- Selv kjenner jeg ikke til at barnehager faktisk eies av selskaper med sete i et skatteparadis og ikke betaler skatt til fellesskapet. Jeg kjenner ikke til at penger fra norske barnehager faktisk kanaliseres ut til skatteparadis for å unngå norsk skatt og skjule formuer, skriver Anne Lindboe.
Debatt
- Selv kjenner jeg ikke til at barnehager faktisk eies av selskaper med sete i et skatteparadis og ikke betaler skatt til fellesskapet. Jeg kjenner ikke til at penger fra norske barnehager faktisk kanaliseres ut til skatteparadis for å unngå norsk skatt og skjule formuer, skriver Anne Lindboe. (Foto: Gettyimages/Mariell Tverrå Løkås)

Barnehagepenger til skatteparadis?

Sendes norske barnehagepenger til skatteparadis? Er overskuddene i barnehagesektoren helt ville? Henter barnehageeiere store utbytter på bekostning av lønns- og pensjonsvilkårene for de ansatte? Jeg hilser en gjennomgang av reguleringene i barnehagesektoren velkommen, men den må være helhetlig og faktabasert.

  • Debatt

Det er stor offentlig interesse for hvordan offentlige tilskudd og foreldrebetaling i barnehagesektoren brukes. Det synes jeg er bra. En sektor som i veldig stor grad er offentlig finansiert må tåle at skattebetalerne stiller spørsmål ved om pengene brukes i tråd med regelverket – og om regelverket er treffsikkert nok.

En debatt om økonomi i barnehagesektoren må imidlertid – som alle andre debatter – bygge på dokumenterbare fakta og relevante sammenligninger. Der føler jeg at det er et betydelig potensial for forbedring.

Sete i skatteparadis?

La oss begynne med skatteparadisene. Det er i ferd med å bli en etablert sannhet i det offentlige ordskiftet at barnehageeiere sender pengene sine ut av landet for å unngå norsk beskatning. Senest onsdag morgen – i «Politisk kvarter» på NRK – gjentok Oslo-byråd Inga Marte Thorkildsen (SV) budskapet: «(…) kommersielle aktører, for eksempel noen av dem med sete i skatteparadis, som ikke engang betaler skatt til fellesskapet. Det kunne vi ha ryddet opp i.»

Det er åpenbart at barnehagesektoren – som også norske kommuner – ikke lever fullstendig isolert fra alle mekanismer i internasjonal økonomi. Vi vet ikke om elektrisiteten i lampen på kjøkkenet kommer fra norsk vannkraft eller tysk kullkraft. Vi vet ikke om pengene vi låner i banken, stammer fra salg av norsk laks eller oljesand fra Canada.

Men selv om det sikkert er teknisk mulig å koble enhver virksomhet i norsk offentlig og privat sektor til ting vi med litt kreativitet kan problematisere, kan det være grunn til å spørre om forestillingen som enkelte forsøker å skape, faktisk stemmer med virkeligheten.

Selv kjenner jeg ikke til at barnehager faktisk eies av selskaper med sete i et skatteparadis og ikke betaler skatt til fellesskapet. Jeg kjenner ikke til at penger fra norske barnehager faktisk kanaliseres ut til skatteparadis for å unngå norsk skatt og skjule formuer.

Hvis Inga Marte Thorkildsen kan dokumentere at dette er de faktiske realitetene i norske barnehager, hører jeg gjerne fra henne. Hvis hun ikke kan dokumentere påstanden, vil jeg håpe at hun er anstendig nok til å slutte å bruke den i offentligheten.

Store overskudd?

Andre diskusjoner om barnehagesektoren er knyttet til størrelsen på overskuddene.

Nylig presenterte Statistisk Sentralbyrå (SSB) tall som viste at private barnehager i Norge hadde et samlet overskudd på 1,2 milliarder kroner i 2017. Retorisk fremstilles dette gjerne som enorme mengder penger som havner i lommene til eierne og ikke kommer barna til gode.

Men er det tilfelle?

For det første: La oss være enige om at enhver privat virksomhet over tid må gå med overskudd for ikke å gå konkurs. Hvis man hevder at ethvert overskudd i en privat barnehage er en uting, har man forstått fint lite om det å være en ansvarlig bedriftseier og arbeidsgiver.

Sju av ti barnehager går med overskudd. Tre av ti barnehager går med underskudd. Trekker du samlet underskudd fra det samlede overskuddet, blir det gjennomsnittlige overskuddet i sektoren på mindre enn fire prosent av inntektene.

Dette er omtrent på nivå med snittet av driftsoverskuddet i norske kommuner. I barnehagesektoren omtales overskuddene som «helt ville». Det gjør de sjelden i Kommune-Norge.

Det gjennomsnittlige overskuddet – som høres stort ut når du ser 3.000 barnehager under ett – er ikke større enn det barnehagene må ha for å utvikle kvaliteten, sikre arbeidsplasser, vedlikeholde byggene og utvikle kompetansen til sine ansatte.

Må en privat barnehage skifte tak, kommer det ikke penger over kommunens budsjett. Skal barnehagen få turbussen sin EU-godkjent, må det være penger i reserve til reparasjoner. Går tilskuddet fra kommunen ned med 200.000 kroner, må barnehagen ha 200.000 kroner i bakhånd slik at kvaliteten på tilbudet til barna kan holdes oppe.

For det andre: Det aller meste av overskuddet blir også igjen i barnehageselskapene. Samlet utbytte fra norske ordinære barnehager var i 2017 på rett i overkant av 40 millioner kroner. Det er 0,2 prosent av inntektene til barnehagene. Altså går 99,8 prosent av inntektene ikke til utbytte.

«Ja, men barnehagene har en avkastning som er tre ganger så høy som Oslo Børs», parerer venstresiden – og maler videre på en BDO-sammenligning som nettstedet faktisk.no før jul konkluderte med var lite relevant.

Ettersom barnehagene, på den tiden behovet for nye barnehageplasser var skrikende, fikk svært høy grad av lånefinansiering, har andelen innskutt kapital i sektoren vært relativt lav. Dermed ser ethvert plussresultat høyere ut enn det faktisk er hvis du utelukkende måler det i prosent av innskutt egenkapital.

For edruelighetens skyld vil jeg nevne at BDO også skriver at «overordnet har den private barnehagesektoren hatt en driftsmargin mellom 5 og 7 prosent siden 2007. Sammenlignet med andre tjenesteytende bransjer er dette et normalt nivå.»

Et normalt nivå, altså. Ikke helt vilt, slik enkelte ynder å framstille det.

Pensjonskostnader og -ytelser

Så litt om pensjon. Private barnehager får 13 prosent av lønnskostnadene i pensjonspåslag, som en integrert del av tilskuddsordningen.

Satsen ble satt der for at den skulle dekke pensjonskostnadene i 90 prosent av barnehagene. Det gjør den også. Rundt 300 av 3.000 private barnehager hadde i 2017 høyere pensjonskostnader enn 13 prosent.

Så er det sånn at pensjons- og personalkostnadene til en barnehage vil variere med personalgruppas alder, kompetanse og ansiennitet. En barnehage som i oppstartsfasen har en overvekt av unge arbeidstakere, vil 10- 20 år senere ha betydeligere høyere kostnader både til lønn og pensjon.

Slike snittberegninger blir gjerne ikke treffsikre på barnehagenivå hvert eneste år. Mange barnehager har lavere pensjonskostnader enn pensjonspåslaget. Men så har mange barnehager samtidig høyere kapitalkostnader enn det som dekkes av kapitaltilskuddet, eller høyere lønnskostnader per ansatt enn snittet av de kommunale barnehagene i hjemkommunen. Tanken er at den ene unøyaktigheten over tid dekker opp for den andre og at sluttsummen blir omtrent riktig. Derfor vil det være uansvarlig å endre enkeltheter i finansieringen uten å se på helheten.

Vi i PBL synes det er viktig at en sektor som i stor grad er offentlig finansiert har gode og ordnede forhold for de ansatte. Slik er også det store bildet i dag. Mer enn 95 prosent av de ansatte i private barnehager i Norge – deriblant 100 prosent i våre medlemsbarnehager - har en tariffavtale som er fremforhandlet og anbefalt av arbeidstakerorganisasjonene.

Dersom ikke disse avtalene er gode, vil fagforeningene neppe anbefale dem overfor sine medlemmer. Og dersom ikke disse avtalene er gode, vil private barnehager ikke kunne tiltrekke seg dyktige arbeidstakere og bli foretrukket av foreldrene.

Slik jeg ser det, er det ikke noe mål i seg selv at en pensjonssparing skal være så dyr som mulig. Det viktige er at den gir gode ytelser til de ansatte. Det gjør vår PBL-pensjon – selv om den i snitt er noe billigere for arbeidsgiver enn det den offentlige pensjonen er.

Til slutt: Vi i PBL er positive til at det jobbes med å se på reguleringene av sektoren. Vi ønsker en gjennomgang både av offentlige og private barnehager slik at vi kan vurdere om regelverket som ble brukt i en oppbyggingsfase bør justeres noe nå som vi har oppnådd målet om full barnehagedekning.

Men en slik gjennomgang må være helhetlig og faktabasert – og ikke bygge på karikerte helte- og skurkebilder.

Debatt

Til toppen