Jeg vil tro og håpe at de fleste styrere klarer å velge rett når de står mellom en barnehagefaglig kompetent ansatt som snakker norsk med hjemmespråkspreg, og en ansatt som snakker «perfekt» norsk, men mangler relevant kompetanse og egnethet, skriver pedagogisk leder Kari Elisabeth Thomassen.
Kronikk
Jeg vil tro og håpe at de fleste styrere klarer å velge rett når de står mellom en barnehagefaglig kompetent ansatt som snakker norsk med hjemmespråkspreg, og en ansatt som snakker «perfekt» norsk, men mangler relevant kompetanse og egnethet, skriver pedagogisk leder Kari Elisabeth Thomassen. (Foto: Gettyimages/Privat)

«Personer er blitt sendt på norskkurs etter fullført barnehagelærerutdanning»

Er norsknivået viktigere enn andre kompetanser, spør artikkelforfatteren.

  • Kronikk

I 2018 kom et lovfestet, nasjonalt krav fra regjeringen om norskspråklig kompetanse hos ansatte i barnehagene: For å få midlertidig eller fast ansettelse må man nå ha oppnådd nivå A2 i skriftlig og nivå B1 i muntlig kommunikasjon, lytte- og leseforståelse.

Nivå A2 tilsier at man er en basisbruker som «kan forstå setninger og vanlige uttrykk knyttet til dagliglivet, enkle og rutinepregede samtalesituasjoner om kjente forhold». På nivå B2 er man en selvstendig bruker som «kan forstå hovedpunktene i klar, standard tekst og tale, kan klare seg i situasjoner som kan oppstå når en reiser i et område der språket snakkes, kan skrive enkle, sammenhengende tekster og beskrive opplevelser, drømmer, håp og planer».

Ensidig fokus

Dette føyer seg også inn i en utvikling fra starten av 2000-tallet som virker å gå mot et ensidig fokus på at særlig flerspråklige barn skal lære norsk i barnehagen, og tanken om at barns språkutvikling er en direkte følge av barnehagepersonalets språknivå.

Dette finnes det derimot ingen klare indikasjoner på. Barn lærer først og fremst språk i samspill med andre barn, og de møter også det norske språket på flere ulike arenaer i samfunnet. En del forskning tyder derimot på at barns hjerner samler og kategoriserer alle former for språk den hører, og gjennom erfaring og tid klarer å skille ut hva som er riktig. Barn lærer å skille mellom foreldrenes ulike dialekter, som kan ha ulikheter både i setningsoppbygning, uttale, ordforråd og setningsmelodi. Noen sier skje, noen sier skjei. Noen sier «vil du være med å leke?», andre sier «vilj du værra med å leik?». Alt er like riktig, og med tid lærer barna begge deler samt å bruke det avhengig av kontekst.

Flerspråklige ansatte som selv går eller har gått gjennom prosessen med å lære seg norsk, kan tilby barna mange nyttige strategier for å lære språk. De kan bygge en bro mellom språk og mellom kulturer, og fungere som en ekstra støtte både for barna, foreldrene og de majoritetsspråklige ansatte. For ikke å snakke om at de etter mange år i barnehagen har masse erfaring og kompetanse som er verdt å ta vare på.

Alt dette vil man miste hvis fokuset på majoritetsspråket blir for stort og flerspråklige ansatte med høy barnehagefaglig kompetanse blir forbigått i ansettelsesprosesser fordi de ikke er «gode nok» i setningsoppbygning og uttale.

Standardisert barnehagenorsk? 

Jeg opplever det som underlig at man skal bruke ressurser på å sende ansatte på kurs fordi de strever med å uttale ‘b’ og ‘v’ riktig, eller at setningsoppbygningen ikke er 100% korrekt.

Personer er blitt sendt på norskkurs etter å ha fullført bachelor i barnehagelærer!

Det kan virke som kravene kommunene stiller til sine barnehageansattes norsknivå til og med er strengere enn det er lagt opp til fra regjeringens side. Eller er det barnehagene som stiller de strengeste kravene? Hva er grunnen til det? Kan det tenkes at vi

Skal vi begynne å kreve av alle barnehageansatte at de skal snakke en standardisert variant av norsk?

majoritetsspråklige også trenger litt øvelse i å forstå norsk med ulike dialekter og aksenter? Eller skal vi begynne å kreve av alle barnehageansatte at de skal snakke en standardisert variant av norsk?

Kursene fører også til økt press på barnehagenes allerede hardt prøvde bemanning. Ofte er det ikke engang uttale og grammatikk som skal til, men å få et ordforråd som er mer relevant for arbeidsplassen. Dette får man ikke nødvendigvis på norskkurs, det lærer man antagelig bedre av å være på jobb. Blant annet hadde Oslo Met, tidligere Høyskolen i Oslo og Akershus, et kurs i barnehagenorsk hvor de forsket på hvordan man kunne skape sammenheng mellom barnehagen (arbeidsrommet) og norskkurs (undervisningsrommet) for flerspråklige barnehageansatte.  Der erfarte de at arbeidsgivere ble mer fornøyde og mente de ansatte snakket mer grammatisk og med bedre uttale, selv om det ikke nødvendigvis fantes belegg for det i datamaterialet.

Det de var blitt bedre på var å bruke relevant språk i relevant kontekst, stole mer på seg selv og tørre å snakke mer.

Hva er viktigst kompetanse? 

Jeg vil tro og håpe at de fleste styrere klarer å velge rett når de står mellom en barnehagefaglig kompetent ansatt som snakker norsk med hjemmespråkspreg, og en ansatt som snakker «perfekt» norsk, men mangler relevant kompetanse og egnethet.

Jeg mener at kompetanse i å se barnas behov, engasjere dem og gi dem trygghet og mestringsfølelse, er viktigere enn hvor «perfekt» norsk man snakker. I tillegg er det viktig med kompetanse i å stimulere språkutviklingen deres gjennom samtaler med utvekslingstone, dialoglesing av bøker og bruk av sang og musikk. Signalene fra regjeringen tyder imidlertid på at de mener de ansattes språknivå er viktigst.

Selvfølgelig er det viktig at ansatte i barnehagen snakker godt norsk. Godt nok til å kunne ta imot og gi beskjeder og samarbeide med kolleger og foreldre, og til å kunne kommunisere med barna.

Derimot er det ingenting som tyder på at det har noe å si for barnas språkutvikling, og kommunikasjon handler også om så mye mer enn bare det muntlige språket. Så la oss ta vare på de ressursene vi har hos våre ansatte, og heller gjøre noe med det som virkelig kunne fått betydning for språkmiljøet i barnehagen: flere ansatte med tid til barna, og mer aksept for og fokus på hjemmespråkene hos både ansatte og barn. Og skal man absolutt sende noen på et kurs, så la det i det minste være et kurs med konkret nytteverdi for jobben de har i barnehagen, som for eksempel et kurs der språklæring og faglæring er integrert.

Da blir det både kompetanseheving og videreutvikling av de ansattes norskspråklige kompetanse, og faren er mindre for å gå glipp av ansatte med verdifull kompetanse.

Debatt

Til toppen