Ikke alle barn gleder seg til jul

Under adventsstunden i barnehagen sitter det ett barn som ikke gleder seg til jul. Barnet bærer på en hemmelighet som det ikke har lov å fortelle til noen.

Barnet har tidligere fortalt om hva mamma gjør når de er alene. Mamma har sagt at hun må i fengsel dersom barnet forteller om hemmeligheten. Håpet om en bedre verden overvant frykten for hva som kunne skje om hemmeligheten ble avslørt. Og barnet fortalte. Først små drypp, så kom hele hemmeligheten.

Barnehager vet hva de skal gjøre når barn forteller. Etter drøfting med politi og barnevern har ikke barnehagen kontroll med hva som skjer videre. Men å avsløre overgripere er vanskelig dersom det ikke finnes fysiske bevis. Overgriperen er trivelig, har fin bil, en flott jobb og er selvfølgelig glad i barn og vet godt hvordan barns tillit vinnes. For de fleste overgrep begås av en person barnet stoler på og har en god relasjon til. Og sjelden med makt.

Barnet må fortelle om hemmeligheten til barnevern og/eller politi. Sjelden klarer barnet å fortelle om det vanskeligste i verden en gang til. Barnet vet også at dersom politiet får vite om hemmeligheten kommer mamma i fengsel og DET har ikke barnet noe lyst til!

Barnet som bare vil få slutt på det ekle opplever at familien kommer i en stor krise. I barnevernets undersøkelser får foreldrene fortelle «sin versjon», og de innrømmer ALDRI noe når det ikke foreligger bevis. Samtidig får foreldrene full innsikt i alt barnet har fortalt og man kan jo bare tenke seg hvordan barnet har det hjemme etterpå. «Du må huske på at vi får vite ALT du forteller i barnehagen!» Og det får de! Ordrett, svart på hvitt!

Politi og barnevern finner sjelden bevis for at overgrep har funnet sted. Man står ofte igjen med utsagn og atferd som barnehagen rapporterer, og det holder ikke på noen måte. Slike saker blir henlagt og taperen er barnet som aldri tør å snakke om vonde hemmeligheter igjen. Og mens overgrepene fortsetter har de i tillegg med seg enda flere trusler om hva som skjer om de forteller. I tillegg må barnet late som at alt er bra og ikke fortelle den egentlige årsaken til at de gråter eller har vondt i tissen.

Kampanjene i forhold til å få barn til å fortelle om overgrep er kjærkomne og hjelper heldigvis mange barn som klarer å fortelle om overgrepene igjen og igjen. Men hvordan kan vi hjelpe dem som bare tør å fortelle til de personene de er trygge på og føler tillit til? Og hvordan kan vi sikre oppfølging til barn som har fortalt om ulovlige hendelser?

Det skjærer meg i hjertet å vite at barnet jeg sender hjem i juleferie går til et utrygt hjem med ustabile voksenpersoner. Som mest sannsynlig etter å ha åpnet julegaven fra mamma blir utsatt for overgrep. I sin egen seng i sitt eget hjem. Og barnet har så lyst til å snakke med den trygge, snille, gode, omsorgsfulle voksne i barnehagen om det etter jul! Men så husker barnet på hvor mye styr det ble da det fortalte om hemmeligheten sist gang. Det er nok best å svare «vet ikke» eller «husker ikke» når de voksne i barnehagen spør hvordan julen har vært...

Og mens vi teller ned til jul er adventskalenderen i barnehagen som en tikkende bombe. For i julen skal barnet være alene hjemme med mamma.