– Jeg blir også sliten

Anita Merethe Ribe Sollid skriver at hun blir sliten av å bli mistenkeliggjort fordi hun jobber for en velferdsprofitør.

Som hun skriver er det mange mennesker med gode holdninger som jobber hardt for barnas beste i barnehager drevet av velferdsprofitører også og selv har jeg ikke hørt noen som kritiserer oss som jobber for kjedene selv om de kritiserer systemet og politikken.

• Les innlegget her: – Slutt å rakk ned på arbeidsplassen vår!

Det gjøres en god jobb i mange av velferdsprofitørene sine barnehager også, men det er en veldig stor forskjell mellom dem og de ideelle, de foreldredrevne og de kommunale barnehagene, selv om Sollid ikke ser det.

– Undergraver troverdigheten vår

Vi ser stadig eksempler på barnehageeiere som må betale tilbake tilskudd, som tar ut penger fra drift og flytter dem til andre bransjer eller til utbytte, som bruker penger på luksus mens barnehagene sliter med lav bemanning, høye husleier og lite penger til vikarer. Det er faktisk så ille at den borgerlige, privatiseringsvennlige regjeringen skjønner at det må bedre reguleringer til!

Våre skattepenger skal brukes til velferdstjenester, ikke til å berike enkeltpersoner eller å finansiere konglomerater av selskaper med samme eier. Noe av det verste med dette er at det undergraver troverdigheten vår når vi sloss for bedre finansiering. Ifølge Statistisk Sentralbyrå hadde private barnehager i 2017 et overskudd på 1,2 milliarder, og over 1 milliard av disse ble tatt ut i utbytte eller gitt som konsernbidrag. Barnehagenes penger kommer fra staten og fra foreldre, det er VÅRE penger.

For folk flest, inkludert meg, er det uforståelig at ikke disse pengene skal gå tilbake til barnehagen og for eksempel være med på å finansiere bemanningsnormen. Når så mye penger går ut, hvordan kan vi kreve og ønske mer? Det å vite at det finnes så mye penger i systemet som ikke blir brukt til barnas beste gjør meg sint på barnas og de ansattes vegne.

Jeg blir også sliten

For finansieringen og bemanningen er ikke god nok, Sollid, og de fleste av oss blir nok mer slitne av det enn velferdsprofitørdebatten. 

Jeg blir sliten av å vite at bemanningsnormen ikke gjelder hele dagen, så jeg må fremdeles håpe at barna ikke trenger bleie i starten eller slutten av dagen.

Jeg blir sliten av å vite at barn som er lei seg, barn som er redde og barn som er utrygge må dele oppmerksomheten, fanget og armene mine om morgenen, og de som savner mamma og pappa om ettermiddagen også har for få fang.

Jeg blir sliten av å vite at en brann eller en ulykke når vi ikke er fullt bemannet kan ende som en tragedie fordi jeg ikke har nok armer og øyne.

Jeg blir sliten av å vite at ved møter, pauser, kurs og foreldresamtaler forsvinner minst en voksen fra avdelingen og gjør at de som står igjen har enda dårligere mulighet til å gi alle barna det de trenger og fortjener, men at uten møter blir kvaliteten på tilbudet dårligere.

Jeg blir sliten av å måtte organisere dagen slik at den blir praktisk gjennomførbar i stedet for til barns beste, der det pedagogiske stadig må vike plassen for sikkerhet og det minst dårlige, i stedet for det best mulige.

Jeg blir sliten av at vikarbudsjettet er skrapt, så ved sykdom «gjelder ikke» normen og vi må omorganisere hele huset og rokere alle planer for å få dagen til å gå i hop.

Jeg blir sliten av å vite at fra august ble 50 prosent av lederressursen i min barnehage rasjonalisert bort og da må nødvendigvis noen av lederoppgavene dekkes av oss som teller som bemanning med barna i tillegg til at god ledelse og nærværende ledelse er viktig.

Jeg vet at barna trenger tid og trygghet, de trenger tilstedeværende voksne som ser dem og anerkjenner deres følelser og behov og jeg vet at dagene fremdeles kommer til å bli så travle at selv med full bemanning kommer jeg og mine gode medarbeidere ofte til å føle at vi gir dem for lite og vi kommer til å gå hjem med dårlig samvittighet og vondt i hjertet.

Det blir jeg sliten av.