Somaliske Safia Abdi Haase har hele sitt voksne liv kjempet mot kjønnslemlestelse.
Somaliske Safia Abdi Haase har hele sitt voksne liv kjempet mot kjønnslemlestelse. (Foto: Iris Lyngmo)

Lemlestes for livet

Barn helt ned til spedbarnsalderen utsettes for ulovlig kjønnslemlestelse. Det kan være straffbart dersom en barnehageansatt ikke melder i fra.

Kjønnslemlestelse er ulovlig i Norge. Likevel er mange små barn under fem år i faresonen for å bli utsatt for overgrep – spesielt barn med foreldre fra Somalia, Eritrea, Etiopia og deler av Kurdistan. Somaliske Safia Abdi Haase har hele sitt voksne liv kjempet mot kjønnslemlestelse. Hun mener barn i barnehagealderen kanskje er den mest utsatte gruppen av alle. Jentene er for små til å sladre om at overgrepet har skjedd.

– Derfor er det så viktig at barnehagene er observante på problemet og kan stanse et overgrep før det skjer, sier Haase.

Hun er selv kjønnslemlestet og glemmer ikke den dagen moren ba henne gå på badet og vaske underlivet. Det var den dagen hun skulle bli ren. En dag hun hadde sett fram til og som moren hadde lovet ville komme. Den dagen hun skulle bli kvinne som de andre jentene i landsbyen. Men ingen hadde fortalt henne hva hun måtte igjennom for å bli voksen.

Fire kvinner holdt henne fast i flere timer mens ni år gamle Safia ble utsatt for den umenneskelige pinen det er å få skamfert bort kjønnsleppene, fjernet klitorishodet og deretter sydd helt igjen. Alt uten bedøvelse. Bare et lite hull på størrelse med en blyantspiss skulle slippe igjennom urin og menstruasjon. Safia var nå ansett som «ren» og klar for å giftes bort. Klar til og «spiddes» opp av sin kommende ektemann, slik han krevde for å inngå ekteskap. Ingen andre skulle vært der før han.

I dag, mange år etter at hennes egen mor lemlestet henne, er det vondt å snakke om.

– Jeg hadde store forventninger og hadde gledet meg til den dagen jeg også skulle få bli «ren» som alle snakket om. Smerten er helt ubeskrivelig, sier Safia og tørker bort noen tårer som presser seg fram i øyekrokene.

Safia Abdi Haase bruker sin egen opplevde smerte fra hjemlandet og norske sykepleierutdanning til å forhindre at andre jenter skal utsettes for det groteske overgrepet. Målet er å spre kunnskap både til innvandrere og nordmenn om hvor skadelig kjønnslemlestelse er og hvor viktig det er å få slutt på den barbariske tradisjonen. Blant annet reiser hun rundt i barnehager for å spre kunnskap til ansatte og snakke med foreldrene. Hun er også blitt kontaktet av barnehager som har bedt om hjelp. De fryktet at en lemlestelse var i ferd med å skje.

– Jeg har fått stanset flere lemlestelser ved at folk har tatt kontakt. Et tverrfaglig samarbeid er kjempeviktig. Barnehagene er en av de viktigste arenaene for å forebygge kjønnslemlestelse. Si klart i fra at dere er oppmerksomme på kulturen og tar avstand fra slike overgrep. Påpek at det er forbudt i Norge og at dere vil melde i fra om en hver mistanke, er Haases råd til barnehagene.

Glemmer aldri synet

F.V: Wenche Irene Aasland og Aud Risvik.
F.V: Wenche Irene Aasland og Aud Risvik.

Wenche Irene Aasland glemmer aldri den dagen på midten av nittitallet da hun skulle skifte bleie på et av barna i barnehagen. Underlivet var sårt og rødt. Det var noe som ikke stemte. Den tre år gamle jenta så ikke ut som andre barn nedentil.

– Jeg tok kontakt med helsesøster som kom til barnehagen og undersøkte barnet. Saken ble sendt over til barnevernet. Moren nektet å møte til undersøkelse på sykehuset. Etter det forsvant barnet fra barnehagen. Jeg vet ikke hvor de ble av, men jeg er rimelig sikker på at den lille jenta var kjønnslemlestet. Det bildet får jeg aldri ut av hodet. Det var grusomt, sier Aasland.

Drammen er foruten Oslo den kommunen i Norge med flest fremmedspråklige barn. Et sted mellom 23 og 25 prosent av barna under 18 år er fremmedspråklige. Mange av disse har bakgrunn fra Somalia — det landet hvor kjønnslemlestelse er mest utbredt.

Aasland har jobbet med det flerkulturelle miljøet i Drammen kommune i mange år og har som hovedoppgave å få barna i barnehage tidligst mulig. Hun er ikke i tvil om at barn i barnehagealder utsettes for ulovlig kjønnslemlestelse, men Aasland tror at kommunikasjon med foreldrene kan bidra til at faren reduseres betydelig. Derfor har kommunen laget klare retningslinjer for alle som jobber i barnehager og skoler i kommunen.

– Vi har hatt opplæring av to ansatte i hver barnehage som skal fungere som ressurspersoner for resten av staben. Alle mistanker om kjønnslemlestelse skal meldes til barnevernet. Dersom det er fare for at overgrepet skal skje snart, skal meldingen direkte til politiet, sier Aasland.

Må signere

I Fjellhagen barnehage i Drammen er 97 av 100 barn fremmedspråklige. Her er kjønnslemlestelse og vold et høyt prioritert område — fordi mange kulturer kjønnslemlester sine jenter og oppdrar barna med vold. Pedagogisk leder Aud Risvik sørger for at foreldrene får klar og tydelig beskjed om at det er nulltoleranse for begge handlingene i Norge.

– Allerede når barnet begynner i barnehagen, har vi en velkomstsamtale hvor vi har et eget skjema med punkter vi tar opp med foreldrene. Her informerer vi om at det er forbudt å slå barn og at det er forbudt å omskjære jenter bosatt i Norge. Vi er klar og tydelig på at vi melder ifra til barnevernet ved et hvert overgrep og at saken videre kan havne hos politiet. Noe som igjen kan føre til fengselsstraff, sier Risvik.

For å forsikre seg om at foreldrene får med seg hva hun snakker om, har hun alltid med tolk dersom en av foreldrene er dårlig i norsk. Og når samtalen avsluttes, må foreldrene signere på at de har fått informasjonen og forstått den.

– Da er vi sikret mot at de i ettertid kan si at de ikke visste, sier hun.

– Hvordan reagerer foreldrene når dere tar opp temaet?

– Noen gråter. Andre reagerer med overraskelse på at det er ulovlig. Andre igjen blir tause, mens enkelte svarer at de kjenner til loven, sier Risvik.

Press fra familiene

Hun har aldri vært borti jenter som har blitt lemlestet, men ser ikke bort i fra at hun kan ha bidratt til å stanse slike overgrep. I ett tilfelle hvor hun fikk beskjed om at en familie med to døtre skulle på ferie i Europa, kalte hun dem inn til samtale for å understreke at kjønnslemlestelse var forbudt.

– Selv om mange foreldre kan være enige med oss i at dette er ulovlig og galt, er det ofte stort press fra øvrig familie om at jenta skal omskjæres. Da denne familien skulle reise, var vi så bekymret for press utenfra, at vi sendte med et brev oversatt til somalisk hvor forbudet ble påpekt og som de kunne vise fram til familien. Jeg vet at jentene ikke ble kjønnslemlestet på turen, men om det var den opprinnelige planen er ikke godt å si, sier Risvik.

Ukjent omfang

Ifølge WHO er det i dag et sted mellom 130 og 140 millioner jenter og kvinner som er kjønnslemlestet, og rundt 10.000 av disse bor i Norge. Tre millioner jenter utsettes for slike overgrep hvert år. Hvor mange norske jenter som kjønnslemlestes, fins det ikke tall på.

I perioden 2008 til 2011 mottok Røde Kors-telefonen for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse 171 henvendelser som gjaldt omskjæring. 23 av disse henvendelsene gjaldt kjønnslemlestelse som allerede var gjort, mens 71 av henvendelsene omhandlet fare for at kjønnslemlestelse kunne skje. Av disse henvendelsene kom tre fra barnehager.

Journalist Tormod Strand i NRK, intervjuet i 2007 ti omskjærere i Somalia som opplyste at de hadde kjønnslemlestet 185 norsk-somaliske jenter de to siste årene. Ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viser en undersøkelse gjennomført av sosialantropolog Aud Talle i 2008, at kjønnslemlestelse blant somaliere i eksil ikke lenger er vanlig. Noe Safia Abdi Haase blankt avviser.

– Det finnes ingen indikasjoner på at de har sluttet å kjønnslemleste jentene. Tvert imot mener jeg alle jenter mellom 0 og 23 år er i faresonen — spesielt blant jenter som er født av førstegenerasjons innvandrere, sier hun.

Voksne kvinner utsatt

At aldersgruppen er så spredt mener hun skyldes en kombinasjon av migrasjon og lovforbudet.

– Tidligere var det vanlig og kjønnslemleste jenter mens de var mellom åtte og 14 år. I dag er det mange som passer på å gjøre det enten før de innvandrer til Norge eller når de har mulighet til å reise på ferie. Om jenta er passert 18 år når den muligheten byr seg – så gjør de det da, sier Haase.

Kjønnslemlestelse skjer dessuten ikke bare i hjemlandet. Mange byer i Europa har egne omskjærere som tar på seg oppdrag. Haase kjenner også til at omskjærere har reist til Norge og utført overgrep på unge jenter på deres eget kjøkkenbord.

Barnehagen kan straffes

Hvordan tradisjon med kjønnslemlestelse oppsto, er det ingen som har noe godt svar på, men det henvises ofte til religion når det skal forsvares. Ingen religion krever kjønnslemlestelse av kvinner. Tvert imot – mange religioner sier man ikke skal skade skaperverket.

– Det sa også min pappa da jeg ble kjønnslemlestet. Han var koranlærer og visste at koranen ikke sa noe om at vi måtte skjæres opp og sys igjen. Han sto på utsiden av rommet og forsøkte å stanse mamma og de andre kvinnene. Men han ble blankt avvist. Mamma var redd jeg aldri skulle bli gift om jeg ikke ble omskåret, forteller Safia Abdi Haase.

Forbudet mot kjønnslemlestelse ble innført i 1996 og omfatter ikke bare omskjærere, men også de som eventuelt bidrar til at kjønnslemlestelsen kan utføres. Straffen er fengsel i opptil åtte år.

Men det mange barnehager kanskje ikke kjenner til, er at da loven trådte i kraft fulgte det også med en avvergelsesplikt. Den pålegger en rekke offentlige og private ansatte – deriblant ansatte i barnehager – å forsøke å avverge at kjønnslemleste skjer. Dersom en ansatt får kunnskap om at noen kan bli kjønnslemlestet, har den en lovbestemt plikt til å melde i fra til barnevernet eller politi. Brytes denne plikten, kan vedkommende straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år.

Ingen dømt

Ifølge en rapport fra Helse- og Omsorgsdepartementet er det mange barnehager som opplever denne plikten som uklar. Wenche Irene Aasland støtter det fullt ut og tror mange barnehager ikke en gang vet at de er pålagt avvergelsesplikten. Selv har hun blitt kontaktet to ganger av barnehager som hadde sterke mistanker om at et barn i barnehagen var lemlestet. I andre tilfeller har barn fortalt ting som har gitt grunn til å mistenke at det er stor fare for at jenta kan bli utsatt for kjønnslemlestelse.

– Ved ett tilfelle hadde vi ei fem år gammel jente som fortalte detaljerte opplysninger om kjønnslemlestelse. Da kalte vi moren inn til en samtale for å forsikre oss om at jenta ikke var i faresonen, sier Aud Risvik.

Hvordan loven praktiseres er ikke godt å vite. Politidirektoratet har ingen opplysninger om at noen i det hele tatt har vært tiltalt eller dømt etter paragrafen. Om ansatte er bøtelagt eller dømt for ikke å ha fulgt avvergelsesplikten er heller ikke kjent – men trolig har det aldri skjedd i Norge.

Wenche Irene Aasland er redd det finnes barn der ute som ikke blir sett av barnehagen og dermed havner i barbarenes hender.

– Det er så viktig å være oppmerksom på problemet. I slike tilfeller trenger man ikke være sikker. Ved en hver form for mistanke skal man varsle – om så bare ta en telefon til barnevernet og drøfte saken før man varsler. Bekymringen er nok i seg selv, her kreves ingen bevisplikt, påpeker Aasland.

– Jeg skulle nesten ønske at noen barnehager som ikke gjorde jobben sin ble forfulgt av myndighetene, for å få satt et virkelig søkelys på hvor viktig det er å holde øyne og øre åpne. På den andre siden håper jeg det ikke skjer, fordi alle barnehagene gjør jobben sin. Men det tror jeg dessverre ikke. Kunnskapen om kjønnslemlestelse er for dårlig, sier Aasland.

– Hvordan kan barnehagene bli flinkere på dette området?

– Mer kunnskap om temaet er alfa og omega. Bruk helsestasjonen. Det er bedre å spørre én gang for mye enn én gang for lite. Styrere rundt om i landets barnehager har også et ansvar for å sikre at kunnskapen når ut til de ansatte.

Safia Abdi Haase stiller mer enn gjerne opp for å bistå.

 – Jeg har vært i mange barnehager og snakket om dette temaet. Jeg kommer gjerne til enda flere. Vi må få stanset denne brutaliteten mot barna våre. Vi må starte allerede i barnehagen, sier hun.

Debatt

Til toppen