Minoriteten: ”Den første kontakten var så vanskelig. Tenk om jeg kan gjøre det lettere ved å forstå hvordan det er for de små. Og de store.”

Shagufta Saleem myser mot sola som lyser opp Høgskolen i Oslo og Akershus´ campus. På en av Oslos siste sommerdager nyter hun varmen sammen med andre studenter. Noen opptil 15 år yngre. I fargerike Oslo skiller ikke Shagufta seg nevneverdig ut med sitt ravnsvarte hår og varme hud. Likevel står hun med foten i to land. Pakistan og Norge. En fordel og en uvurderlig ressurs. Og bittelitt komplisert.

Fire språk

– Hehe, ja. Det er aldri det ene eller det andre. I Norge blir jeg sett på som mest pakistansk. Men reiser jeg til Pakistan, er jeg litt for norsk. Sånn er det vel bare, ler Shagufta.

Som den eldste av fem søsken og mamma til tre, er hun langt fra fremmed for å ha omsorgen for barn. Ihuga morsmålentusiast som hun er, vil hun bruke sine fire flytende språk til å hjelpe minoritetsbarn som begynner i barnehagen. Det er nemlig ikke uvanlig at verken barn eller foreldre kan norsk noe særlig godt, og Shagufta vil hjelpe til med å gjøre møtet med det norske samfunnet lettere. 

Voksen student

Det var frisør hun ble. Men arbeidet ble for ensidig og arbeidstiden for ugunstig for en småbarnsmor. Nå ser hun fram til en karriere i skog og mark, høyt og lavt og ikke minst nært.

– Hva tenker du om at du skal være en viktig faktor i oppveksten til andres barn?

Shagufta tygger på det. Det er store tanker.

– Barna er jo i barnehagen mer enn de er hjemme, nesten. Inkludert mine egne. Det er klart vi setter preg på barna og oppdragelsen. Å være der for barna er en viktig og ansvarsfull oppgave, det er sikkert.

Shagufta har lekt lærer siden hun var ganske liten. I Pakistan er læreryrket forbundet med prestisje. At valget har falt på barnehagelærer i voksen alder, ser hun på som en fordel. Motivasjonen er på topp. 

Stille på bussen

Det er 24 år siden tiåringen landet i Norge. Det var august og det som må kalles en fin sensommerdag. Men Shagufta frøs. Både landet og menneskene i det var vanskelig å bli klok på. I Pakistan snakket man med fremmede. Ikke i Norge. Shagufta fikk skeptiske blikk i retur for sine ”Hei!”. Og gud forby om du gjorde det på offentlig transport. Nå er hun like stille på bussen som alle andre.

– Man venner seg jo til det. Og det er det jeg vil bruke i jobben i barnehagen! sier hun engasjert.

– Den første kontakten var så vanskelig. Tenk om jeg kan gjøre det lettere ved å forstå hvordan det er for de små. Og de store.

Shagufta smiler. Forelesningen starter snart opp igjen. Sol får være sol. Nå er det lesing som gjelder.

Den ferske barnehagelærerstudenten snur seg brått.

– Og mat!

– Mat?

– Jeg elsker å lage mat. Og det er altfor lite fargerik mat i norske barnehager. Det brenner jeg for.

Nemlig.

Ikke alle studenter er like. Her kan du lese om tre barnehagelærerstudenter som velger en annen tilnærming:

• Lederen
• Enebarnet
• Morsfiguren