VI-fellesskapet i barnehagen

«Blir man ikke sett, er man ingenting», synger CC-Cowboys.

De fleste av oss vet hvor lite som skal til noen ganger for at vi blir glade og optimistiske, på samme måte hvor lite som skal til før vi blir lei, fortvilet eller sint. Ofte er det ikke de store ordene eller handlingene som fremkaller gode følelser, men kanskje nettopp de små smilene, den ekstra og uventede oppmerksomheten som gjør at dagen fikk en ny og lettere klang. Noen kaller sånt banalt, enkelt, sukkersøtt og lite seriøst. Men det er det ikke. Det å bli sett er en del av menneskets grunnleggende behov.

Opplevelse av å bli respektert for den man er

Gjennom erfaringer blir man, ifølge den tyske professoren i filosofi Axel Honneth, synliggjort eller usynliggjort i møte med hverandre. Det gjelder voksne så vel som barn. I barnehagen betyr det at vi som voksne legger grunnlaget for barnets opplevelse av seg selv gjennom de erfaringer det får i lek og samspill ved å bli synliggjort eller usynliggjort. Det å bli sett handler om å bli synliggjort, bli tydelig både for seg selv og for andre. I disse prosessene blir barnets selvrespekt fundamentert:

(..) selvrespekten skaper en bevissthet i mennesket om at det kan respektere seg selv fordi det fortjener å bli respektert av alle andre (Honneth & Holm-Hansen, 2008, side 128).

Respekten for seg selv er utgangspunktet for respekten for andre. Og en av de voksnes viktigste oppgaver i møte med barn er å gi dem en grunnleggende opplevelse av at de blir respektert for den de er, slik at de vet og kjenner at de faktisk fortjener å bli respektert.

I barnehagen er leken et av de viktige sentreringspunktene for selvrespektens utviklingsrom. Her møter barnet de andres «velkommen inn», eller «vi ønsker ikke deg her». Her dannes erfaringene sammen med de voksnes støtte eller fravær av interesse og nærvær. Og selvrespekten styrkes eller svekkes ut ifra de erfaringene barnet får i møte med de andre barna i lek, og de voksnes støtte eller fravær av støtte.

Barn må også lære at noen ganger blir man avvist. Sånn er livet. Det er også en viktig lærdom, MEN som barn er man fullstendig avhengig av at den voksne hjelper barnet til å forstå, ikke minst de vanskelige følelsene og handlingene. Rammeplanen sier det så fint på side 11:

«Barna skal få støtte i å mestre motgang, håndtere utfordringer og bli kjent med egne og andres følelser»

Dette lærer barn i fellesskapet ved å øve seg, feile og prøve igjen. Men da må også fellesskapet gi rom for øving, feiling og prøving. Det må med andre ord være raust og fleksibelt og tåle forskjeller fordi barn er forskjellige. I et fellesskap der disse verdiene ligger som fundament er det mulig å utvikle det vi kan kalle gode VI-fellesskap. VI-fellesskap blir brukt i organisasjonspsykologien om fellesskap der det enkelte individ står sammen med andre og det dannes en VI-følelse. Det betyr ikke at de individuelle forskjellene er borte eller nedvurderes, tvert imot: De blir en del av fellesskapet, de inkluderes i fellesskapet.

De voksnes ansvar

Fellesskap skapes gjennom interaksjon, og i barnehagen er det de voksnes ansvar å legge til rette for at fellesskapet ikke skaper grenser mellom de som er innenfor og de som er utenfor. I VI-fellesskapet er alle med. Det er ikke snakk om en idyllisk verden der ingen noen gang opplever seg utenfor, for det er en del av det av å finne ut av det med hverandre. Men i et VI-fellesskap i barnehagen vil engasjerte og kjærlige voksne sammen med gode oppfølgingsrutiner, tydelige strukturer, ledelse og forventninger føre til at de som opplever seg utenfor, raskt blir invitert inn og inkludert.

Et VI-fellesskap i barnehagen er avhengig av at både ledelse, ansatte og foreldre har positive og klart kommuniserte forventninger til a) seg selv, b) til hverandre og c) barna. Forventningene som kommuniseres må være verdiforankret og kunnskapsbaserte. Det betyr at verdier må knyttes opp mot barnehagens praksis og den kunnskapen som vi har knyttet til inkluderende praksis. Da kan en helt konkret ta for seg barnehagehverdagen. En kan for eksempel starte med velkomsten på morgenen og stille følgende spørsmål:

• Hvordan sikrer vi at alle barna og foreldrene som kommer over dørterskelen opplever seg som betydningsfulle deltakere i fellesskapet her i barnehagen hver eneste morgen? (rutiner, hvem gjør hva, hvor lenge, fleksibelt, faste voksne m.m.)
• Hvordan kan jeg bidra til at dette skjer? (min styrke)
• Hvordan kan ledelsen bidra? (ansatte kommer med ideer til ledelse)
• Hvordan kan foreldrene bidra? (tematikken drøftes på første foreldremøte)

Slik kan for eksempel måltidet, turtiden, utetiden, inne-leken og samlingsstunden gjennomgås på samme måte.

Opplevelsen av å høre til

Når en skal legge grunnlaget for VI-fellesskap må en også tåle å snakke sammen om det som kan hindre og utfordre VI-fellesskapet. Det kan være barn som av mange av de ansatte allerede er definert som «umulige» og som flere voksne stilltiende aksepterer og forstår at de andre barna ikke vil være sammen med. Forskning viser at de barna som er negativt definert av voksne lettere faller utenfor fellesskapet enn de barna som blir positivt definert.

Her har leder et særskilt ansvar for å gå i dialog med ansatte som fremmer denne type holdninger.

Et annet eksempel på hindringer av VI-fellesskapet kan være ansatte som har svært tette relasjoner som fører til at for eksempel nyansatte eller nyutdannede ikke får slippe til med nye ideer, og det ender opp med at de blir stående litt på utsiden av fellesskapet, avslutter arbeidsforhold eller gjør opprør og mange små fellesskap dannes i stedet for et VI-fellesskap.

I VI-fellesskapene oppstår VI-følelsen: Opplevelsen av å høre til og være en del av ett fellesskap der det betyr noe at jeg er. VI-følelsen er god, den skaper motivasjon og arbeidslyst, åpner opp for kreativitet i lek, trivsel og gir plass til godt humør, tøys og tull for både liten og stor.

VI-felleskapet har også god plass til både annerledeshet og alt det som kan oppleves som vanskelig. De voksne leder an, og har ikke svarene på alt, også de øver, feiler og prøver igjen. Jeg er meg og du er du, og samtidig er vi et VI som hører sammen og som gjør alt vi kan for å finne ut av det med hverandre på best mulig måte for at alle skal kjenne seg inkludert.

Anbefalt og anvendt litteratur:

• Drugli, M. B. (2011). "Liten i barnehagen." Forskning, teori og praksis. Oslo: Cappelen Damm.
• Howard, S.J., Siraj, I. ,Melhuish, E., Kingston, D., Neilsen-Hewett, C., de Rosnay, M., Duursma, E. & Luu. B. (2018): Measuring interactional quality in pre-school settings: introduction and validation of the Sustained Shared Thinking and Emotional Wellbeing (SSTEW) scale, Early Child Development and Care,
• Helgeland, A., Lund, Ingrid. (2015). Bullying in kindergarten. Exclusion from friendship and play. Early Childhood Education Journal
• Honneth, A., & Holm-Hansen, L. (2008). Kamp om anerkjennelse : Om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk. Oslo: Pax.
• Juul, J., & Jensen, H. (2002). Pædagogisk relationskompetence fra lydighed til ansvarlighed. København: Apostrof.
• Lund, I. (2012). Tydelige voksne : når atferd utfordrer. Kristiansand, Portal.
• Klette, Drugli & Aandahl, 2016, Bjørnestad & Os, 2018 (GoBaN).
• Schibbye, A.-L. L. (2009). Relasjoner : Et dialektisk perspektiv på eksistensiell og psykodynamisk psykoterapi (2. utg. utg.). Oslo: Universitetsforl.
• Stern, D. N. (2003). Spedbarnets interpersonlige verden. Oslo: Gyldendal akademisk.
• Sælebakke, A. (2011). Nærvær i pedagogisk praksis. I Pedagogisk Profil. Det utdanningsvitenskapelige fakultet.
• Vedeler, L. (2007). Sosial mestring i barnegrupper: Universitetsforlaget