gangen. Den ene nærmer seg deg.

«Har du bæsja?» Spør hun.

Før du rekker å svare, snuser hun på deg, og sier:

«Jada! Hoi, her var det bæsj!» mens hun rynker enda mer på den letende nesen. Hun formidler det litt småhøyt til de andre som råder, slik at de vet at bæsjen er funnet. De andre hører det også. Nå vet alle at DU har bæsja.

«Det var ganske mye også»! roper hun mens hun blir deg inn på badet. I tillegg henger det en tavle utenfor badet, hvor det blir skrevet en «B» i kolonnen ved siden av navnet ditt. «B» for bæsj.

Dette hadde selvsagt ikke hendt med voksne mennesker.

1: Vi gjør mest sannsynlig ikke på oss, og vi klarer oss selv.

2: Vi vil ikke gjort en annen forlegen ved å spørre.

3: Vi vil ikke henge ut noen.

Så, foruten om at vi faktisk MÅ finne det barnet som har bæsj i bleia; hvorfor viser vi ikke samme respekt ovenfor barn som vi gjør med voksne da? Intensjonen til disse «bæsje-roperne» er god; vi må skifte bleie! Og helst så fort som mulig. Barnet kan bli sår og rød, og det er ikke godt å gå med bæsj i bleia.

Mitt poeng er å fremstille det etiske ansvaret vi har sammen med barn. Selvsagt må vi spore hvem som trenger ny bleie, men kan dette gjøres diskret, og på en måte som ivaretar likeverdig respekt for barn som voksne?

I vår barnehage henger det ingen lett synlig tavle hengende utenfor badet med «T» for tiss, og «B» for bæsj; men etter å ha snakket med flere, og sett det selv, vet jeg at dette forekommer. Intensjonen her er også god: Foresatte og vi som arbeider med barn er opptatt av dette med avføring, av gode grunner, men det er ingen andre enn disse som har rett til innsikt i hvor ofte Nils har gjort på seg. Ikke mormoren til Lisa, mammaen til Allan eller pappaen til Fredrik. Egentlig ikke Petra som jobber på en annen avdeling heller. Vi må verne loven om barns rett til privatliv.

Mange vil nok si «men det er jo helt naturlig», og at små barn ikke bryr seg. Vel, skal vi formidle et menneskesyn ovenfor barn i likhet med synet på voksne, basert på respekt, anerkjennelse og så videre, må vi faktisk reflektere over hvordan vi tilnærmer oss situasjoner som vi selv hadde syntes vært krenkende. Samtidig som at vi skal ivareta det naturlige aspektet rundt kropp og dens funksjoner.

Hva med grensesetting ovenfor egen og andres kropp. Hva formidler vi når vi snuser noen i baken på leting etter synderen, eller drar bleia til siden ukritisk til hvor man befinner seg for å se om det er der lukten kommer fra?

Selv har jeg gjort dette flere ganger. Jeg har ropt, dratt bleier til siden og lett med nesa så den nærmest har danset for å finne riktig stump. For det er ikke slik at en barnehagehverdag kan tillate oss tid til å være pedagogisk korrekte til enhver tid.

Jeg vil igjen understreke dette med «god intensjon». Jeg har virkelig tro på at den er det i slike og i liknende situasjoner. Vi ønsker å gjøre det beste for barna! Å jobbe med mennesker, og særlig med barn, krever likevel en god dose med evnen til kritisk refleksjon. Som voksenpersoner i arbeid med disse små hjertelige menneskene, besitter man en enorm form for makt, en makt som gjør behovet for å se barna innenfra ekstra viktig og betydningsfullt. Vi må reflektere over «hva hadde jeg følt om…» for at makten vår ikke går utover barna på en negativ måte.