Bør barnehagelærere og det øvrige personalet ha tydeligere arbeidsoppgaver i barnehagen, der mesteparten av det praktiske arbeidet ligger hos assistentene? Er dette i tråd med norsk barnehagetradisjon og kan det i verste fall føre til et klasseskille i barnehagen? spør artikkelforfatteren i denne kronikken.
Kronikk
Bør barnehagelærere og det øvrige personalet ha tydeligere arbeidsoppgaver i barnehagen, der mesteparten av det praktiske arbeidet ligger hos assistentene? Er dette i tråd med norsk barnehagetradisjon og kan det i verste fall føre til et klasseskille i barnehagen? spør artikkelforfatteren i denne kronikken. (Foto: Getty Images (illustrasjonsbilde) / Privat (innfelt) )

På vei mot et klasseskille i barnehagen?

«Hadde jeg som ung 22-åring kun fått delegert mesteparten av de praktiske oppgavene er jeg ikke sikker på at jeg hadde blitt værende i jobben, ei heller søkt førskolelærerutdanning,» skriver høgskolelektor Kjartan Belseth.

  • Kronikk

Bør barnehagelærere og det øvrige personalet ha tydeligere arbeidsoppgaver i barnehagen, der mesteparten av det praktiske arbeidet ligger hos assistentene? Er dette i tråd med norsk barnehagetradisjon og kan det i verste fall føre til et klasseskille i barnehagen? Dette er noen av spørsmålene jeg vil drøfte i denne kronikken.

Jeg leste med stor interesserte en artikkel i Første steg nr. 4 2019 som tok for seg hvordan barnehagelærere i en barnehage på Østlandet fikk mer tid sammen med barna ettersom assistentene var de som tok seg av de praktiske gjøremålene i barnehagene. Etter at assistentene var negative i utgangspunktet endte det positivt for alle parter skal man tro artikkelen.

Jeg synes idéen og tanken om mer tid sammen med barna for de som har utdanning som barnehagelærer er god, men jeg er usikker på om dette er veien å gå.

Jobbe i team

Jeg har gjennom et langt utdannings- og yrkesliv jobbet i barnehage i 10 år, først som assistent, men hovedsakelig som pedagogisk leder. Gjennom utdanningen var jeg heldig å få være både på et to måneders praksisopphold i Hong Kong, samt et semester på utveksling til USA. Det som var sammenfallende ved begge de institusjonene jeg var på i de to ulike landene var at mange av de praktiske oppgavene (matlaging, servering, bleieskift, dobesøk, påkledning også videre) lå til personalet uten utdanning. Jeg vet også at i andre land legges for eksempel barnehagelærerens planleggingstid i tiden barna er ute. På den måten er barnehagelærerne fraværende i mange viktige deler av barnehagedagen.

Da jeg var assistent så jeg tidlig verdien av å ha en fantastisk pedagogisk leder som inkluderte sine assistenter i det daglige pedagogiske arbeidet og som delegerte arbeid til oss assistentene, noe som igjen gjorde jobben både spennende og variert. Hadde jeg som ung 22-åring kun fått delegert mesteparten av de praktiske oppgavene er jeg ikke sikker på at jeg hadde blitt værende i jobben, ei heller søkt førskolelærerutdanning.

Da jeg selv ble pedagogisk leder hadde jeg som mål å være en slik leder min tidligere pedagogiske leder var overfor meg. Jeg ville jobbe i team og at alles kompetanse skulle komme barna både til nytte og glede.

Jeg mener at gode pedagogiske ledere verdsetter gode assistenter. Dette er kjernen, slik jeg ser det, i teamarbeid. Dette mener jeg også handler om synet vi har på mennesker.

I den norske barnehagetradisjonen er det en flat struktur, der «alle» gjør alt. Er det egentlig så ille? Det at det er flat struktur i hvem som gjør hva i barnehagen, betyr ikke at det er flat struktur i verken kompetanse, kunnskap og lederskap. Det handler om å løfte hverandre, løfte kollektive og komplekse prosesser vi sitter i – sammen. Vi trenger at vi er sammen i samme gjøremål. Min erfaring er at det ofte kan fremstå som «usynlig» ledelse vi bedriver i barnehagen. Men dette er noe jeg aldri har hatt problemer med i min yrkeskarriere i barnehagen, da vi som et team i barnehagen alltid har vært sammen om oppgavene, selv om ansvaret for gjennomføringen lå hos meg med utdanning.

Gjensidig avhengig av hverandre

Jeg har tidligere veiledet studenter i arbeidet med kronikken «Assistent, du er super!», hvor de også løfter frem viktigheten av et slikt samarbeid. De skriver blant annet at vi i barnehagen er gjensidig avhengige av hverandre. Dessuten handler mye av de praktiske oppgavene i barnehagen, slik jeg ser det, ikke nødvendigvis bare om rutiner, men det å opparbeide og skape gode relasjoner med barna.

Jeg har vært så heldig å jobbe i barnehager hvor mange av slike praktiske situasjoner kan fungere ypperlig som pedagogiske aktiviteter sammen med barna. Under forutsetning av at barnehagens utforming av rommet tillater det. Dette kan for eksempel være å lage mat, kildesortere, rydde/feie, dekke tralla også videre. Her handler det om å tenke utenfor boksen. Vi må vise faglig skjønn, og vi skal ta hensyn til barns medvirkning.

Jeg stiller meg undrende til om dette er mulig dersom vi skal skille på hvem som gjør slike oppgaver i barnehagen.

Jeg har også lang erfaring i arbeid med flerspråklige kollegaer, som jeg anser som ressurspersoner på mange måter. En annen ting som bekymrer meg med denne tankegangen er hva hvis det er disse flerspråklige assistentene som blir satt til å gjøre disse praktiske oppgavene? De flerspråklige assistentene er en stor ressurs for barn med samme morsmål som dem selv, og jeg har gjennom mange år også ansett de som svært viktige i samarbeidet med de flerspråklige foreldrene. Dette gjelder ikke bare språk, men kan også handle om religiøse og kulturelle koder.

Hva med de som er fagarbeidere og eller har andre yrkesgrupper i barnehagen? Hvor havner disse i en slik tankegang? Det er ingen hemmelighet at det i Oslo kommune pågår et arbeid om å fase ut alle «ufaglærte» assistenter. Ledige stillinger gjøres om til såkalte fagpedagogstillinger. Det snakkes ofte om at vi trenger flere barnehagelærere og pedagoger i barnehagen. Men ikke alle må være barnehagelærere. Vi trenger også gode assistenter. Og er det assistenter som vi mener ikke er motiverte er det vår jobb som pedagogiske ledere å løfte deres motivasjon og bruke det faglige skjønnet og veiledningskompetansen vi har fått gjennom vår utdanning og det samfunnsmandatet vi har som barnehagelærer. Jeg syns Hennum og Østrem (2016, s. 66) sier det svært treffende: «Å være barnehagelærer innebærer å ha et bevisst forhold til hvilke holdninger og verdier som ligger til grunn for barnehagens pedagogiske arbeid».

Mindre barnegrupper

Den nye pedagognormen er på plass, og det samme er kravet om personaltettheten. Og jeg er helt for at det trengs flere barnehagelærere i barnehagen. Men ikke hvis det fører til større barnegrupper, og ikke på bekostning av de såkalt «ufaglærte» assistentene. Det jeg mener vi trenger er mindre barnegrupper, like mange ansatte som tidligere, og et mangfold av ulike yrkesgrupper og mennesker i barnehager under kyndig ledelse av barnehagelærere.

Hvis ikke er jeg redd vi er på vei mot et klasseskille i barnehagen mellom de som er barnehagelærere og de som ikke er barnehagelærere.

Dette mener jeg som beskrevet tidligere, handler om hva slags menneskesyn en barnehagelærer skal ha. I tråd med en god norsk barnehagetradisjon synes jeg barnehagen bør handle om at det å jobbe sammen i team skal danne kjernen for et godt samarbeid, både sammen med hverandre og ikke minst i samarbeidet om barn og foreldre.

Takk til Else og Laila for tiden vi hadde sammen i Flaen barnehage, i et av mine første møter med barnehagen som ung og uerfaren assistent. Takk til kollega Hege Cathrin Sennerud for nyttige innspill i arbeidet med denne kronikken.

Debatt

Til toppen