De som jobber med barn må ha mer kunnskap og jobbe mer forebyggende.
De som jobber med barn må ha mer kunnskap og jobbe mer forebyggende. (Foto: Istock)

Høysesong for tabu

Barnehageansatte har plikt til å melde fra dersom de mistenker at en jente har eller kommer til å bli utsatt for kjønnslemlestelse, skriver Maria Greenberg Bergheim og Marthe Fure Moen i KIA.

  • Helse

F.v.: Maria Greenberg Bergheim, seksjonsleder i KIA, og Marthe Fure Moen, barnehagestyrer i KIA.
F.v.: Maria Greenberg Bergheim, seksjonsleder i KIA, og Marthe Fure Moen, barnehagestyrer i KIA.

Omskjæring av jenter, eller riktigere kalt kjønnslemlestelse, er en praksis som har høy forekomst i 29 land i Afrika og Midtøsten, og det ligger mer enn 1000 år med tradisjon bak. I noen av landene, deriblant Egypt, Somalia og Guinea er over 90 prosent av den kvinnelige befolkningen berørt av dette. Også norske jenter blir utsatt for denne praksisen. Det er et faktum at noen foreldre holder på tradisjonen fra hjemlandet selv om familien er bosatt i Norge.

Vi går nå inn i en periode der noen bruker den lange sommerferien til å reise til hjemlandet sitt for å omskjære sine døtre som er norske statsborgere.

Ifølge norsk lov er det straffbart å gjennomføre slike inngrep på jenter enten det skjer i Norge eller i utlandet:

§ 1. Den som forsettlig utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer, straffes for kjønnslemlestelse. Straffen er fengsel inntil 4 år, men inntil 8 år dersom inngrepet har som følge sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade er voldt, og inntil 10 år dersom inngrepet har som følge død eller betydelig skade på legeme eller helbred. Medvirkning straffes på samme måte. Rekonstruksjon av kjønnslemlestelse straffes som nevnt i første ledd. Samtykke fritar ikke for straff. Endret ved lov 25 juni 2010 nr. 46.

Det er videre straffbart for ansatte i helse og omsorgsyrker å unnlate å melde fra ved mistanke om kjønnslemlestelse:

§ 2. Med bøter eller fengsel inntil ett år straffes yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, den kommunale helse- og omsorgstjenesten, sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn, som forsettlig unnlater, ved anmeldelse eller på annen måte, å søke avverget en kjønnslemlestelse, jf. § 1. Tilsvarende gjelder for forstandere og religiøse ledere i trossamfunn. Avvergelsesplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt. Unnlatelsen er ikke straffbar hvis kjønnslemlestelsen ikke kommer til fullbyrdelse eller til straffbart forsøk. Tilføyd ved lov 28 mai 2004 nr. 33 (ikr. 1 sep 2004 iflg. res. 28 mai 2004 nr. 794), endret ved lov 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252).

Dette er ikke kun snakk om en tradisjon. Dette er utvilsomt et overgrep mot barn. Jentene blir påført ulidelige smerter og frykt. I tillegg er det rimelig å anta at jentene vil føle svik og mistillit overfor sine nærmeste omsorgspersoner. Noen må heve røsten, det er høysesong for tabu!

FGM er forkortelse for «female genital mutilation» - kjønnslemesting (KLL) av kvinner. Dette innebærer fjerning av hele eller deler av en kvinnes kjønnsorgan, og gjøres vanligvis når jentene er mellom 5 og 15 år. Vær imidlertid oppmerksom på at alder kan skyves på både oppover eller nedover avhengig av ulike praktiske forhold så vel som jentas helsetilstand. Omskjæring eller kjønnslemlesting av kvinner gir ingen helsemessig gevinst og kan skade jentene både fysisk og psykisk.

Kjønnslemlestelse har dessverre ikke fått oppmerksomhet etter alvorlighetsgrad i det norske samfunnet. De færreste barnehager og skoler har handlingsplaner, og mange vet ikke at det finnes en nasjonal veileder. Noen har den nasjonale veilederen stående langt bak i hylla i administrasjonen. De færreste jobber slik som KIA med aktive handlingsplaner og egne prosjekter som følger opp problematikken og som jobber forebyggende og holdningsskapende.

Som ansatt i skole, barnehage eller andre helse og sosiale tjenester er man del av samfunnets organiserte innsyn i den private sfære, og det finnes faresignaler man kan være oppmerksom på i kampen mot kjønnslemlestelse.

Det kan for eksempel være greit å ha en oversikt over hvilke land jentene i barnegruppen eller skoleklassen man har ansvar for kommer fra. Dersom foreldrene har opprinnelse fra et land eller en etnisk gruppe som tradisjonelt praktiserer kjønnslemlestelse, bør man være bevisst og fokusere på tidlig dialog med foresatte. Kanskje får en kjennskap til om andre kvinnelige familiemedlemmer er kjønnslemlestet, noe som i særlig grad kan skape en bekymring for om jenta du kjenner kan være i fare for nettopp dette i sommer.

Vanligvis defineres land der det er en utbredelsesprosent på kjønnslemlestelse på 70 prosent eller mer som et høyrisikoland. Tall fra SSB viste at per 1. januar 2013 tilhørte hele 11 328 jenter høyrisikogrupper og tallet er voksende.

I Oslo kommune var henholdsvis 4 598 jenter i risikosonen, hvor 58 prosent av dem er i den sårbare/vergeløse alderen 0-9 år. 4 012 Oslojenter kommer fra høyrisikoland.

I både skoler og barnehager kan det være svært hensiktsmessig å åpne for dialog med foreldrene om deres holdning til kjønnslemlestelse. Her gjenstår det imidlertid en utfordring. For mange fra de berørte regionene er kjønnslemlestelse et svært sensitivt tema, noe som fører til at kvinner og menn ikke snakker sammen om dette. Mennene må på banen i denne saken. Kvinnene viderefører tradisjonen mot sine døtre, mens mennene forblir tause.

Ved hjelp av økt kunnskap, god integrering og støtte for å stå imot praksisen kan man på sikt åpne for en endring i praksis. KIA, Kristent Interkulturelt Arbeid, ser at målrettet fokus på dette temaet skaper åpenhet og refleksjon. Kvinner som selv har blitt utsatt for kjønnslemlestelse forteller om egne erfaringer, og flere er svært tydelige på at de med bakgrunn i hva de selv har opplevd, ønsker å verne døtrene sine mot å måtte gjennomgå det samme. De uttrykker videre at det å ha god kjennskap til konsekvensene av dette for jentenes fysiske og psykiske helse hjelper dem å stå imot press fra andre i familien. Og ikke minst også et sterkt fokus på at dette er straffbart og at Norge ser svært alvorlig på denne praksisen.

Tradisjonen videreføres i stor grad grunnet feillære, mangelfulle kunnskaper og frykt for sanksjoner ved brudd på kulturelle normer. Forskning viser at holdningen til praksisen vanligvis blir mer negativ jo lenger man har bodd i Norge. Støtten til kjønnslemlestelse er størst blant de som har bodd i landet i mindre enn fire år, selv om dette ikke er absolutt.

Får du opplysninger om at en familie med bakgrunn fra land der kjønnlemlestelse praktiseres, planlegger en lang utenlandsreise med jenta i sommer til hjemland eller naboland, kan det være grunn til bekymring. Ofte ser vi at jenter blir sendt alene eller i følge med andre til besteforeldre eller andre omsorgspersoner i et land der kjønnslemlestelse utføres. Dette gjøres fordi mange foreldre ikke klarer å stå imot presset fra slektninger eller andre som vil at jenta skal kjønnslemlestes, men som selv ikke ønsker å ha noe med det å gjøre rent fysisk. Ofte kan man også se sammenheng med at det er søkt/innvilget forlenget ferie fra skolen.

Hører du snakk om at det skal holdes en stor fest eller en markering for jenta i sommer utenom bursdag, må du også vite at det er svært vanlig praksis med en stor feiring etter en kjønnslemlestelse som en innvielse i de «rene» kvinners rekker. Det kan også være et faresignal om du som barnehage eller skoleansatt får uklar informasjon om sommerferiens reise, intensjon, varighet og destinasjon.

Kjønnslemlestelse er forbudt med lov i Norge, og når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, herunder kjønnslemlestelse, inntrer opplysningsplikten. Opplysningsplikten går foran lovbestemt taushetsplikt. Alle typer kjønnslemlestelse er forbundet med akutt risiko og langvarige senskader, kroniske plager eller andre komplikasjoner. Hvor omfattende disse er, vil variere. Inngrepets omfang, omskjærerens ferdigheter, bruk av smertelindring og de hygieniske forholdene under og etter inngrepet vil ha betydning for jentas skadeomfang.

Det er ikke uvanlig at norske småjenter bruker 20 minutter på å tisse i ettertid, fordi det er tiden som trengs for å presse urin ut av det lille hullet som omskjæreren lot være åpent. Når jentene gifter seg er praksis at mannen må presse gjennom omskjæringsarret ved første samleie. Manndomsprøven mislykkes ikke rent sjelden, og jentene må skjæres opp med kniv. Det samme må gjøres før fødsel. Mange sys også igjen mellom hver fødsel.

Dette er de harde realiteter. Dette må forebygges. Kjønnslemlestelse er en alvorlig begrensing av unges frihet. Det er ikke forenlig med friheten til å bestemme over egen kropp og friheten til å ta selvstendige valg, som begge er sentrale verdier i det norske samfunn. Forebygging krever en kontinuerlig innsats og et offentlig apparat og frivillige organisasjoner som kan møte og hjelpe de unge og deres familier.

Om KIA: KIA, Kristent Interkulturelt Arbeid, er Norges største og eldste landsdekkende frivillig organisasjon som arbeider på innvandrerfeltet. Organisasjonen har jobbet strukturert og holdningsskapende med kjønnslemlestelse som eget prosjekt i 6 år, som en del av KIA Integreringshus sitt tilbud til innvandrerkvinner i Oslo.

Debatt

Til toppen