«Først og fremst et verdifullt menneske»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det var en sensommerdag for fire år siden at Truls kom til barnehagen første gang. Denne lille klumpen på nesten ett år krabbet mot meg den første dagen, og jeg glemmer aldri de fine, smilende øynene som alltid fant meg uansett hvor jeg var.

I løpet av året, som også var mitt første i barnehagen, lærte Truls seg å gå. Mellom resten av de minste, og litt ved hjelp av min omsorg og mine hender. Barna på småbarnsavdelingen vant hjertet mitt fra jeg startet praksisen min.

Hvert år når det nærmer seg jul kan jeg se på julekortet fra Truls. Jeg ser hvor mye vennen min har vokst, det smilende fjeset hans som viser at han nyter det som er og er klar for å gå sterkere videre i livet. Det minner meg alltid om hvor viktige vi er, vi som med en kombinasjon av rolige og åpne hjerter og sunn fornuft inviterer disse små skattene inn i barnehagen hver eneste dag.

Og jeg tenker: Hvor mye betyr det for barna og for foreldrene, det å få treffe mennesker i barnehagen som er der for barna, for å gjøre sitt beste, for å skape den viktigste broen til de små akkurat i den vanskelige tiden når de gir slipp på foreldrenes hender, og tar sine første skritt mot å leve selvstendig.

Jeg elsker denne jobben av hele mitt hjerte.

Det å daglig kunne møte små, sårbare barn og bli en del av dagen deres - mens de kan føle seg trygge og ivaretatt i en verden som ofte sikkert kan oppleves både rar og skremmende. Det å legge de små til å sove i skuret, og gi dem nærhet slik at de kan sove rolig og godt, eller tulle og danse med barna til musikk de liker og på forhånd roper hvilke sanger som kommer, eller å bruke fingrene til å male mens vi lytter til klassisk musikk.

Eller, når jeg kan henge bildene deres på veggen, godt synlig for vennene deres, og gi en følelse av at de blir sett, invitert og inkludert akkurat sånn som de er. Eller når barna kan oppleve at de kan komme til barnehagen med sine forskjellige følelser og opplever å få støtte.

Man kan ikke beskrive godt nok hvor mange situasjoner i løpet av en barnehagedag som kan påvirke hvordan barnet kan se på livet senere.

Alle de små øyeblikkene av hverdagsliv. Alt fra å nyte maten sammen og å ha noen å prate med, til å kunne tilby en varm klem når noen har det vondt.

Alt fra å bake kake på kjøkkenet, til å sammen hoppe gjennom sølepytter ute.

Alt fra å hjelpe barna til å håndtere ukjente følelser, til å være en som lytter.

Alt fra å leke, tulle og tøyse, til å sette sunne fornuftige grenser.

Alt fra å se se situasjonen med åpent sinn, til å være lyttende og en god daglig observatør, til å ikke ha fordommer eller faste uforanderlige meninger om noe.

Fire år i ulike barnehager har vist meg at vi voksne er forskjellige. Vi har forskjellig bakgrunn og historie, ulike adferdsmønstre - og slik kan vi også gjøre ting ulikt etter hvilke muligheter som åpner seg.

Som barnehageansatte må vi være åpne, og modige nok til å se, høre og tenke nytt. Vi må ikke være redde for å tro på intuisjonen vår, men vi må være bevisst alt vi gjør, og reflektere over det - med kollegaer, og ikke minst med oss selv.

Skal man kunne gjøre en god jobb med å lære barna å leve godt i samspill med andre, og hjelpe dem med å legge et godt grunnlag for livet videre, må man først og fremst forstå seg selv. Det handler blant annet om å vite at jeg er verdifull. At også jeg har min plass her - og at også jeg har en gave som kan være nyttig for andre.

Er man bevisst på dette, kan man også gjøre en god jobb for barna.