– Gjør som jeg sier, ikke gjør som jeg gjør!

Voksne har en samtale. Barnet prøver å snakke med den voksne, men den voksne sier til barnet at han/hun må vente til de voksne er ferdig med å snakke. Litt senere på dagen leker barna i dokkekroken. Den voksne går inn i leken og avbryter fordi den voksne trenger å snakke med barnet.

Barn forventer ikke perfekte voksne, men det viktigste er at voksne bryr seg, ser dem, lytter og hører dem. Barn ser på oss som rollemodeller hvor det vi gjør og sier blir sett opp til på positive og negative måter. Det må være en sammenheng mellom det vi sier og det vi gjør. Enten vi liker det eller ikke, er alle som står barnet nær, og som barnet ser opp til, rollemodeller for barnet.

Å se opp til noen er en del av sosialiseringsprosessen. Barn legger merke til om vi selv lever slik vi lærer dem at de bør. Ninni Sandvik sier i temaheftet om de minste barna i barnehagen at de voksne har et stort ansvar for at de minste barna blir ivaretatt, og hvor de voksne kan etisk reflektere og være bevisst over den voksnes maktposisjon. Hvis vi sier at de må vente når vi voksne har en samtale, men ikke venter når barna er i en samtale, mister det vi sier og gjør sin verdi. Dette er en psykologisk kjensgjerning og har sammenheng med måten barn lærer.

• LES OGSÅ: – Kjeft gjør større skade enn nytte
• LES OGSÅ: Lek gjennom tilrettelegging

Ordet ”hysj” blir ofte brukt som en metode for å stoppe barna fra å avbryte den sosiale samtalen de voksne har. Ut i fra egne observasjoner har vi sett at dette blir flittig brukt. Er vi ikke kommet lenger enn at barn skal kunne ses og ikke høres? Hva er det som gjør at samfunnet har bestemt at barna skal ha en ”pauseknapp”, når barna skal være det viktigste? Berit Bae har skrevet artikkelen ”Se barn som subjekt – noen konsekvenser for pedagogisk arbeid i barnehagen”, der hun beskriver store endringer i synet på barneoppdragelse. I dag er det mer vanlig å tenke på barnet som subjekt, mens det før var vanlig å tenke på barnet som objekt. Når voksne avbryter barn kan det da tenkes at de voksnes holdninger om barn er basert på et objektivt syn? Vi som fremtidige barnehagelærere mener at barnet skal behandles som subjekt da barn i tidlig alder formes og utvikles til et individuelt menneske.

På den annen side er det god læring for barn å kunne vente på tur. Likevel må det gjøres på en god måte hvor barn får inntrykk av at de har blitt sett og hørt, der du forklarer og viser til barnet at du kommer tilbake til dem. Det er da viktig at man gjennomfører dette og at man er bevisst på at barn lever her og nå. De kan glemme det de skulle fortelle, om du bruker for lang tid før du retter blikket tilbake igjen mot barnet. Måten vi uttrykker oss på er viktig da barnet ikke skal føle seg avvist og ikke bli hørt. Det er viktig at vi tenker på vårt kroppsspråk, stemmeleie og uttrykk, da barn tar etter de voksnes atferd og tolker signalene den voksne sender.

I rammeplanen står det at barnehagen skal bestå av komplekse samspill, der det er viktig med gjensidighet i samspillet for å skape omsorg. Barn har rett til å bli møtt på en omsorgsfull måte. Så er det greit at vi avbryter barn, når barn ikke får lov til å avbryte oss? Hvorfor er det alltid barna som må rette seg etter våre premisser?

Vi mener at barn gjør som vi gjør, uavhengig av hva vi sier til barna. Hvordan våre holdninger utrykkes og hvordan vi er som rollemodeller former barna i deres utvikling. Vi som fremtidige barnehagelærer skal begrunne det vi sier til barna der våre grunnleggende verdier gjenspeiles i våre holdninger.

Er du enig med studentene? Del gjerne din mening i kommentarfeltet under.