DEBATT

- Vi er ikke annet enn ofre uten ben i nesa, skriver tidligere pedagogisk leder Vegard Eines i dette debattinnlegget.
- Vi er ikke annet enn ofre uten ben i nesa, skriver tidligere pedagogisk leder Vegard Eines i dette debattinnlegget.

«For noen rollemodeller vi er!»

- Problemet er virkelig ikke bemanningsnormen, kravene som stilles eller noen av de andre sakene som er fremme nå. Problemet er oss. Deg, meg, ja vi som jobber i barnehage, skriver Vegard Eines i dette debattinnlegget.

Publisert
  • Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit

For noen rollemodeller vi er. Det må jeg virkelig si. For de som ikke forstår sarkasme, det var sarkasme.

Først må jeg bare si takk for sist, og at jeg tar tilbake mye av det jeg skrev i min forrige kritikk. Her er jeg tilbake med nye provoserende idéer.

Mitt paradigme av det hele har endret seg nå på kort tid. Problemet er virkelig ikke bemanningsnormen, kravene som stilles eller noen av de andre sakene som er fremme nå. Problemet er oss. Deg, meg, ja vi som jobber i barnehage.

Jeg forstår hvordan alle føler seg. Barnehageansatte føler seg ikke sett. Jeg ser dere og deres smerte, men jeg er ikke lengre enig i smertens opprinnelse. Vi er ikke annet enn ofre uten ben i nesa.

Hva om du heller gjør det beste med det du har fått, og i stedet for å ønske at ting var enklere, ønske at du selv var bedre?

Objektivt syn

Miljøet påvirker oss enten vi vil det eller ikke. Tror du meg ikke så se på deg selv. Av denne grunn trakk jeg meg ut av miljøet. Jeg har nå observert utenfra en stund og lagt følelsene bak meg. Jeg mener jeg nå har et objektivt syn på hele saken.

Barnehagehverdagen er ukomfortabel. Den skal være det. Det er det som gjør oss kreative og bedre. Vi er på et nytt nivå, og akkurat som i Super Mario kan vi ikke forvente at nivå fem skal være like enkelt som nivå en. Hvis vi ville det kunne vi likegreit koblet ut ledningen og begynt på nytt med noe annet. Ting skal ikke være enkle, det er slik vi blir bedre. Hvis ikke det er målet, så hva er vitsen i utgangspunktet?

Siden sist har jeg sagt opp min jobb som pedagogisk leder i barnehage. Vilkårene passet ikke meg. Så jeg tok ansvar for min egen skjebne. Barna kan ikke gjøre dette, de er vårt ansvar. Derfor er du ansvarlig for dem.

Jeg sier ikke at du som nå jobber i barnehage skal slutte i jobben din; tvert imot. Jeg bare sier at hvis det er dette du vil gjøre, så bør du ta deg sammen og gjøre det skikkelig. Skap litt høyere verdi og se at alt kommer til å ordne seg - helt til nye problemer oppstår, som de alltid gjør.

Alltid problemer og utfordringer

Det betyr ikke at jeg er ferdig med barnehagen. Mitt største ønske er fremdeles at barna skal få det beste de kan få. Det skylder vi dem. Men i stedet for å gi dem det, klager vi over hvorfor og hvordan vi ikke får gitt dem det. Det vil alltid være problemer og utfordringer, det finnes ingen optimal tid. La oss heller møte denne sannheten og gjøre vårt beste.

Det er slike rollemodeller barna trenger. Ikke ofre som ikke gjør det beste ut av situasjonen og lar omstendighetene styre livet. Det kalles gambling.

Dere skal se at å sette inn flere mennesker i barnehagen ikke vil løse noen som helst problemer, bare skape nye og større problemer på sikt.

De som er kjent innen fysikk kjenner de til denne setningen: «Enhver virkning har alltid og tilsvarende en motvirkning, eller den gjensidige påvirkning av to legemer på hverandre er alltid lik, og motsatt rettet».

For de som ikke er kjent med fysikk så er det vår alles kjære Isaac Newton tredje lov. Kjent som en av naturens lover. Vel, vi er en del av den naturen. Alt har en tendens til å trekke seg mot likevekt. Vårt likevekts punkt kommer til være eksplosjon, med mindre vi tar oss sammen.

Du fikser aldri et problem fra utsiden. Å legge på et plaster hjelper lite hvis du fortsetter å bruke den sløve kniven du alltid skjærer deg med. Vi kan gjøre en totalforandring av barnehagen uten at vi trenger verken flere ressurser eller mindre krav.

Store forventninger

Frustrasjon. Forventninger her, forventninger der. Fra foreldre og fra øvrige hold. Hva om vi heller fokuserer på å innfri barnas forventninger? Hvis denne frustrasjonen fører til høyere sykefravær, tror jeg kanskje det er like greit at dette høye sykefraværet fremkommer.

Jeg ønsker heller tøffe rollemodeller for barna. Heller de som klarer å stå mot litt press, enn de som faller av strikken ved hvert miste vindpust. Altså er rammefaktorene ikke egentlig problemet; vi er. La oss møte musikken, innse sannheten og legge vekk denne løgnen vi har fortalt oss selv. La oss Ikke løpe vekk fra smerten og unngå de virkelige problemene. La oss heller ta fullt ansvar, og vite det at hva vi får er ikke annet enn et speilbilde av hva vi legger inn.

Det snakkes mye om «sannheten» om tilstandene i den Norske barnehage - jeg selv har vært med å dele denne «sannheten».

Sannheten derimot er at det er en distinktiv forskjell på det å snakke «sant» og på hva som virkelig er sannheten. Det vi enkelt og greit har gjort er å kaste en liten snøball utenfor et stort snødekket fjell. Dette har blitt til dagens debatt om bemanningsnormen, en enorm snøkule. Men hva om vedkommende som først kastet snøballen ikke var klar over de andre løsningene som fantes? Er vi da blitt så investerte i denne ene debatten nå at vi ikke klarer å legge den bak oss for de bedre løsningene?

Legger skylden på alle andre

Det er ikke barnehageeiers feil, det er ikke styrers feil, det er ikke regjeringens feil, det er ikke foreldrenes feil; det er vår feil.

Vi tror det er alle andres feil, og det er jo så enkelt å legge skylden på noen andre. Det eneste problemet med det er at det øyeblikket du velger denne løsningen; har du tapt for alltid. For det er jo virkelig alle andres feil at vi ikke kan gi det beste til barna.

Det som er et enda større problem er at det er slik vi alle tenker! Foreldrene og regjeringen også. Vi har kommet til å tro at vi alle må være anerkjenne disse historiene og være sympatiske når vi hører dem. Da jeg skrev min forrige kronikk var det ikke mangel på sympati, jeg fikk virkelig høre det. Vi ble anerkjent for våre problemer og det føltes godt. Men hjalp det? Ble ting bedre?

Fjern politikken fra problemet og finn løsningen; den er rett foran dere. Barnehagen er akkurat slik vi har designet den til å være. Jeg tror mange av oss ikke innser dette. Vi skapte den, vi bygget den. Hvis vi ikke er komfortable med utfallet eller hadde håpet på noe bedre, betyr det bare at et steg på veien ble reflekterte handlingene våre noe helt annet enn hva vi virkelig ønsket. Det er som om vi nå har tatt turen til Gardemoen uten noen billett. Hoppet på et tilfeldig fly og endt opp midt i Hvorennistan.

Bare for å en dag våkne og tenke:

«Hæ?? Jeg ville jo ikke være i Hvorennistan. Hvorfor er jeg her? Åh, klart, jeg vet. Det må være flyselskapet eller flyplassens feil. Selvfølgelig er det noen andres feil. Ja, det føltes bedre, nå kan jeg bare bli her, miserabel, i dette landet jeg egentlig ikke ville være i.»

Oppdrar ansvarsløse mennesker

Min forrige kronikk ble skrevet ut fra et paradigme vasket i hedonisme. Det vi alle ønsker oss nå er en enklere barnehagehverdag. Sannheten er at for å hjelpe oss selv må vi hjelpe andre.

Disse andre er barna. Motsigelsen er at for at vi skal hjelpe andre må noen andre hjelpe oss igjen. Ingen kan være uavhengige, vi er alle gjensidig avhengige av hverandre. Det betyr derimot ikke at det er regjeringen som må hjelpe oss i form av høyere bemanning. Vi kan selv velge hvilket flyselskap vi skal fly med. La oss heller hjelpe hverandre bli bedre, enn å sympatisere med hverandre.

Det finnes ikke noe mer fundamentalt for positiv endring enn å forstå det maksime at vi har kontroll - kontroll over oss selv. Du har nå møtt fienden; det er deg. Vi oppdrar nå en generasjon med ansvarsløse mennesker. Jeg er spent på hva som skjer når denne trenden nå tar av.

Hvor er vi da om 20 år?

Ble du ukomfortabel nå? Bra, jeg også. Så før jeg legger retorikken fra meg vil jeg dele et sitat fra den 2500 år gamle krigsgeneralen og filosofen Sun Tzu:

«Hvis du kjenner fienden og kjenner deg selv, trenger du ikke frykte resultatet av hundre slag. Hvis du kjenner deg selv, men ikke fienden, vil du også få et nederlag for hver seier du oppnår. Hvis du verken kjenner fienden eller deg selv, vil du bukke under i hver kamp.» 

Ta deg sammen!

Det finnes bare en fiende, den fienden er deg selv. Alt annet er hinder du møter på. Til nå regner jeg med alle som så på meg med rosenrøde briller da jeg skrev min forrige kronikk, har byttet ut disse med ildrøde briller med kikkertsikter. Til dere som fremdeles har de rosenrøde brillene på: Dere er de ekte heltene i barnehagen. Hvis det nå sitter noen ambisiøse barnehageeiere eller styrere som vil ha sine barnehager revolusjonerte; starter jeg gjerne en konsulentvirksomhet for dere. Saken er den at vi kan skape en bedre hverdag for alle - ansatte og barn - uten å ta det gjennom regjeringen først.

Bare for å være helt tydelig: ikke streik (at ingen tok ansvar ved forrige anledning, beviser bare denne ansvarsløsheten enda bedre slik jeg ser det), men ta deg sammen - eller finn noe annet å bedrive tiden din med.

Før du sier «det kan ikke være så enkelt», husk: Ansvarsløst offer. Og ta gjerne kontakt om du vil drøfte dette videre, eller kritisere idéen.

Powered by Labrador CMS