– Høres ut som griske eiere kommer inn i lunsjen og stjeler brødskiven ut av hendene til barna

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg har jobbet i barnehage, både privat og kommunalt, i til sammen 20 år. Min motivasjon for yrkesvalget er, som så mange andre hverdagshelter, at jeg får gjøre en positiv forskjell for barna som vokser opp i Norge. Jeg er trygg på at jeg, i et miljø der mine kollegaer spiller meg god, kan tilføre omsorg, undring, nysgjerrighet og kunnskap for barnas videre utvikling.

Jeg opplever ikke dette som motstridende med å bevisst velge å jobbe for en av de store, kommersielle aktørene i sektoren. Tvert imot, jeg opplever at mine eiere, ledere og kollegaer i Kidsa og Norlandia både løfter og utfordrer meg personlig og faglig i alle ledd av oppdraget mitt.

Min smale forskning forankrer seg i egen utdanning, egen jobberfaring og en Masteroppgave i utdanningsledelse jeg nylig leverte ved NHH. Konklusjonen min er at jeg yter nok best i privat sektor– til best effekt for barna.

Heldigvis kan jeg fortsatt velge. I den grad jeg selv har vært kritisk til dyktige, private barnehageeiere så har det handlet om min egen usikkerhet og mangel på kunnskap. Jeg tror vi alle kan kjenne på den slags (ufrivillig) vegring for både endring og innovasjon.

Må se hele bildet

Vi skal passe oss for å beskylde noen for barnehagebedrageri før vi forstår hele bildet. Vi skal passe oss for å ukritisk tro på alt som blir formidlet fra de som har skapt begrepet «velferdsprofetører».

Det første vi må gjøre er å skjønne forskjellen mellom driftstilskudd og kapitaltilskudd. Og, ikke minst, hvordan dette prises og forvaltes av både kommuner og private eiere. I denne store sammenhengen av både pedagogikk og økonomi, er det også et samfunnsoppdrag å realisere arbeidsplasser til oss som går på jobb i alle barnehagene. Herunder fysiske lokaler, effektive prosedyrer- og systemer, faglige- og psykososiale miljøer der vi kan trives- og utvikle oss.

Det er utfordrende å jobbe i barnehage. Det er påregnelig, men det er ikke utfordrende fordi våre eiere frarøver oss muligheten til å drive pedagogisk høykvalitet. Jeg velger selv hvordan jeg, relasjonelt og pedagogisk, vil påvirke mine omgivelser – helt uavhengig av hva regnskapsfører har på sin agenda.

Mer treffsikker i privat sektor

Når jeg leser mange av innleggene som beskriver mine arbeidsgivere høres det ut som griske eiere kommer inn i lunsjen og stjeler brødskiven ut av hendene på barna våre. Retorikken i disse ytringene er noen ganger helt på grensen av hva vi, som pedagoger, kan akseptere mellom mennesker.

Denne slags oppførsel fra våre eiere er ikke tilfelle og jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen av bedrageri.

Vi har dyktige ledere, gode systemer og tydelige føringer for å drive barnehager i en sektor som stiller høye krav. Da må vi selvsagt være analytiske og nøktern i vår forvaltning av ressurser, men aldri på bekostning av barna. Og her opplever jeg forskjell i privat og kommunal sektor. Oppdraget vårt er jo akkurat det samme, men min erfaring er at som representant for privat sektor blir jeg mer treffsikker, jeg får mer kvalitet ut av hver eneste krone i budsjettet mitt. Og, det som akkumulert blir til overs på bunnlinjen anerkjennes som barnehagens eget handlingsrom; midler vi kan disponere i egen barnehage, sammen med hele personalet som kjenner barna aller best – og i god tid før jul.

At våre eiere tjener penger på sine investeringer- med den risikoen det innebærer, vitner kun om at de er driftige forretningsfolk, ikke kjeltringer som spekulerer i å frarøve barna deres kvalitet i barnehagen. Og i den grad det finnes kjeltringer som bedrar systemet, så må det følges opp av andre instanser enn en villedet nasjon som, i verste fall, slukker ildsjeler som både barna og samfunnet trenger.