– Ettåringer trenger trygge voksne som kjenner deres signaler, gjentakelse langt frem i tid og omsorg og kjærlighet fra et personale som tar dem på alvor, skriver Erle Sellevåg.
Erle Sellevåg, avdelingsleder i A2G Barnehage
PublisertSist oppdatert
Annonse
Det snakkes om ettåringers tilværelse i barnehage. Det er forsket på.
I det ene øyeblikket viser man til at ettåringer har for høye stressnivåer, de har egentlig best av å være hjemme. I det andre er det ikke så nøye om de er ett eller fem, men det konkluderes med at de hevder seg språklig i skolealder ved tidlig oppstart i barnehagen.
Går det bra med dere kjære foreldre? Dette er et like relevant spørsmål. Dere som leser rundt usikkerheten om barnehage er bra for deres lille skatt. Man kjenner på overgangen fra permisjon til jobb. Nå skal deres lille skatt ut i den store verden og inn i institusjon.
Men de er her, våre kjære ettåringer, overalt i barnehager. Det er ikke forsket på langtidseffekten av så tidlig start i barnehagen. Men de er her, her og nå.
Har du det bra i barnehagen, lille venn? Blir du sett og hørt?
Barnehagen er et supplement til hjemmet. Foreldre har hovedmandat på sitt barn. Dette skal man respektere. Men dekker man omsorgsbehovet til ettåringene i løpet av en dag?
Setter man sine egne behov i andre rekke? Eller legger man overdådige planer som ser flotte ut utad?
Tørr man å fortelle foreldregruppen, at her skjer det mye av det samme, om og om igjen? Det kan oppleves som manglende planlegging av pedagogisk innhold. Sett ord på det. For våre kjære ettåringer trenger det.
De trenger trygge voksne som kjenner deres signaler.
De trenger gjentagelse langt frem i tid.
De trenger omsorg og kjærlighet fra et personale som tar dem på alvor.
Samtidig henter og leverer foreldre/foresatte hver dag.
Annonse
De trenger informasjon.
De trenger bekreftelse og god dialog.
De trenger ansatte som kan faget sitt og betrygger.
De trenger å se barnet gjennom kommunikasjon, tekst, bilder.
Dekker vi alle disse behovene? Listene er korte og kunne vært mye lenger.
Kan man planlegge detaljert for en gruppe med barn fra 0-2 år? På mandag skal vi male, på tirsdag er det tur, på onsdag er det teater, på torsdag jobber vi med tema, på fredag skal vi male igjen. Slik at vi kan forsvare årsplanen og våre egne faglige mål.
Misforstå meg rett. Jeg som pedagog følger tanken om at alle barn kan. Vi kan lage spennende pedagogiske opplegg for ettåringene våre også. Man driver sansestimulerende aktiviteter. Men til planlagt tid? Not so much.
Jeg kan ikke vite om lille Nora er opplagt nok til å male på mandag, kanskje hun har sovet dårlig, for mamma og pappa sier hun holder på å få en jeksel. Og på tirsdag, ja da ser jeg at Markus som fylte ett år i forrige uke har hatt en tøff start på dagen, han savner mamma og pappa. Skal vi da bare legge ut på tur likevel?
Planer må vi ha, dokumentere må vi også. Formidle til foreldre skal vi også. Men på barnas premisser.
Tørr vi leve i en litt mer spontan hverdag? Klarer vi å dekke alle fagområder, tema i årsplan og så videre, selv om vi ikke følger ukeplanen slavisk? Og uten å måtte unnskylde det?
Det er typisk slik: Ja, i dag gikk vi ikke tur, beklager det, noe kom i veien.
Nei, si heller slik: I dag har barna medvirket i sin hverdag. Vi ble inne i dag og så i bøker og hørte på rolig musikk. Det trengte barna i dag.
