Alle barn skal bli sett og hørt - også når atferden utfordrer oss

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Alle barn skal bli sett og hørt» er et løfte barnehagepersonell gjerne stiller seg bak. Men hva betyr det i praksis – særlig når et barn er urolig, forstyrrer, slår andre barn og voksne, roper eller trekker seg unna? Et inkluderende barnehagefellesskap kan settes på prøve i møtet med de barna som utfordrer oss mest.

For meg betyr «alle barn skal bli sett og hørt» at hvert barn skal møtes med likeverd og respekt. Alle barn skal få mulighet til å delta i fellesskapet og oppleve glede ved å være en del av det. Det krever at vi ser hvert enkelt barn, blir kjent med barnets behov og forsøker å forstå hva barnet uttrykker – også når det ikke skjer med ord.

I Rammeplan for barnehagen, under barnehagens verdigrunnlag, står det:

«Barnehagen skal fremme likeverd og likestilling uavhengig av kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, etnisitet, kultur, sosial status, språk, religion og livssyn. Alle skal ha like muligheter til å bli sett, hørt og oppmuntret til å delta i fellesskap i alle aktiviteter i barnehagen» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 10).

Dette er et tydelig mål – og en viktig påminnelse. Likevel må vi spørre oss om alle barn faktisk får like muligheter til å delta. Hva skjer med dette verdigrunnlaget når et barn ofte havner i konflikt, forstyrrer leken eller strever med å følge barnehagens rutiner?

Solli og Andresens feltarbeid og spørreundersøkelse fra 2010–2012 viser at barnehagene har en tydelig bevissthet om betydningen av inkludering, og at det arbeides aktivt med å utvikle en inkluderende praksis. Personalet knytter inkluderende fellesskap til vennskap, tilhørighet, gode relasjoner og deltakelse i lek og aktiviteter i barnehagens hverdagsliv.

Samtidig viste spørreundersøkelsen at den utfordringen i inkluderingsarbeidet personalet nevnte oftest, var ulike varianter av «atferdsvansker». Det handlet blant annet om barn med utfordrende atferd, barn som var urolige eller hadde lite sosial kompetanse, og barn som strevde med å «lese» kodene i leken. Personalet beskrev at disse barna kunne påvirke en hel avdeling negativt, og at det kunne være krevende å finne passende, praktiske tiltak i fellesskapet. Dette viser et spenn mellom ambisjonen om at alle barn skal delta i fellesskapet, og de praktiske utfordringene personalet står i når noen barns behov krever ekstra støtte.

En annen utfordring personalet trakk fram, var at tiltak og samarbeid med andre instanser ofte kom sent i gang for barn som trengte tett oppfølging. Dette gjaldt også barn uten diagnose, som likevel kunne ha behov for én-til-én-oppfølging. Personalet opplevde også å ha for få ressurser, en følelse mange som arbeider i barnehage vil kjenne seg igjen i.

Det er fristende å omtale enkelte barn som «utfordrende». Men kanskje bør vi heller spørre: Er det barnet som er utfordrende eller er det situasjonen barnet står i? Barnet er ikke nødvendigvis vanskelig; det kan ha det vanskelig. Atferd er kommunikasjon. Når et barn strever med å finne sin plass, regulere følelser eller uttrykke behov, kan handlingene fortelle oss noe barnet ennå ikke klarer å sette ord på.

Dette betyr ikke at all atferd skal godtas. Barn trenger trygge rammer, tydelige grenser og tilstedeværende voksne som kan gripe inn når en situasjon blir utrygg. Grenser og inkludering er ikke motsetninger. Vi kan stoppe en handling uten å avvise barnet. Vi kan si «du kan ikke slå» og samtidig vise: «Jeg vil hjelpe deg, jeg bryr meg om deg. Du hører til her.»

Hvis et barn stadig blir møtt med irettesettelser fra voksne og negative reaksjoner fra andre barn, utestenging fra leken eller lave forventninger, så er barnet fysisk til stede, men likevel utenfor fellesskapet. Da får ikke barnet den like muligheten til å bli sett, hørt og oppmuntret til deltakelse som rammeplanen beskriver. Og dersom vennskap, gode relasjoner og deltakelse i lek er sentrale kjennetegn på inkludering, må vi spørre: Hvem får faktisk tilgang til leken? Hvem blir invitert inn, og hvem blir stående på utsiden?

Vi må rette blikket både mot barnet og omgivelsene. Når oppstår atferden? Hva skjer rett før? Oppstår den i overgangssituasjoner, når barnet blir stilt krav til eller andre situasjoner som blir vanskelige? Får barnet nok støtte til å forstå hva som skal skje, uttrykke seg og komme inn i leken? Slike spørsmål flytter oppmerksomheten fra «Hva feiler barnet?» til «Hva trenger barnet fra oss og miljøet rundt?»

Det krever at personalet er samstemte, samarbeider godt og får nok tid. Personalet må få anledning til å observere, drøfte og prøve ut tiltak sammen. Foreldrene må møtes som viktige samarbeidspartnere, ikke som en del av problemet. Samarbeid med andre instanser må komme i gang når barnets behov tilsier det. Samtidig må de andre barna på avdelingen ivaretas: De skal være trygge, og de skal få erfare at man kan streve uten å miste retten til å høre til.

Det finnes ingen enkel oppskrift. Noen barn trenger mer tilstedeværende og støttende voksne. Noen trenger tydelig struktur og en forutsigbar hverdag. Andre trenger hjelp til å bygge relasjoner og få positive erfaringer i lek. Felles er at tiltakene må ta utgangspunkt i barnets behov, ikke i ønsket om å få barnet til å passe inn. Personalet trenger også tilstrekkelige ressurser og støtte til å finne tiltak som fungerer i den konkrete barnegruppen.

«Alle barn skal bli sett og hørt» kan ikke bare være et begrep som man bruker i planer og styringsdokumenter. Dette må vises i de små daglige møtene: i hvordan vi møter barnet i og etter en vanskelig situasjon, i at vi leter etter årsakene før vi dømmer, og i at vi fortsatt inviterer barnet inn når det har vært krevende.

Et inkluderende fellesskap er ikke et fellesskap uten utfordringer. Det er et fellesskap der utfordringer møtes med både tydelighet og omsorg, og der ingen barn må være enkle å håndtere for å få høre til. For meg innebærer det at hvert barn skal møtes med likeverd og respekt. De skal få mulighet til å delta i fellesskapet og oppleve glede ved å være en del av det. Alle barn skal få mulighet til å bli sett, hørt og oppmuntret til å delta. Også de barna som gjennom atferden sin forteller oss at de trenger oss aller mest.