«Å bli sett, føle seg anerkjent og verdifull burde vært en menneskerett»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
• Innlegget ble først publisert i 2019, og hentes fram på nytt til glede for nye lesere.

Å se verdien i et barn.

Å bli sett, føle seg anerkjent og verdifull burde vært en menneskerett.

Alle barn begynner i barnehagen med verdier, ferdigheter og egenskaper de har med seg hjemmefra. Alle disse tingene videreutvikles gjennom årene barnet tilbringer i barnehagen.

For noen er overgangen fra hjemmet til livet i barnehagen lett, mens for andre er dette en stor livsendring. For ansatte i barnehagen er det likedan. Noen barn føler man at er enkle å imøtekomme, mens andre kan en føle er mer utfordrende. Allikevel fortjener alle barn å bli møtt på lik linje. Ikke nødvendigvis på samme måte, men på den måten barnet ønsker og trenger å bli møtt.

Barnet fortjener å bli møtt av en smilende, imøtekommende voksen som hilser både barnet og foreldrene «god morgen», og som gjerne gir ut en klem om barnet ønsker. Eller en high five. De fortjener å få lov til å gråte når mamma eller pappa går, og få den trøsten og nærheten de selv føler de trenger. Så lenge de trenger det.

Hvem er vi til å bestemme hvor mye nærhet og trygghet et barn trenger?

Barna som knirker hos oss

Jeg har ofte hørt voksne som blir irriterte på et barn fordi det gråter. Igjen. Eller for at et barn gjentatte ganger gjør det vi voksne ser på som en «ugjerning», eller noe som ikke passer seg å gjøre akkurat nå. Jeg har hørt voksne som blir irriterte fordi de har gjentatt seg selv flere ganger i løpet av en dag. Kanskje i løpet av en liten time?

Vi voksne tråkker og tråkker opp et spor. Et spor som leder det lille barnet inn på en sti de selv ikke klarer å komme seg ut av. Uten hjelp fra kompetente voksne. Barnet er på vei inn på stien mot «de utpekte».

Dette er stedet hvor vi voksne på bakgrunn av våre egne erfaringer og interesser, allerede har pekt ut de barna som de som gjør det vi selv ser på som «ugjerninger». De barna som knirker hos oss.

Der finner vi de barna som vi ikke alltid møter med et smil og åpne armer om morgenen. De barna vi kanskje ikke nødvendigvis har så veldig lyst til å gi en klem. De barna som man bare vet at vil gi en selv en dårlig start på dagen, med en gang de stikker nesen inn døren i barnehagen. Kanskje fordi vi vet at det blir gråt. Lenge. Og vi vet at denne gråten skaper uro blant barnegruppen.

Vi vet også at disse barna helst vil sitte på et fang. Mens en selv har hundre ting som skulle ha vært gjort allerede. Kanskje printe ut noen planer? Noen bilder? Eller kanskje dette barnet skaper uro fordi det elsker å leke, på en måte som vi voksne ser på som litt voldsom klokken ni på morningen? Du vet at med en gang barnet stikker nesen sin inn døren, vil du gjenta deg selv 100 ganger. I dag og.

Det er disse barna vi har investert for lite i. Det er disse barna vi ikke har lekt talentspeidere hos. Og det er disse barna vi voksne har dårligst relasjoner til. Derfor vet vi ikke hvordan vi skal møte de, eller imøtekomme deres behov.

Hva sier disse tingene om oss selv? Ser vi egentlig barna for dem de egentlig er? Og ivaretar vi deres behov, slik som det står at vi skal i Rammeplanen?

Føler disse barna seg anerkjent og verdifulle i møte med voksne?

Vår oppgave å tilpasse oss

Det er ikke barna som skal tilpasse seg oss voksne. Det er vår oppgave som voksne å tilpasse oss barna. Det er vi voksne som skal finne verdier i alle barn, som vi skal støtte opp og videreutvikle. Det er vi som må skape gode relasjoner til barna. Ikke like relasjoner til alle barn, for alle barn er forskjellige og unike. Men hvert enkelt barn fortjener å føle seg verdifullt i møte med en voksen. De fortjener å kjenne på gode relasjoner i møte med en voksen, som behandler de med respekt for den de er og alt de er. Det er ikke barnets oppgave å skape relasjoner med voksne.

Vi voksne må tilrettelegge for at deres behov blir møtt, enten om det er behov for trygghet eller lek. Vi må se behov og dekke de. Ingen barn har behov for å gå inn på stien til «de utpekte». Der de blir svartelistet uten å nødvendigvis ha gjort noe som helst. De har behov for å bli møtt av voksne med positive holdninger og et positivt syn på barn og barndom. Voksne som vil investere tid i gode relasjoner med barnet. Og skape felles erfaringer.

Å være til stede for barna i hverdagssituasjoner og spesielt i lek, vil gi oss inngang til gode relasjoner og vil gi oss innblikk i de verdiene barnet har. «Hvilke verdier kommer du med?» En ettåring vil naturligvis ikke kunne svare på dette. Svært få femåringer vil vite hva en «verdi» er. Eller hvor verdifullt det faktisk er.

For det er det barn er. De er verdifulle. Alle sammen.

Og alle har en verdi. En helt egen verdi, som de fortjener at vi voksne ser og anerkjenner. Hver dag.