- Har dere noen gang merket at det ikke finnes relasjoner bare mellom mennesker og mennesker, men også mellom mennesker og gjenstander eller tingene rundt dem? Skriver barnehagelærer Delnaz Mirbakhtiar.
Kronikk
- Har dere noen gang merket at det ikke finnes relasjoner bare mellom mennesker og mennesker, men også mellom mennesker og gjenstander eller tingene rundt dem? Skriver barnehagelærer Delnaz Mirbakhtiar. (Foto: Gettyimages/Privat)

Klissete forming og livslang læring

Hele verden består av to ting: mennesker og gjenstander, og begge er avhengig av hverandre. Mennesker kan ikke leve uten gjenstander, og gjenstander betyr ingenting uten mennesker. I forming skjer en relasjon mellom mennesker og gjenstander, noe som gjør livet meningsfullt!

I mange år betydde forming for meg det samme som å sitte ved bordet og lage noe sammen med barna. Hver gang jeg så «forming» i månedsplanen, hentet jeg duk, maling, ark, lim, saks osv.

Barna og jeg lagde mye fint sammen, og vi var glade for å vise disse tingene frem til foreldrene når de kom og hentet barna. Noen ganger fikk vi ikke gjort så mye, for snart var det fruktmåltid og vi måtte rydde formingsmaterialer og spise frukt, men var formingsaktiviteten virkelig ferdig? Går det virkelig an å sette opp en spesifikk dag og klokkeslett for forming? Hva skjer mellom kroppen og gjenstander/materialer i en formingsaktivitet?

Waterhouse (2013, s.30) hevder «Forming for meg er å la seg forme i møte med materialer [...]». Med det mener hun at i møte med materialer er det både oss mennesker og materialer som blir formet. I slike møter er begge parter; både kroppen og materialene, aktører som spiller en viktig rolle i forståelse av verden.

Dette sitatet var en vekker for meg: Det at forming er mer enn å sitte ved bordet og lage noe sammen med barna. I alle disse årene hadde jeg aldri tenkt over hvordan de små hendene formet og påvirket gjenstander rundt seg, eller hvordan gjenstandene virket inn og gjorde barnet sint, glad eller frustrert; med andre ord hvordan tingene og barnet virker på hverandre, og sammen fører til læring og forming. Dette var noe jeg fikk mer kunnskap om i løpet av mitt barnehagelærerstudie, og som gjorde meg mer nysgjerrig på å finne ut hva som skjer i møter mellom barn og tingene rundt dem, og hvordan barn lærer av disse møtene.

Jeg ble ekstra interessert i å undersøke de yngste barnas møter med gjenstander, fordi disse barna har begrenset verbalspråk og formidler ofte inntrykk på andre måter, som ved å bruke kroppen i aktiv utforskning av verden. Løkken (2005, s.24) kaller de yngste barna for «kroppssubjekter», og med det mener hun «den aktivt handlende menneskekroppen». Det vil si en kropp som gjennom aktiv handling får mulighet til å erfare, oppleve, lære og kommunisere.

Hensikten med denne artikkelen er å formidle mer kunnskap om hvordan kroppen og materialer påvirker hverandre, og å se på viktigheten av relasjonen mellom de yngste barnas kropp og materialer, og hvordan barna lærer og blir kjent med verden rundt seg i formende prosesser. Arbeidet med dette har forandret hele tankegangen min om forming og viktigheten av den i livet, både i barnehage og på andre arenaer.

Relasjon mellom kropp, materialer og læring

Har dere noen gang merket at det ikke finnes relasjoner bare mellom mennesker og mennesker, men også mellom mennesker og gjenstander eller tingene rundt dem?

Det vil si en menneskelig og ikke-menneskelig relasjon. Ifølge Taguchi (2010, s.68) påvirker både kroppen og gjenstander hverandre gjennom prosesser i denne relasjonen. Det er gjennom disse prosessene og relasjonene som mennesket tilegner seg kunnskap, både om seg selv og om materialer rundt seg.

Gjennom kroppslig handling og bevegelse påvirker mennesket tingene rundt seg, men det er ikke bare mennesket som påvirker disse tingene og gjenstandene. Waterhouse refererer til Barad som mener det også er materialer som påvirker mennesker (Waterhouse, 2013, s. 36). Materialer kan påvirke våre bevegelser, sanser og følelser.

Bevegelsen som vi gjør for å løfte opp en kopp er helt annerledes enn den bevegelsen som vi gjør for å løfte en tallerken. Dette viser klart at materialer påvirker og bestemmer våre bevegelser. Det vil si en gjensidig relasjon som skjer samtidig både med kroppen og materialene, og begge parter blir formet i denne relasjonen.  

Et eksempel fra barnehagepraksis som kan belyse dette er:

LITTERATURLISTE

Løkken.G. (2005). Toddleren som kroppssubjekt. I Haugen, S. & Röthle, M., Løkken, G., & Abrahamsen, G. (Red.), Småbarnspedagogikk: Fenomenologiske og estetiske tilnærminger (s.24-38). Oslo: Cappelen akademisk forlaget.

Otto, L. (2005). Materialitet, identitet og erindring. I Kragelund, M., & Otto, L. (Red.). Materialitet og dannelse: En studiebog. København: Danmarks Pædagogiske Universitets Forlag.

Taguchi, H.L. (2010). Bortenfor skillet mellom teori og praksis: En introduksjon til intra-aktiv pedagogikk i barnehagefeltet. Bergen: Fagbokforlaget

Waterhouse, A.H.L. (2013). I materialenes verden: Perspektiver og praksiser i barnehagens kunstneriske virksomhet. Bergen: Fagbokforlaget.

Waterhouse, A.H.L. (2017). Tanker om materiell oppmerksomhet. I: Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen. En hyllest til kunst og kultur fagene. Artikkelsamling. 

Det er fruktmåltid og alle ett-åringene sitter ved matbordet. Nora får en bananbit. Med en gang hun får bananen, begynner hun å klemme bananen i hånda. Det gjør hun nesten hver eneste dag ved fruktmåltidet. Når Nora klemmer bananen, kommer bananen ut mellom fingrene hennes. Hun ser på hånda og på bananen, og prøver å gni bananen på bordet. En del av bananen sitter fast i hånda og noe på bordet. Nora ser på hånda og på bordet, og fortsetter å gni bananen mot bordet.  

Her er det både Nora og bananen som påvirker og former hverandre. Nora påvirker bananen ved å klemme den, mose og gni den på bordet, med andre ord forandrer Nora formen til bananen gjennom en kroppslig handling og bevegelse. Hånda hennes, og særlig fingrene, har en viktig rolle i dette. Nora erfarer kraften som blir brukt for å klemme og mose bananbiten. Hvor mye kraft er nødvendig for å klemme og mose en banan? Er kraften som en ett-åring bruker like mye som kraften som en femåring eller en voksen ville bruke? Det å gå gjennom slike prosesser som hun gjør når hun moser bananen, gjør at Nora blir kjent med kroppen og kraften i kroppen sin. Hun lærer hva slags bevegelser og hvor mye kraft fingrene trenger for å kunne mose bananen. Med andre ord får Nora mulighet til å bli kjent både med kroppen og verden rundt seg (bananen). Trenger Nora like mye kraft og bevegelse i fingrene for å knekke et knekkebrød?  Eksempelet over kan vise viktigheten av en prosess i forming. Når vi snakker om forming, er det altså ikke bare vi som former materialene rundt oss, men det er også materialene som påvirker og former oss, og gjør at vi blir kjent med verden rundt oss. Tenk å ikke få mulighet, tid eller lov til å kjenne, klemme eller knekke noe.

Bananen påvirker kroppen

Det er ikke bare Nora som påvirker bananen, bananen påvirker også Nora. Fingrene til Nora beveger seg på en helt annen måte enn hvis hun holder eller knekker et knekkebrød. Det er bananens egenskaper som bestemmer hva slags bevegelse fingrene kan anvende eller hånda til Nora må ha. Denne bevegelsen fungerer ikke på et knekkebrød som er hardt og kan knekkes.

Waterhouse refererer til Barad om at kroppen og tingene rundt oss er i en relasjon med hverandre og påvirker hverandre (Waterhouse, 2013, s. 36). I mitt eksempel vil det si at samtidig som Nora klemmer og påvirker formen til bananen, blir hun også selv påvirket, og lærer både om egenskaper til en banan og om kroppen sin. I denne relasjonen er det hennes opplevelse og erfaring som fører til læring. Gjennom prosessen ved å klemme en banan erfarer Nora at bananen blir most og sitter seg fast på hånden hennes, og hun får en klissete hånd. Dette kunne til og med påvirket Noras følelser; det kunne for eksempel ha gjort henne sint.

Waterhouse (2017) refererer også til kunstneren Joseph Beuys, som mener «prosessen med å forstå verden begynner med materialene» (Waterhouse, 2017, s.5). Det vil si at det å bli kjent med verden rundt oss er en prosess som starter først med å bli kjent med materialer eller tingene vi omgir oss med.

Tenk på en ett-åring som har levd i den store verden bare i ett år. Hvor viktig det er å erfare og oppleve omverden og alt som er i den. Det er stor forskjell mellom erfaringen til en ett-åring som har klemt en banan i hånda og en ett-åring som bare har fått bananen i munnen uten selv å få holde og røre bananen. Det å klemme en banan handler om prosesser; det handler om erfaringer, om kunnskap og læring. Det handler om mye mer enn det å «bli klissete»!

Ord og kroppens erindring

Løkken (2005, s. 28) refererer til Merleau-Ponty, som mener kroppen vet og forstår før vi kan tenke og klarer å snakke. Når en ett-åring klemmer en banan, er det først kroppen som erfarer og forstår «klissete» før barnet kan tenke og utrykke seg verbalt og si at «dette er klissete». Med andre ord er det i opplevelse av klissete ting via kroppen som barnets «tanker» og «ord» former seg, og som etter hvert gir barnet kunnskap om hva som er klissete. Vi vet alltid mer enn det vi kan fortelle og uttrykke ved hjelp av ord.

Kunnskap om det vi opplever som klissete, ligger i kroppens erindring. Dette kan gjentas mange ganger til barnet forstår og vet hva «klissete» er, og hvor mye energi og kraft som må brukes for å klemme en banan ut. Dette viser hvordan erindring sitter i kroppen, og viktigheten av kroppslige handlinger, bevegelser og erfaringer i forståelsen av fenomener rundt oss. Lene Otto (2005) mener erindring er en prosess som er avhengig av aktivitet og handling gjennom kroppslig bevegelse, som fører til erfaring og som til slutt setter seg i kroppen (Otto, 2005, s.35). I prosessen tilegnes kunnskap ved å prøve seg fram, gi og ta, klemme og gni, bli klissete i hender og eksperimentere til det skjer en forståelse.

Alle mennesker gjør en formingsaktivitet hver eneste dag og kanskje hvert eneste minutt; det finnes ingen spesiell tid, sted eller plan for å ha en formingsaktivitet. Vi blir formet og former materialer rundt oss hele tida. Selv om barna og jeg og ryddet formingsmaterialer for å gjøre oss klare til fruktstund, var ikke formingsaktiviteten egentlig ferdig. Det var faktisk starten på en annen type formingsaktivitet; klissete forming.

Klissete forming skjer bare i et øyeblikk eller noen minutter, men det sitter i kroppens erindring og fører til livslangslæring hvis barnet får tid, rom og mulighet til å erfare fenomener rundt seg. Det er voksne som kan gi eller ta den muligheten av barna. Voksne kan ha en hindrende rolle i å la barna oppleve verden rundt seg eller ha en støttende rolle. Den hindrende rollen der voksne fokuserer mest på rene hender, og ikke gir barna mulighet og rom til å klemme en bananbit, eller den støttende rollen der barna blir kjent med ulike materialer gjennom egne erfaringer. Den rollen som voksne velger å ha - «hindrende» eller «støttende» - påvirker barns læring.

Jeg ser at min egen utvikling fra å være en hindrende voksen, der fokuset mitt var rene hender og rent ansikt, har gått til å ville være en støttende voksen med fokus på livslangslæring i barnas liv. Hvilken rolle velger du å ha som voksen i barnas liv?

Kronikken ble opprinnelig publisert på barnehageforum.no

Debatt

Til toppen