«Hvordan kan vi voksne skape magiske opplevelser for barna?»

Et av mine sterkeste minner fra barndommen er en telttur i fjæra med pappa og storesøster. Jeg husker det som et magisk eventyr. Hvordan kan en telttur by på så sterke opplevelser?

Og kan jeg gjenskape den samme følelsen i voksen alder?

I Sjøveien var det stille, en slik stillhet som kan prege et nabolag midt i fellesferien. Teltplassen i fjæra var en fem minutters sykkeltur hjemmefra. Vi hadde pakket det viktigste, soveposer, telt og noen varme klær. Jeg hadde med meg den lille puta mi med Minni mus-trekk. Vi tente bål og grillet de obligatoriske pølsene før vi krøp inn i det gule rommet og inn i soveposene.

Vi lå tett inntil hverandre innpakket som små åmer i hver vår beskyttende pose. Hørte på regnet som trommet mot teltduken. Vi hadde hverandres tid og et felles magisk rom som vi selv hadde bygd. Vi var på siden av verden og forholdt oss ikke til klokka. Bare kroppens egne signaler om behovet for grillpølse, bamsemoms eller tissepause.

En totalopplevelse for barnet

Ifølge universitetslektor ved OsloMet, Knut Olav Kristensen kan en telttur bli en totalopplevelse for barnet, og åpne et sanselig og kreativt rom for lek og samspill mellom de som er på tur.

Det handler om gleden over å reise teltet på et nytt sted og krype inn i det. Teltduken rammer inn tilværelsen, her starter og her slutter det. Beskyttelse mot regn og andre farer.

Teltplassen blir til et sted fylt med glede, trygghet, felles undring og lek.

I fjor høst ble fetterne mine på seks og åtte år med på telttur. Turen startet i skogen like ved der vi bor, og endte ved en egnet teltplass ved Nøklevann et par kilometer unna. Idet vi hadde satt opp teltet, hiver den yngste av de to guttene seg inn, kler av seg og kryper inn i soveposen - enda det var midt på dagen. Med oppspilte øynene sier han med oppriktig beundring i stemmen: «Dere har så fint telt».

Det var som å observere en annen versjon av mitt eget barndomsminne med teltturen i fjæra.

Viktig å undre seg

Hvordan kan voksne bidra til å skape positive teltminner hos barn?

Kristensen mener det er viktig å undre seg over hva som gjør slike turer til store opplevelser. Det er ikke antall kilometer som er poenget, men at de voksne ser barna og tar seg tid til å utforske alle aspektene ved turen samme med dem. Ved å ligge mellom foreldrene i teltet kan barnet oppleve en stor glede og følelse av trygghet, to trygge kropper på hver side som beskytter.

Spenningspunktet kommer når natten faller på og lydene fra naturen blir tydelige. Da kan man sammen reflektere over hvilke lyder man hører.

Kristensen tenker at kontakten mellom foreldre og barn kan styrkes ved å være sammen på tur. En tur der mobilen og nettbrettet legges vekk, og der undring, samtale og fortelling blir det sentrale.

Fagsjef for barneaktiviteter i DNT Oslo og omegn, Hanne Hide, oppfordret i et intervju med Dagsavisen foreldre til å ikke være for ambisiøse. Høye ambisjoner kan fort bli et hinder for å komme seg ut eller ødelegge selve opplevelsen.

Teltturen jeg husker så godt fra barndommen var bare et langt steinkast fra der vi bodde, men var allikevel en stor opplevelse.

Som voksen på telttur med barn kan det være utfordrende å senke kravene til turlengde og gå-tempo. På teltturen med fetterne mine møtte vi en frosk på veien og ble stående lenge å observere den lille skapningen. I starten var det morsomt også for oss voksne, etter fem-ti minutter begynner tålmodigheten å gå tom. Fasinasjonsgraden var ikke like stor og varte ikke like lenge hos oss. Det er en øvelse å være tålmodig og være tilstede. Det som barn er så flinke til.

Voksne har noe å lære

Kristensen mener vi som voksne har noe å lære av hvordan barn sanser naturen rundt seg og leker seg i verden. Han oppfordrer de voksne til å leke med barna, øve seg i hvordan en pinne kan bli en skje. Leker du med barnet på denne måten kan det fylle barnet med en enorm glede og trygghet.

Minnet setter seg i kroppen og glemmes ikke. Ifølge Kristensen er det noe dyptliggende menneskelig knyttet til vårt behov for å leke og skape, som et uttrykk for våre opplevelser. Barn leker ut sine tanker om hva det er å være menneske.

På neste telttur øver jeg meg på å være ekstra tilstede.

Ligger i en varm sovepose og ser innsekter sveve rundt i sin egen limbotilværelse mellom innertelt og yttertelt. Kjenner lukta av våt merinoull og snakker om alt fra gnagsår til frykten for å dø. Sanseneinntrykkene flyter inn i hverandre og etter hvert slutter jeg å tenke over hva jeg tenker på. Jeg bare er og får være i det rommet uten forstyrrelser fra telefonen som ligger avslått i topplokket på sekken. Tiden renner ut i samvær, som Trond Viggo så fint sa det i NRK-podcasten «Livet» med Siri Kristiansen.

Jeg er tilbake i det «rommet» jeg opplevde som liten. Et magisk rom på siden av verden.