DEBATT

«Er man ansatt i barnehagen skal den ansatte være tilgjengelig til å hjelpe, støtte og vise ubetinget profesjonell kjærlighet til alle barn. Ikke bare barna på sin avdeling.»

Hvordan møter vi barna på tvers av avdelingene? Er vi der for alle barna eller bare våre «egne»?

«Vi er ansatt i en barnehage og ikke på en avdeling. Det er vårt felles ansvar å ta vare på samfunnsmandatet vi har fått av staten. For å gjøre det må vi samarbeide om å møte, støtte, anerkjenne og se alle barn i hele barnehagen,» skriver barnehagelærerstudent Andrea Schneider.

Publisert

Mange barnehager er organisert slik at barna er delt inn i og tilhører ulike avdelinger. Jeg har ofte stilt meg spørsmål om hvordan denne inndelingen preger vårt møte med alle barn i barnehagen.

Avdelingen fungerer som en liten enhet i barnehagen. Avdelingen er ofte lukket og barna leker, spiser og har sine daglige rutiner på sine respektive avdelinger. Det pedagogiske arbeidet legges til rette på hver avdeling i samsvar med resten av avdelingene i barnehagen. Som oftest oppholder barna seg på de avdelingene de tilhører.

Hvordan møter vi barna på tvers av avdelingene? Er vi der for alle barna eller bare våre «egne»?

Må være tilgjengelig for alle barn

I utetiden er ofte flere avdelinger sammen. Både voksne og barn. Hvordan skal de voksne forholde seg til inndelingen av barnegruppene? Kan vi bare hjelpe de barna som går på vår avdeling? Skal vi helst leke med de barna som «tilhører» oss?

Andrea Schneider erbarnehagelærerstudent ved OsloMet - Storbyuniversitetet.

Ute i praksis observerte jeg en situasjon som fikk meg til å reflektere rundt hva inndelingen i avdelinger har å si for hvordan vi møter barna.

«Lea» er ute og leker og har mistet votten sin. Hun oppsøker en voksen og spør «kan du hjelpe meg å ta på votten min?». Den voksne sier at hun må gå til en på sin egen avdeling for å få hjelp. Den voksne kommer ikke med noen begrunnelse på hvorfor ikke den kan hjelpe og har tilsynelatende ikke noe annet å gjøre akkurat da.

Da jeg stod og observerte denne situasjonen reagerte jeg sterkt på hvordan den voksne møtte «Lea». Jeg stile meg selv flere spørsmål. Er dette en form for avvising? Hun får jo hjelp fra en annen. Det var jo bare snakk om en vott. Eller er det egentlig bare en vott?

Jeg mener at dette viser en kultur som ikke skal være i barnehagen. Er man ansatt i barnehagen skal den ansatte være tilgjengelig til å hjelpe, støtte og vise ubetinget profesjonell kjærlighet til alle barn. Ikke bare barna på sin avdeling.

Vi oppfordrer barna til at de må oppsøke voksne hvis de trenger hjelp. Da må de bli møtt der og da. Ikke bli sendt videre med argumentet om at du må spørre noen på din egen avdeling.

Møt barnet på en anerkjennende måte

I rammeplanen står det at i barnehagen skal alle barn oppleve å bli sett, forstått, respektert og få den støtte og hjelp de har behov for (Kunnskapsdepartementet, 2017). Hva kan de ansatte gjøre for at alle barna i barnehagen skal føle seg sett og forstått?

Jeg forstår at hvis man står midt i en situasjon og er opptatt, så må man si det til barnet som trenger hjelp. Den voksne må gjøre dette på en anerkjennende måte som bekrefter barnets behov for hjelp eller støtte.

Anerkjenn barnet og forklar hvorfor du ikke kan hjelpe akkurat nå. Kom med forslag til hvor barnet kan få hjelp eller foreslå at du skal komme tilbake når du er ferdig med det du gjør. Ta det som en enorm tillitserklæring at et barn kommer til akkurat deg for hjelp, og ikke som ekstra arbeid.

Ressurser i personalgruppa

Inndelingen i avdelinger er selvfølgelig helt nødvendig, men jeg tenker at de ansatte må være bevisst på hva de skal jobbe mot. Jeg mener det er at alle barn i barnehagen skal ha det best mulig uavhengig av hvilken avdeling de tilhører. Kommer det et barn bort til deg og trenger trøst mener jeg at man selvfølgelig skal gjøre alt man kan for å hjelpe dette barnet.

De ansatte i barnehagen sitter på forskjellige ressurser og kunnskap. Hvordan kan dette brukes som en ressurs for hele barnehagen og ikke bare for en avdeling?

En måte å gjøre det på er å kartlegge for eksempel på personalmøter hvilke ressurser de ansatte besitter og hva hver enkelt er god på. På denne måten får man en oversikt over hvilke ferdigheter som befinner seg på huset. Hvis en ansatt er veldig god på å fortelle eventyr kan vedkommende bruke kompetansen sin og lage gode øyeblikk rundt omkring på alle avdelingene. Hvis en annen har mange gode og kreative formingsideer kan man lage en idébank som alle kan ha glede av.

Lekegrupper på tvers av avdelinger

Noe annet jeg tenker barnehagen kan gjøre er å ha lekegrupper på tvers av avdelingene. Da kan man for eksempel ta med seg barn på tvers av avdelinger og gjøre en aktivitet. På denne måten kan barn og voksne bygge relasjoner på tvers av avdelinger. Barna kan bygge nye vennskap og få erfaring med ulike samspill og utvikle sin sosiale kompetanse.

I en barnehage jeg jobbet i hadde vi hospitering av voksne mellom storebarnsavdeling og småbarnsavdeling. Det fungerte på den måten at en voksen av og til tok med seg noen barn opp på storavdeling og motsatt. De ansatte ble kjent med barna som senere skulle begynne på avdelingen. Det gjorde at møtet med en ny avdeling ble tryggere fordi barna allerede hadde utviklet gode relasjoner i en lystbetont og leken kontekst.

Se alle barna

For meg er det viktig at jeg kan være til stede med min kjærlighet og omsorg uavhengig av hvilken avdeling barna går på. Jeg mener at det er viktig å bygge gode og trygge relasjoner med alle. På denne måten blir det for eksempel lettere å være ute sammen eller å slå sammen avdelinger hvis det skulle være behov for det.

Vi er ansatt i en barnehage og ikke på en avdeling.

Det er vårt felles ansvar å ta vare på samfunnsmandatet vi har fått av staten. For å gjøre det må vi samarbeide om å møte, støtte, anerkjenne og se alle barn i hele barnehagen.

Powered by Labrador CMS