Sammen på hver sin side av gjerdet

Det kan virke som vi har begynt å venne oss såpass til denne meget annerledes hverdagen til at folk har begynt å krangle igjen. Offentlig. Her i Norge. I USA krangles det støtt og stadig, men de spiller i en helt annen liga.

Det har blitt brukt mye spalteplass på at det har vært krevende dager innenfor husets fire vegger, og det er sikkert mange barn som kan nikke gjenkjennende til det. Det er også mange barn som har hatt gode dager sammen med familien sin. Alle mennesker har sin egen virkelighetsopplevelse. Det som oppleves trygt for deg, er ikke nødvendigvis trygt for en annen. Det du selv tenker er opplagt, vil ikke nødvendigvis være opplagt for en annen. Det som er viktig for deg og som du prioriterer høyt i livet, vil kanskje være helt uinteressant for andre. Sånn lever vi våre liv, i det store og hele.

I barnehagen er det også annerledes dager. Det monteres ikke pleksiglass som i Stortingssalen, men det deles inn i kohorter som igjen kan samarbeide med andre kohorter. Og sånn blir nye løsninger litt til mens vi går hverandres behov i møte. Mindre grupper, faste ansatte og mye ute og på tur. Og kortere åpningstid. Det er fint.

Gode på å tilpasse seg

Så blir det viktig å tenke på at det som på utsiden kan virke som rolig og harmonisk, også rommer en stor grad av barns evne til å tilpasse seg de rammene de lever i. Barn er vare for forandringer, og kjenner kroppslig på hvordan den nye hverdagen er. Mange av barna kan nok kjenne på en indre uro som de ikke er helt sikre på hva er, men så lenge de er sammen med omsorgspersoner som er rolige, blir de også roligere. Noen barn trenger lang tid på disse endringene, andre stuper inn i barnehagen som om det skulle vært en helt vanlig dag.

Dette perspektivet er viktig.

For når voksne snakker om at barna er mer rolige og harmoniske nå, så kan dette også være et tegn på at de har forstått at de må være annerledes nå. Mammaer og pappaer kan ikke gå inn i barnehagen, men må levere ved porten. Barna må være i mindre grupper, de må ha flere regler, de må vaske hender ofte, de kan ikke ta på, de må være forsiktige – barna er kloke og gjør alltid så godt de kan. Og de er ekstremt gode på å tilpasse seg.

Tilpasningene man gjør seg kan være til blant annet omsorgsgivere, søsken, besteforeldre, venner og andre viktige voksne (som f.eks. barnehageansatte), men det kan også være til miljømessige betingelser som fattigdom, endring av familiesituasjon og utvikling av sykdom. Svaret til hvorfor man tilpasser seg omgivelsene sine, mener jeg å finne i evolusjonsteori. I korte trekk handler evolusjonsteori om at individer tilhørende en art har ulike egenskaper og trekk. Noen av disse trekkene er arvelige, og vil bli overført videre til neste generasjon. Noen av egenskapene er korrelerte med overlevelse og reproduksjon, og vil i større grad bli overført til de neste generasjonene. Disse trekkene vil da over generasjoner føre til større reproduksjon og en spredning av disse genene. Dette kalles naturlig seleksjon, som stadfester at det er de best tilpassende individene som vil overleve og videreføre sine gener. (Thea Sanne Melvold)

Barn som rollemodeller

Jeg tenker mye på hva slags tilpasninger barna ser at vi gjør, og eventuelt ikke gjør, i denne pandemiperioden. Gir det mening, det vi gjør? Er det håndterbart og begripelig for barna alt det som skjer, og evner vi å forklare det på en slik måte at de forstår?

I går så vi hvordan to venner tilpasset seg og fant hverandre. Barn forteller oss på sine egne måter hvor livsviktig lek og vennskap er i seg selv. For selv om det lå mange gode og etiske vurderinger bak, ble det nå slik at de endte i hver sin kohort, på hver sin side av gjerdet. Og selv om de har det godt i hver sin gruppe, savner de allikevel hverandre i hverdagen. Så som å stille en klokke, da møtes de samtidig ved gjerdet. De finner selv nye måter å være sammen på. Å leke sammen på. De smiler, ler høyt og samarbeider, selv med et gjerde mellom seg.

Kanskje er det barna og ungdommen som burde være våre rollemodeller for hvordan vi bør være sammen med hverandre? Det var det jeg tenkte da jeg så de to vennene som fant løsninger. Jeg tror definitivt at ting blir annerledes i tiden som kommer, og det er mye mulig at det er barna som er budbringerne av den nye kunnskapen om hvordan vi bør leve sammen.