«Ha et åpent sinn og le sammen med ungene våre»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Nå er det praksis som står på timeplanen, den første av fire uker er gjennomført.

Jeg var ganske sur og ganske misfornøyd da jeg forsto at det skulle bli lang reisevei og store utgifter for meg å gjennomføre praksis denne perioden her. Det høres kanskje smålig ut, men to timer bilkjøring hver dag i dyrtid uten lønn – det krever noe av en fattig student.

Vel fremme tupper jeg meg selv på leggen og bestemmer meg for å smile.

Det vrimler av barn inne i barnehagen og alle ser nysgjerrig etter oss der vi får omvisning på avdelingene. 

«Hva heter du?» spør et barn. 

«Jeg heter Åshild.» 

«Det var et artig navn!» svarer den lille og lurer i tillegg på om navnet kanskje er litt gammeldags. 

Nå smiler jeg på ekte.

Jeg får en slags oversikt, og skjønner fort at her skal jeg virkelig lære mye.

Barna smiler og rekker hender mot meg, før jeg vet ordet av det så er jeg med på busstur til Spania. Passasjeren bak meg forklarer høflig på engelsk at jeg har tatt plassen til vennen hans, og lurer på om jeg ikke kan sette meg litt lengre frem. Vel fremme i Spania serverer bussjåføren milkshake og lurer på om jeg tåler laktose. Vi er en hel delegasjon som har reist på sydenferie sammen og alle vil servere forfriskninger. 

«Oi sann», sier jeg, noen har hatt vann i kanna. Det er vann overalt og jeg blir litt stiv i nakken. «Slapp av,» sier bussjåføren, «vi får lov til å leke med vann».

«Jeg trenger at dere har lave skuldre og et ledig fang», sier praksislærer. 

Her har vi tolv forskjellige land representert på avdelingen og barn fra alle samfunnslag. «Ha et åpent sinn og le sammen med ungene våre». Her skal det være godt å være sammen, her skal det være godt å være menneske. Om barna har tøfler eller Gore-Tex støvler, så spiller det ingen rolle. Klær og utstyr fikser vi på et eller annet vis, det viktigste er at barna kommer til barnehagen og er inkludert i fellesskapet.

Jeg blir overrasket, ydmyk og rørt. Jeg forstår at rammebetingelsene for denne barnehagen er helt annerledes enn den jeg jobber i til daglig.

I lang tid har jeg grublet over hva det vil si å være ressurssterk, siden det er et begrep som gjerne dukker opp når miljøet til barnehagebarna skal beskrives. I takt med at øvingslærer forteller om familier som har vært på flukt fra krig, som strever med kultur, økonomi og språk, øker min forståelse av hva det vil si å være sterk og full av ressurser. Å innfri krav om norskkurs sånn at du får økonomisk støtte fra NAV og mulighet til å komme ut på jobbmarkedet. I parallelle linjer foregår posttraumatisk stress og beskjeder om parkdress, gummistøvler, votter, lue, ulltøy, fleectøy og gud vet ikke hva i et sammensurium av alt dette nye landet har å by på.

Det blir for mye å ta inn på en gang, sammen med alle de nye navnene jeg skal lære meg. Navn jeg uttaler feil, men som tålmodig blir korrigert. Navn som er fra hele verden, på barn som er fra verden. For det er det de svarer når du spør hvor de kommer fra, jeg kommer fra verden. Det er noe av det fineste jeg har hørt, og jeg skal gjemme det i hjertet mitt for alltid.

Uka løper av gårde, nå er jeg bare takknemlig for å ha havnet på dette utrolig spennende og fargerike stedet. På vei hjem spiller jeg en låt fra Tyrkia som er utrolig catchy og helt ny for meg.

«Hvordan går det i praksis?» spør min gode venn og kollega her hjemme. 

Det er helt fantastisk, sier jeg, du er bare nødt til å oppleve noe lignende. Jeg arresterer meg selv for å ha åpnet så kritisk til noe som skal vise seg å være så lærerikt. 

Lørdag våkner jeg med vondt i halsen, det har jeg ikke tid til tenker jeg umiddelbart – for på mandag må jeg tilbake til «verden» for å lære enda mer om å være menneske på godt og vondt.