Å følge barnet på veien

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Min sønn, Ole-Kristian på fire år, har et viktig forbilde i sin barnehage. Hun heter Hanne. Hanne er akkurat fylt 63 år og jobber som assistent. Etter å ha sett Kardemomme by på kino var Ole-Kristian oppslukt av Thorbjørn Egners univers. Han befant seg i lekens verden og der ble han værende i fire uker. Selv om det ikke var et tema for barnehagen, så Hanne og anerkjente lekens betydning for Ole-Kristian. De fant en passende hatt, de fikk laget en liten vest og det ble anskaffet både notatblokk og en blyant. Deretter kunne politimesteren gå omkring og passe på at både små og store i barnehagen hadde det bra, for det synes han at alle skulle ha.

En tidlig morgen hadde Ole-Kristian og jeg, akkurat levert 2-åringen på sin avdeling. Ole-Kristian synes trappene opp til sin avdeling virket ekstra lange denne morgenen. Han begynte å synge samtidig som han sakte ålte seg oppover trappene. Han sang en sang jeg ikke kjenner til. En han hadde lært i barnehagen. Da han hadde sunget det første verset, så hører vi en stemme ovenfor oss, stemmen svarer tilbake med å synge samme sangen. Det er Hanne. Ole-Kristian lyser opp og han får plutselig hastverk opp trappene. Øyeblikket etter fullfører Ole-Kristian og Hanne sangen sammen i toppen av trappen, kl. 07.32 en tidlig mandags morgen.

Hva gjør Hanne? Jo, Hanne setter seg så ned i øyehøyde, akkurat som en liten busk. Sånn som du leser om i boken «når små barn møtes» av Gunvor Løkken hvor det beskrives hvordan de voksne kan oppleves som store trær i barnas verden. For Hanne vet at hun må sette seg ned.

Hanne ser på gutten min og sier med sin varmeste stemme «eg har ventet på deg. Kom så tar vi av deg skoene og jakke, og så kommer du inn og forteller meg hva du har gjort i helgen».

Deres erfaringer og opplevelser fra tidligere har sørget for at det er etablert en trygg og god relasjon. Hanne sitt barnesyn kommer fram ved at hun først og fremst tar imot barnet denne morgenen og ikke meg, forelderen. For Hanne følger barnet på veien. Hun forstår at lek er inngangsporten til å delta i barnas verden. Hun anvender sin praktiske klokskap for å kunne koble seg på barnet og hun viser med dette at hun har innsikt i at barn leker for lekens egen art. Hennes tenkning om hva lek er gir retning for hvordan hun utøver sin praktisering. Hanne vet hvor viktig lek i seg selv er.

Tilsynelatende ville man gjerne sagt at Ole-Kristian først og fremst leker fordi lek gir han glede og at det er morsomt. Imidlertid kan lek både være kompleks og fantastisk på samme tid. Leken tilbyr muligheten for å forsvinne inn i sine tanker og bli der i ukesvis sammen med både sine egne, men også selveste Thorbjørn Egners sine fantastiske fantasier. Da er det nødvendig at barn på livets vei møter relasjonelt kloke mennesker som forstår betydningen lek har for barn.