Forebygging er den beste omsorgen

Ida Hansen har svart på mitt innlegg om sykefraværsarbeid og tall. Vi er enige om en del av det som er viktig for sykefraværsarbeidet, men ut fra min erfaring fra kontakt med medlemmer i Utdanningsforbundet, oppfattes det ikke nødvendigvis som omsorg og godt nærværsarbeid når leder stiller spørsmålstegn ved om man egentlig har helse til eller passer til å jobbe i barnehage. For mange oppleves det som det motsatte.

Arbeidslivet reguleres av lover og avtaler, først og fremst Arbeidsmiljøloven. Der er rettigheter og plikter for arbeidstakere og arbeidsgivere. §1-1 slår fast at lovens formål blant annet er å sikre et helsefremmende arbeidsmiljø, gi trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, legge til rette for tilpasninger knyttet til forutsetninger og livssituasjon og bidra til et inkluderende arbeidsliv. Til tross for at loven skal beskytte oss viser undersøkelser at barnehageansatte har et urovekkende høyt fravær, arbeidsrelaterte plager og avgangsalder. 1 av 2 sykefravær blir oppgitt til å være relatert til jobben og barnehagelærere formidler at 19% av fravær over 14 dager er relatert til jobb. Forventet pensjoneringsalder for barnehagelærere var i 2019 59,3 år og gjennomsnittlig alder for helt eller delvis uføregrad for barnehagelærere i KLP er 51,9 år!

I en situasjon der det er bemanningskrise i store deler av landet, der barnehager stadig må stenge tidlig, søkertallene til barnehagelærerutdanningen blir stadig lavere og det er økende grad av dispensasjoner for pedagoger har arbeidsgivere alt å vinne på å klare å få flere til å kunne jobbe lenger. Når så mye av fraværet er arbeidsrelatert er det helt klart mye å hente på å gjøre tiltak på arbeidsplassen. Og ikke bare tiltak for de som er blitt syke, men tiltak som forebygger. Vi vet en god del om hva som gjør at barnehageansatte blir syke eller forlater sektoren : For store fysiske og psykiske belastninger og for lav bemanning. Likevel handler svært mange av tiltakene i de to barnehagene jeg omtalte i forrige innlegg (Barnehagen i Bergen kuttet sykefraværet fra 22 prosent til 6,7 prosent og Slik fikk barnehagen ned sykefraværet) om arbeidsmiljøet og om hvordan det skal håndteres når noen er blitt syk. Det er også viktig, men det aller viktigste er vel forebygging?

I de aller fleste barnehager i dag strekker de ansatte seg til det ytterste for å få dagene til å gå opp slik at barna får gode dager, tross lav bemanning og høye krav. I tillegg har mange høyt sykefravær. Det går en stund, men for mange vil strikken ryke eller motivasjonen synke etter en tid. Det er problematisk for den enkelte og for barnehagen. Og jeg er helt enig med Hege Cecilie Eikeseth at det er svært avgjørende for barna å ha stabile ansatte tilstede. Derfor undrer det meg at det ikke er mer fokus på å dempe belastningene gjennom å bedre rammene ved å øke bemanningen og å prioritere kravene til hva man skal jobbe med og antall «baller i lufta». På den måten kan man både få ned fraværet, minske bruken av ukjente vikarer og samtidig få flere til å ønske og til å makte å stå i jobb lenger. Og det er vel en større gevinst enn at sykefraværstallet går ned fordi man har «veiledet ut to ansatte»?