DEBATT

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Alle barn har rett til å si sin mening, og bli hørt, skriver artikkelforfatteren.</span>
Alle barn har rett til å si sin mening, og bli hørt, skriver artikkelforfatteren.

– Noen ganger må man bruke utestemme inne

Hvis vi slutter å kjempe, hvem skal kjempe da?

Publisert
  • Dette er et eksternt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Før FN-dagen har vi hørt på sangen: «Ropert» Denne sangen handler om artikkel 12 i FNs barnekonvensjon: Alle barn har rett til å si sin mening, og bli hørt.

«Hei du!

Ja, du kan mange ord, du snakker som en foss,

når du bestemmer i saker som angår oss

du sier bla bla blabla blablabla bla bla bla bla

og så sier du bla bla bla

så når vi vil si ifra, ja, hva gjør vi da?

Da trekker vi pusten dypt og bruker utestemme inne

Ja, vi roper, roper i en ropert!

Vi roper til vi blir hørt og noe blir gjort!»

Takket være alle menneskene før meg som har sagt ifra, klart og tydelig om rammene våre i barnehagen er vi nå kommet litt lenger på vei. Allikevel har vi en lang vei igjen å gå. Det handler ikke om å være i opposisjon, men å skape en tryggere og bedre hverdag for barna i barnehagene rundt i Norge. Det handler om å fortelle om hvordan hverdagen vår faktisk er, noen ganger må man bruke utestemme inne.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Benedicte Hole er pedagogisk leder i Tønsberg kommune.</span>
Benedicte Hole er pedagogisk leder i Tønsberg kommune.

For hvis ikke vi kan si ifra, og synliggjøre hverdagen vår, hvem skal si ifra da?

– Kan ikke rekke alt

Når jeg startet å jobbe som barnehagelærer hadde jeg ingen anelse om hva som egentlig kom til å møte meg. Jeg ble brått kjent med en hverdag full av glede, lek, omsorg og læring. Men også en hverdag hvor jeg til stadighet kjente på dårlig samvittighet, og følelsen av å ikke strekke til. Om kravene, rammene og den dårlige økonomien som preger barnehage-sektoren.

«Fikk jeg sett alle barna i dag?» Tenker jeg ofte på vei hjem, noen dager kan jeg si ja. Men ikke alltid.

Ganske tidlig i møte med hverdagen som barnehagelærer, spurte jeg noen av de som hadde jobbet lenger enn meg:

«Hvordan rekker dere egentlig alt, både å skrive pedagogiske planer og barnevernsrapporter, å følge opp familier, barn og lignende?»

«Man må velge hva som er viktigst her og nå. For man kan ikke rekke alt, hele tiden.»

Jeg trodde det skulle bli enklere med tiden. Nå, fire år etter, kjenner jeg fremdeles på dårlig samvittighet og følelsen av å ikke strekke til.

Jeg er takknemlig for den jobben jeg har. Den er uendelig viktig, og menneskene rundt meg er ekstremt løsningsorienterte, og positivt innstilt til hverdagen. Men det er også vanskelig å unngå å kjenne på følelsen av å ikke strekke til, og at ingen lytter når man sier ifra. Det å jobbe i en hverdag hvor rammene kan føles uholdbare, uten å føle at stemmen min betyr noe, en hverdag som kan oppleves feil og urettferdig. Den hverdagen er hvert fall krevende psykisk og fysisk.

Man har ikke dårlige holdninger, bare fordi man bruker utestemmen inne.

Burde ha kommet lenger

Med all kunnskap vi har om barn, barndom, trygghet, relasjoner, og psykisk helse burde vi ha kommet mye lenger enn vi har nå i dag. Det handler ikke om å være i opposisjon på egen arbeidsplass når man blir med i debatter, eller går i Tog for noe man tror på.

Det handler om å gi barna en stemme.

Det handler om at hvis jeg slutter å kjempe, hvem skal kjempe da?

«Skal jeg fortsette i barnehagen, eller gjøre noe helt annet?»

Jeg kommer til å fortsette å jobbe i barnehagen resten av livet, og jeg vil fortsette å bruke utestemme inne.

Hvorfor?

«Artikkel 3 i barnekonvensjonen - barnets beste. Voksne skal gjøre det som er best for barn. Alle handlinger og avgjørelser som berører barnet, skal ha barnets beste som grunnleggende hensyn. Dette er et overordnet prinsipp som gjelder for all barnehagevirksomhet. (Rammeplanen kapittel 1)»

Jeg er barnas stemme.

Hvis ingen hører eller ser dem, skal de hvert fall høre og se meg.

Powered by Labrador CMS