«For å oppfylle barnehagens mandat må pedagogene ha rom til å anerkjenne barnas uttrykk og tilrettelegge for deres utvikling ved å ta utgangspunkt i barna selv,» skriver Elisabeth Tholo.
«For å oppfylle barnehagens mandat må pedagogene ha rom til å anerkjenne barnas uttrykk og tilrettelegge for deres utvikling ved å ta utgangspunkt i barna selv,» skriver Elisabeth Tholo. (Foto: Istock/Privat)

«Målstyring kveler barns stemmer»

«Vi trenger at pedagoger og ikke minst kommuneledelser som tar avgjørelser på vegne av barnehagene, er undersøkende, våkne og faglig bevisste på hva innføring av programmer kan bety,» skriver barnehagelærer og student på master for barnehagekunnskap, Elisabeth Tholo.

  • pedagogikk

Barns medvirkning i barnehagen trues av målstyring ved at vilkårene for barns deltakelse i egne læringsprosesser endres. Når målstyrt læring fokusert på forhåndsdefinerte mål og atferdstrening blir praktisert gjennom universelle målstyringsprogrammer i barnehagen, påvirker dette barns mulighet for å opptre som subjekter i egne læringsprosesser.

Målstyringsprogrammers inntreden i norsk barnehage

Stadig flere krav fra kommunepolitikere om såkalt sikre læringsmetoder, blir implementert ovenfra på de ansatte i barnehagene gjennom standardiserte læringsverktøy. Dette til tross for at forskning viser at målstyrt læring senker barns motivasjon for å lære, øker barns prestasjonsangst og skaper urolige barn. Dessverre er det likevel politiske krefter som synes dette greit å etablere i norske barnehager.

Divergerende måter å forholde seg til barn

Programmer basert på målstyring gir bestemte former alle barn skal passe inn i, noe som gir barns muligheter til å bli møtt som subjekter i sine hverdagssettinger, trange vilkår. Målstyring er grunnet i et behavioristisk læringssyn representert av blant andre Watson og Skinner, der barna betraktes som tomme kar som den voksne skal fylle opp med kunnskap. Målstyringsprogrammer basert på et behavioristisk læringssyn legitimerer kontroll av barns atferd i form av ytre straff eller belønning, der ulike metoder blir brukt for å forme barnet. Målstyring står i kontrast til en tradisjonell helhetlig omsorgsmodell hvor lek, læring og utvikling sees som gjensidig viktige komponenter i en sammenvevd helhet. Dette er et syn på barn som aktiv konstruktør av kunnskap. Barna er pådrivere av sin egen og hverandres utvikling, er tankene som bunner i et sosiokulturelt perspektiv representert av blant andre Vygotsky (1978). Vygotsky legger vekt på at barn lærer i samhandling med hverandre og er motivert for læring innenfra. Sentralt i den helhetlige omsorgstradisjonen er medvirkning som har blitt forstått på ulike måter, både som barns selvbestemmelse og i et relasjonelt perspektiv hvor den voksne er oppmerksom på og følger opp barnas verbale og ikke-verbale intensjoner. En forutsetning for at barn får virke med i sine omgivelser er at barnet blir sett på som subjekt, noe som innebærer en respekt for barns læring på sine premisser. Barnas selvinitierte aktiviteter og erfaringer her og nå anerkjennes som viktige forutsetninger for barns helhetlige utvikling og læring (Bae, 2012).

«De utrolige årene»

«De utrolige årene» (heretter DUÅ) er et gruppebasert program for barnehager og skoler som består av åtte moduler med tilhørende manualer for personalet. Opprinnelig ble det utarbeidet for det programutviklerne definerer som barn med atferdsproblemer. Programmet har vært implementert i norske kommuner siden 2006, hvor omtrent 230 barnehager i 40 kommuner i Norge bruker DUÅ i dag. I barnehagen fokuserer programmet på universalforebygging av atferdsvansker gjennom å trene sosiale ferdigheter hos barna. Ifølge Oddbjørn Løndal som er administrativ leder i DUÅ i Norge, er det økning i antall barnehager som ønsker å bruke målstyringsprogrammet, og på grunn av stor etterspørsel er det opprettet venteliste.

I DUÅ er lydighet og disiplin overordnede mål, der oppførsel som ikke er ønsket blir ignorert. Laakso & Jensen omtaler «naboros», en teknikk som brukes i dette programmet der målet er å modifisere et barns uønskede atferd. Den voksnes instruks innebærer å bevisst ignorere denne oppførselen, og heller rose et barn ved siden av som sitter fint. De omtaler at barnet med den uønskede atferden blir sittende alene, forvirret over den voksnes tvetydige og diffuse signaler (Laakso & Jensen, 2014). Etter min mening legger ikke programmet opp til at den vokse prøver å forstå hvorfor barnet handler som det gjør i situasjonen, men bygger på manipulering som strategi for å få barnet tilpasset til den voksnes ønskede atferd. Ignoreringen gjør at barnet blir tvunget til å tilpasse seg den voksnes hersketeknikk for å få den voksnes oppmerksomhet, noe som frarøver barnet mulighet til å utøve agentskap og delaktighet på sine premisser i situasjonen. Programmet tar ikke hensyn til at barns ulike uttrykk og væremåter er viktige bidrag i deres helhetlige utvikling. Det brukes i stedet tvilsomme metoder der barnet mister både selvaktelse og anseelse hos andre i et blindt fokus på et bestemt mål for en bestemt atferd uavhengig av barnet eller konteksten. Målstyringsprogrammet innehar et fokus på snevre læringsmål som krever at barna tilpasser seg i stedet for å medvirke eller ta initiativ. Barnets subjektivitet blir dermed krenket. Med tanke på det barnesynet programmet representerer stiller jeg et stort spørsmål om graden av reel påvirkningsmulighet barna har, og om barns rett til å bli hørt med hele seg, blir respektert.

DUÅ bryter med rammeplanen for barnehagen

DUÅ er et program som tilrettelegger for en styring og atferdstrening av barna, stikk i strid med Rammeplanens føringer om barns medvirkning og respekt for barnets opplevelsesverden som personalet i barnehagen skal arbeide etter. DUÅ bygger på et læringssyn som innebærer en mangelfull forståelse av barn som komplekse mennesker i likhet med voksne. Å behandle enkeltbarn etter EN bestemt instruks i en situasjon som verken tar hensyn til hvilket barn det er eller konteksten rundt, er en urett mot barna. Målstyringsprogrammet tar heller ikke hensyn til at barns ulike utrykk og væremåter er viktige bidrag i deres helhetlige utvikling. Reel medvirkning der barna får delta med hele sitt begrepsapparat, følelser og tanker undergraves i programmet. Det er når barn får medvirke at de finner sin egen unike stemme.

Programmet representerer et menneskesyn som muliggjør et makthierarki mellom voksne og barn hvor de voksne utøver en definisjonsmakt over barn uten å leve seg inn i deres verden. Dette stemmer ikke overens med Rammeplanens verdier om likeverd, respekt, solidaritet og nestekjærlighet som skal prege relasjonene i barnehagen. Strategiene i programmet skaper situasjoner der barn gjøres til middel for de voksnes mål om en konkret atferd på bekostning av barnets likeverd i situasjonen.

Navnet på dette programmet impliserer en respekt og fasinasjon for barndommen, men innholdet står for det motsatte. Jeg oppfatter det dermed som et stort paradoks at programmet er innført av Helsedirektoratet, som også økonomisk dekker kostnadene ved implementering av programmet i landets kommuner. Vi trenger at pedagoger og ikke minst kommuneledelser som tar avgjørelser på vegne av barnehagene, er undersøkende, våkne og faglig bevisste på hva innføring av programmer kan bety. Slik kan barna møte pedagoger med metodefrihet som anerkjenner ulike barns behov og væremåter på barnas egne premisser.

Sterkere politisk styring

At målstyrt læring og programbruk har vunnet frem i norske kommuner har ulike grunner. Tendensen er sterkere politisk styring både lokalt og nasjonalt. Politikere legger føringer for barnehagen der begreper som konkurranse, kontroll, læringstrykk og måloppnåelse vektlegges og økonomisk profitt veier tyngre enn pedagogiske verdier.

Større styringstendenser fra politisk hold og innføring av programmer kan vitne om manglende tillit til personalet i barnehagene, da det er en nær forbindelse mellom tillit og ansvar (Hennum & Sørum, 2016). Å bli underlagt en metode kan oppfattes som en mistillit til kvaliteten i barnehagen og pedagogenes utøvelse av yrket. Når pedagogikken havner i skyggen for metoden blir pedagogens fleksibilitet til å utøve skjønn innskrenket. Dermed blir pedagogens rolle redusert til å korrigere feil og holde kontroll. Pedagogen har en utdanning som har gitt dem et faggrunnlag i å se betydningen i den spontane læringen. Denne skjer i de konkrete og unike hverdagssituasjonene der barn og voksne samvirker ilag. Når politikere og staten overstyrer pedagogens handlingsfrihet gjennom å velge ferdige programmer og målstyrt læring, er det grunn til å spørre seg om dette representerer en forsvarlig praksis. For å oppfylle barnehagens mandat må pedagogene ha rom til å anerkjenne barnas uttrykk og tilrettelegge for deres utvikling ved å ta utgangspunkt i barna selv. Det er nødvendig at barnehagelærere setter ord på sine faglige begrunnelser, sin kunnskap og definerer sitt fag når politikerne uttrykker mistillit rundt barnehagelærernes rolle i dette viktige arbeidet.

Ivaretakelse av pedagogens metodefrihet avhenger av at beslutningstakerne ser verdien av barns medvirkning i egne læringsprosesser. Forskning beskrevet innledningsvis her, bør fordre til ydmykhet hos landets kommuneledelser. I bunnen må det ligge respekt for barns deltakelse og virke i egne læringsprosesser som et viktig utgangspunkt for deres læring og utvikling.

Videre perspektiver

En universell tilnærming for kommunens barnehager kan være forlokkende for beslutningstakerne siden det synes å gi god kontroll over barnas læring. Dette spesielt når troen på at metodene brukt i målstyringsprogrammene er sikker vitenskap, råder. At det er evidensbasert betyr ikke at barn oppnår positive konsekvenser i programmet over tid. Dette illustrerer at pedagoger har en vei å gå i å belyse medvirkning som viktig for barn. Fagfolk og forskere i feltet bør forsette å stille spørsmål og undersøke den gradvise dreiningen mot et mer læringsrettet fokus i barnehagen. Pedagogen må møte politiske pålegg med motstand når det strider mot deres profesjonsforståelse, og stille kritiske spørsmål om denne metoden virkelig er den beste måten å tilrettelegge for læring hos barn. Denne kronikken er et innspill til en viktig faglig debatt som jeg håper vil fortsette i det offentlige rom. Våpnene er viten, kunnskap, erfaring. Hvem tar utfordringen?

Litteraturliste:

Bae, B. (2012). Barnehagebarns medvirkning. I Bae (red.), Medvirkning i barnehagen- potensialer i det uforutsette. Fagbokforlaget.

Hennum, B. A & Sørum, S. (2016). Barnehagelæreren som profesjonsutøver Cappelen Damm

Kunnskapsdepartementet (2017). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Departementet.

Skinner B., F. (1938) The behavior of organisms: an experimental analysis of behavior. Coply publishing group

Laakso, I. & Jensen, N. (2014) Vi ønsker ikke “De utrolige årene” for våre barn! Hentet fra http://www.mestrermestrerikke.no/2014/03/vi-nsker-ikke-de-utrolige-arene-for.html

Vygotsky, L. S. (1978). Mind in society: The development of higher psychological processes. Cambridge, MA: Harvard University Press

Watson, J., B. (1919) Psychology from the standpoint of a behaverist Philidelphia

Debatt

Til toppen