«Inkluderings­ministeren»: – Jeg har en flink pike i magen

Snart slås kameraene på.

Det er bare noen dager siden hun, fremdeles irritert over valgkomiteens vraking, får en SMS fra Trine Skei Grande: Kan du komme på besøk? Tre dager siden hun felte noen tårer på partilederens vegne, før hun fikk spørsmålet: Vil du ta over?

Det er enda kortere tid siden hun tok spørrerunden på hjemmebane. Fikk tommel opp, og bestemte seg for å si ja takk til jobbtilbudet.

Hun entrer podiet bak mikrofonen, sammen med påtroppende fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen og Erna Solberg. Selv journalistene er stille og avventende. Det er bare et døgn siden vi fikk beskjed om at nå stenger Norge.

Så er det Melbys tur.

«Dette er jo, som mange allerede har sagt, en veldig spesiell dag å bli utnevnt som statsråd i kunnskapsdepartementet. I går fikk vi alle sammen vite at alle landets barnehager, skoler, videregående skoler, høyskoler og universiteter, stenger aktiviteten for å begrense smitte. Og både som samfunn og som enkeltmennesker blir vi satt på en stor prøve.»

Alvoret er tydelig mot den blå bakgrunnen.

– Det var ganske heftig. Jeg hadde aldri deltatt på en pressekonferanse før. Vi prøver jo å være så godt forberedt som man kan, men så ender det likevel med at vi løper rundt i siste liten med talekortene. Til den første korona-pressekonferanse uka etter følte jeg at jeg ikke var så godt forberedt som jeg burde.

– Hvor vondt var det?

– Altså, jeg liker å være godt forberedt. Jeg har en flink pike i magen.

Vi sitter på statsrådens nye kontor i kunnskapsdepartementet. Fredningstiden varte fem minutter. Nå har hun hatt noen måneder på seg...

– ...men jeg har ikke akkurat prioritert å henge så mye på veggene, sier hun og ler.

Sofaen er selvsagt grønn, og står i stil med det eneste bildet hun har rukket å henge opp: Et fotografi av en jente som tar en saftig bit av kunnskapens eple.

Hva er det som gjør at læreren fra Orkanger så uanstrengt har trådt inn i rollen som kunnskaps- og integreringsminister, og like selvfølgelig er klar for å entre toppen i et av våre tre regjeringspartier?

Mellomst i flokken

Den lille, flinke piken sitter ytterst på stolen, lener seg litt framover og spreller med beina. Hun har fått lov til å være sammen med storesøster Solveig og venninnene hennes. På en betingelse: At hun sitter helt stille. At hun ikke tar over showet.

Det skal holde hardt.

Øynene lyser, hun vrikker seg enda et par centimeter framover på stolen. Sprekkferdig. Hun detter nesten av stolen før hun må gi tapt, og bryter ut i latter. Selv storesøster må smile.

– Søsknene mine var ganske beskjedne. Jeg husker vi var på juletrefest på samfunnshuset, og mange av ungene løp rundt og herja. Men ikke søsknene mine, så da gjorde ikke jeg heller det. Selv om jeg hadde veldig lyst. Både de og foreldrene våre er ganske tilbakeholde og forsiktige.

Hun forteller at hun likevel vokste opp med å tenke at hun var beskjeden.

– Men så innså jeg at det er jeg jo ikke. Jeg har ikke noe problem med å snakke med nye folk, eller foran en forsamling.

– Det er kanskje likevel en grei egenskap å ha som politiker; å klare å holde igjen litt?

– Ja, i dag er jeg glad for det. Jeg synes ikke det er noe sympatisk med å være så veldig selvhevdende, da vil jeg heller holde igjen litt og gi rom for andre. For meg var det sikkert veldig sunt.

Guri er mellomst i flokken. Den som alltid må passe litt ekstra på at det er like mye brus i alle sitt glass og at leggetiden er rettferdig for både lillebror Tore, storesøster og henne selv. Hun lærer seg tidlig når hun trenger spisse albuer, og når det er smartere å se det litt an.

– Jeg har hørt at det er en klassisk greie for det mellomste barnet. At man er veldig opptatt av rettferdighet. Du får ikke noe gratis, du må kjempe for det.

Korttidsbarnehagen

Korttidsbarnehagen er et kjærkomment tilbud - spesielt for de hjemmeværende mødrene i bygda. Hver mandag, onsdag og fredag, fra ti til to, møtes de til en god prat over kaffekoppen. Kanskje diskuterer de nyhetene i lokalavisa «Søra». Kanskje grøsser de lett før de setter seg enda tettere og snakker lavmælt om den siste utviklingen i Nesset-saken. Eller temaet samtalen stadig kommer tilbake til: Oppdragelse av barn og ektemenn.

Allerede i barnehagen er Guri en som går foran. Bortsett fra når dagen er over, og det er ryddetid. Da får hun ganske ofte vondt et sted - og tar heller rollen som muntrasjonsråd for ryddegjengen. Som voksen skal hun ordne seg vaskehjelp - og få mat levert på døra.

Akkurat det er treåringen uvitende om. Hun er opptatt med å lede an i leken, å snakke med alle, og ganske ofte være den som bestemmer.

– Jeg husker ganske mange glimt derfra. Gode minner, sier hun, og forteller om gutten som spurte om de skulle gifte seg når de ble store.

– Det svarte jeg ja på. Men han har ikke kommet tilbake til det, sier hun og ler.

Andre minner er ikke like gode.

– Det var en dramatisk hendelse, om en familie som ganske nylig hadde flyttet til bygda. De var tre søsken, og den eldste gikk i barnehagen. En dag kom faren hans og hentet ham tidlig. Moren hans var død av kreft. Vi visste det ikke da, men jeg husker vi satt i garderoben da vi fikk det forklart.

– Har det hatt noe å si for hvordan du selv snakker med barn om vanskelige ting?

– Jeg tror nok vi er mye flinkere i dag til å være åpne om ting enn de var da. Jeg husker da morfaren min døde. Det var ikke før lenge etterpå at jeg spurte hvorfor vi ikke fikk se han. Vi lurte på hvorfor det tok så lang tid før vi fikk vite noe. Vi fikk beskjed om at vi skulle skånes. Han hadde også kreft, og var friskere en periode før han ble sykere igjen, og døde.

Hun tar en liten pause.

– Jeg ble sint fordi de ikke hadde sagt noe. Jeg trodde alt var bra, men så var det ikke det likevel.

Nå er Melby selv mor, til to gutter på to og fire. Hun har også en bonusdatter på åtte.

– Jeg er tilhenger av å være ærlig med barn, å tørre å snakke med dem om ting. Men da må man også tåle at det kommer reaksjoner, at man får spørsmål, at de vil vite mer. Jeg tror at i det lange løp gjør det å snakke om vanskelige ting det enklere for barn å håndtere det. At de blir involvert. Det tror jeg er spesielt viktig å tenke på når det er noe som angår barnet direkte, sier hun, og legger til:

– Som når voksne snakker med ansatte i skolen eller barnehagen, om det er noe barnet har problemer med. Enten det er faglig eller sosialt. Da er det viktig at man snakker med barnet om det - ikke bare til.

Guttene hjemme blir et godt eksempel på noe alle foreldre strever litt med: At barn er forskjellige.

– Alle barn har ulike behov, men trenger like mye - i form av rom til å være seg selv og korreksjon. De som er mer forsiktige, må pushes litt, mens de som er mer frampå kanskje må holdes litt igjen. Jeg ser det veldig tydelig hos mine barn: De er på hver sin ende av skalaen, sier hun, og fortsetter:

– Jeg kjenner meg veldig igjen i yngstemann. Han er veldig bestemt, vet alltid hva han vil, og er ganske selvhevdende. Jeg merker at jeg synes det er enklere å forholde meg til, siden jeg er litt sånn selv. Mens storebroren er mer forsiktig, og i større grad vil tilpasse seg.

Kjøkkenbordetikk

Fra Gjølme til kommunesenteret Orkanger tar det bare noen minutter med bil. Det er rundt hundre unger i skolekretsen på tettstedet, ei sånn typisk grend der alle kjenner alle. Skjer det noe, er det på skolen eller idrettsbanen.

På Gjølme skole skal alle barn oppleve å bli sett hver dag. De skal oppleve gleden over å lære og kjenne mestringsfølelsen. Hos oss jobber vi for at alle skal utvikle vennskap, står det på hjemmesiden.

Skolen ligger idyllisk til i lia ovenfor Råbygda, med utsikt utover Orkdalsfjorden.

Guri Melby gleder seg til første skoledag.

«Helt siden søstra mi kom hjem fra sin første skoledag tre år tidligere, med sin blå ransel full av nye bøker, timeplan og andre magiske gjenstander, hadde jeg gleda meg», skriver hun på Facebook til årets skolestart.

I familien Melby jobber mamma etter hvert i skolen og på SFO, og pappa i bank.

Guri bestemmer seg tidlig for å bli lærer.

Ikke fotballspiller. Kanskje fordi fotballagene på Gjølme har navn etter engelske klubber. Skuffelsen er stor hos de to yngste Melby-søsknene når de må spille for Stoke. Stoke? De vet knapt hvor det ligger eller hvilken farge de har på draktene. Hadde det enda vært Liverpool eller Manchester United.

– Jeg var mest glad i å spille angrep. Skåre mål. Å stå i forsvar ble mer en pliktøvelse, sier Guri og ler.

Hun er god i fotball. God i håndball. God på ski. Etter hvert blir hun ganske god til å spille piano også.

– Jeg er en sånn som alltid har hatt mange fritidsaktiviteter.

Hun har også det man kaller et lyst hode. Har man det, trenger man ikke bruke så mye tid på lekser.

Noe av det beste Guri vet, er når familien samles rundt kjøkkenbordet til kveldsmat. Når mamma har laget ferdigsmurte brødskiver, og kokt kakao. Når gjengen samles til samtaler som varer helt til sengetid. Der er det rom for å mene, der blir de utfordra, der får de støtte. Der kan de av og til diskutere så kakaoen skvetter, eller snakke om dilemmaer fra skolen eller idrettsplassen. Hva som er riktig og galt.

Men de snakker aldri om politikk.

Siste sjanse for miljøet

– Det var miljø som gjorde at jeg valgte å stå på lista for Venstre.

1995. Det er lenge til Greta Thunberg blir født og norske skoleungdommer samles til demonstrasjon for miljøet. I stedet protesterer vi mer lavmælt og typisk norsk mot franske prøvespregninger i Stillehavet. Det er året både Bellona og resten av miljøkampen kommer på nett, og Tv-serien om Blekkulf har rullet og gått på NRK siden 1989.

Guri Melby går på ungdomsskolen.

– Vi hadde et prosjekt der vi skulle gå gjennom de ulike partienes program. Det var bare to som sa noe som helst om miljø: SV og Venstre. Det måtte bli en av dem. Når jeg satte meg mer inn i det, landet jeg på Venstre. De var mer liberale og hadde mer åpne holdninger, som at homofile skulle kunne gifte seg og at alle skulle ha like rettigheter. Slike ting.

Nå er hun en del av den siste generasjonen som kan løse klimakrisa.

– Sveinung Rotevatn kommer nå til å bli den første klimaministeren i historien til å nå klimamålene. Det synes jeg fortjener mer skryt! Skriver hun selv på Facebook.

Kampen for å redde kloden har alltid vært viktig. Før hun ble kunnskapsminister var hun miljøbyråd i Oslo, men på landsbygda var hun mest kjent for sin innbitte kamp mot pelsdyroppdrett. Det var ikke bare pelsdyrbøndene som fikk morgenkaffen i vranga da hun i fjor foreslo at de heller skulle dyrke cannabis. Venstreordførere over hele distriktsnorge ble like sure.

Inkluderingsministeren

Ifølge VG ble hun utnevnt til kunnskaps- og inkluderingsminister fredag 13. mars.

Det kunne like gjerne vært sant.

Som i bygder flest er det ikke flust av venner å velge i på Gjølme når Guri vokser opp. Man må liksom bli venner med dem som er der. Hun beveger seg uanstrengt mellom ulike miljøer.

– Det betyr at man blir kjent med folk som er veldig forskjellige, og som har ulikt utgangspunkt. Det er jeg glad for i dag. Ikke alle har det like bra hjemme, ikke alle har en like trygg oppvekst. I dag har noen av dem klart seg kjempebra, mot alle odds, mens andre har det ikke gått like bra med, sier hun, før hun fortsetter:

– Det er også en del av det viktigste politiske prosjektet til Venstre: At vi ikke skal la bakgrunnen definere hvilke muligheter folk har i livet. At de som trenger barnehagen og skolen mest er de som har det dårligste utgangspunktet. Mange av oss ville det gått bra med uansett om vi hadde et par dårlige lærere. Vi har mange ressurser rundt oss som gjør at vi kommer oss opp og fram uansett. Men så er det noen som trenger den hjelpa så uendelig mye mer. For dem er det så utrolig viktig at de møter noen som gjør dem trygge - spesielt hvis de er utrygge hjemme. At de møter noen som faktisk ser at den ungen trenger noe ekstra.

Den grønne sofaen dirrer lett under vekten av engasjementet.

Rett inn i kommunestyret

I ungdomstida har Orkdal Venstre-ordfører, så partivalget er ikke ulogisk. Noen år seinere, valgnatta 1999, står Guri selv på lista til kommunevalget.

På en trygg tjuendeplass eller der i høgget.

– Jeg husker godt den kvelden. Da ringte hun som hadde rekruttert meg, Kari Stavne Reitan, og sa: Nå tror jeg du kommer inn i kommunestyret! Det var et ganske stort sjokk, for det hadde jeg ikke tenkt. Det var gøy.

Hun er atten, har et år igjen på videregående og kommer inn i kommunestyret midt i en av de viktigste lokalpolitiske sakene på mange år: Bomveien på E39. Den nye innfartsåren til Trondheim skal finansieres av bompenger, og er en såkalt OPS: Et prosjekt gjennomført ved offentlig og privat samarbeid.

– Det var en viktig valgkampsak, og Venstre gikk inn for at veien skulle bygges. Det ble etter hvert et av de mest vellykka bomveiprosjektene, og ble ferdig et år før tida. Så den er jeg litt stolt over å ha vært med på. Den har betydd mye for regionen.

Saken blir også et anslag for den videre politiske karrieren. Først lokalt, med to perioder i kommunestyret i hjemkommunen. Siden bystyret i Trondheim. Etter at hun flytter til Oslo blir hun byråd for samferdsel og miljø, og får blant annet ansvar for utbygging av kollektivtrafikken - inkludert å kjøpe nye trikker - og for sykkelsatsingen i byen.

– Hva tenker du om sparkesykkelkaoset nå; hadde det skjedd med deg som sjef?

– Det er vanskelig å svare på, men jeg synes nok sittende byråd har vært skuffende passive. Jeg forstår at de ikke har det regelverket de trenger for å regulere, men man kan ofte oppnå minst like mye gjennom å sette seg ned og snakke med aktørene - det vil jo åpenbart være i deres interesse å finne gode løsninger på alle problemene sparkesyklene fører med seg.

Ned- og opptur

Pling.

Pling. Pling.

Det er plingfest på partikontoret.

Men først: Vi spoler tilbake til kvelden før. Valgnatta 2009 vil for alltid stå igjen som et stort og vondt arr i Venstre-sjela.

Guri topper lista til Sør-Trøndelag venstre, som hun også gjorde ved Stortingsvalget fire år tidligere. Samtidig har hun et engasjement som lektor ved Høgskolen Sør-Trøndelag. Ifølge et intervju i Venstres eget magasin, Liberal, i 2011, sier hun opp jobben for å drive valgkamp de siste ukene før folket går til urnene.

Det går skikkelig skeis.

Venstre havner rett under sperregrensa, på valgvaker landet rundt felles tårer og ytres forbannelser, det er kaos og krisestemning og partileder Lars Sponheim går av på direkten fra Folketeateret.

VG legger til og med ut kondolanseprotokoll: Send din hilsen til Lars Sponheim her.

– Det var ganske tungt, det var det første ordentlige nederlaget jeg opplevde. Hadde satsa alt, og hadde veldig god tro på at det skulle gå bra, sier Guri og smiler.

– Jeg trodde da at jeg var godt nok mentalt forberedt på at det ikke skulle gå bra, men så var jeg kanskje ikke det likevel. Jeg ble skikkelig lei meg.

Var det virkelig verdt det? Å investere så mye i noe, og så blir det ingenting av?

Siden har det blitt flere tapte kamper.

– Både da og flere ganger seinere har jeg opplevd at jeg har rista det av meg ganske raskt. Man går mer og mer tilbake til hverdagen, så kommer det neste møtet, så går ting tilbake til slik det var, og så jobber du på.

Ifølge det samme intervjuet i Liberal får hun en telefon fra arbeidsgiveren dagen etter: Det var trist at det gikk så dårlig. Vil du ha tilbake jobben?

Tilbake til plingfesten på Venstres hus dagen derpå. Det viste seg å være mange som hadde medfølelse med både Sponheim og Venstre.

– Det morsomme var at det var så mange som meldte seg inn de neste dagene. Vi fikk tusen nye medlemmer det første døgnet, og hadde en PC midt i rommet som ga fra seg et pling hver gang vi fikk en ny innmelding. Det ble en skikkelig vitamininnsprøytning, og særlig for Trine som tok over som leder i krisetid. Det var mange som angra seg når de så at det gikk så dårlig, for de ville jo egentlig gjerne ha Venstre på Stortinget.

Dermed ble en i utgangspunktet mørk politisk høst fylt med «Venstre-skole» og møte med nye medlemmer.

– Mange av dem som kom til da, er fremdeles med og veldig aktive. Det å få lov til å være med på å bygge opp noe igjen, var veldig gøy.

...og sympatisk er du jo også

«Partiet og landet trenger nye, unge, smarte damer. Og sympatisk er du jo også.»

Og: Samlende, Tydelig. Ærlig. Grundig. God kontakt med grasrota. Faglig sterk. Vinnende vesen. Klar Saklig. Direkte. Positiv og i godt humør.

Godordene flagrer i kommentarfeltet etter at Guri selv kunngjør hvorfor hun stiller som lederkandidat i Venstre, i en lang post som avsluttes slik:

Mange har lurt på hvorfor jeg ikke har vært tydelig på hva jeg vil tidligere. Sannheten er at jeg ikke har vært sikker, verken på hva jeg selv vil eller hva jeg tror er best for Venstre. Det siste halvåret har vært en veldig spesiell tid i politikken, og som kunnskapsminister har jeg hatt lite tid til å sette meg ned og reflektere over min egen posisjon. At jeg har to små gutter hjemme på to og fire år har også gjort at jeg har måttet tenke grundig gjennom hva som er rett for meg, hva som er rett for familien min, og hva jeg tror er rett for Venstre. Men nå er tiden inne for å være åpen om hva jeg også har fortalt valgkomiteen - jeg stiller som kandidat til å lede verdens beste lag. Det laget heter Venstre, og det består av oss alle.

Men ikke alle er like positive. Verken i kommentarfeltene eller i mediene. Som Nationen, der politisk redaktør skriver det mange tenker: Kompromisskandidaten.

Kandidaten som får den store oppgaven å samle troppene, forene selfiekongen og den seriøse juristen og dra partiet over sperregrensa. Men som også må bli tydeligere på sitt eget politiske prosjekt for å tenne gnisten og hente velgere ned fra gjerdet.

– Kompromisskandidaten. Er det rettferdig?

– Hører du beskrivelsene av meg fra barndommen, skjønner du at jeg ikke var den første som gikk for et kompromiss, sier hun og smiler, før hun fortsetter:

– Jeg tror hele dynamikken i lederdebatten endte med å plassere oss tre på en skala som nok er litt kunstig, med Abid og Sveinung som ytterpunkter på hver sin side, mens jeg kom i midten som et kompromiss. Det kan jo være positivt at jeg som person kan aksepteres av mange, men jeg mener jo at jeg er en sterk nok kandidat i meg selv til ikke bare å være en ok løsning.

Med tanke på det som sett utenfra tidvis har fortonet seg som et trøndersk utdrikningslag seint på kveld, er tiden overmoden for en som kan få mannskapet til å ro i samme retning.

Samtidig mener Guri at hun er bedre forberedt på å tape i dag enn valgnatta 2009.

– Det er en tøff bransje. Du har disse personkampene som du slipper i mange andre yrker. Eller, der foregår det i det minste ikke så åpent. Du har et jobbintervju, én får jobben, og så vet ingen andre hvem som sto på søkerlista, sier hun.

Før den fornuftige pedagogen fortsetter:

– Det jeg har lært, er at man kan ikke ta det så personlig. Det kan være mange grunner til at noen blir valgt foran deg, og det trenger ikke å handle om at du ikke er flink eller noen ikke liker deg. Det kan være at det er en annen som passer bedre akkurat nå. Etter at jeg har vært gjennom et par slike smeller, har det gjort meg ganske avslappa i forhold til den prosessen vi har vært gjennom nå, bedyrer hun.

Skjeletter i skapet?

Snakker man om Guri Melby er det umulig å ikke trekke sammenligningen til Trine Skei Grande: Begge er lærere fra Sør-Trøndelag, har fulgt den samme politiske karriereveien, de har samarbeidet tett i mange år - og begge mener rollen som kunnskapsminister er drømmejobben.

– Hun fikk hard medfart i media, mens du så langt har unngått det. Har du noen skjeletter i skapet du frykter blir spadd opp nå?

– Nei, jeg er ikke så redd for det. Sånn sett har jeg nok et ganske kjedelig liv. Selv russekortet mitt var ganske kjedelig. Jeg var russepresident, og følte vel at jeg måtte være litt ordentlig, sier hun og smiler.

– Samtidig tror jeg alle har ting man ikke vil at hele verden skal vite om. Men, jeg tror ikke jeg har noe mer enn at det bare er litt pinlig for meg selv.

Facebooken hennes bærer mest preg av jobb. Da hun ble en del av Stortingets utdannings- og forskningskomité i 2018 bestemte hun seg for å besøke minst hundre skoler og barnehager før valget i 2019. Som kunnskapsminister har det blitt enda flere.

Men innimellom poster fra skolebesøk og pressekonferanser, dukker det opp en og annen tur i marka. Byvandringer med barna. Koselige beskrivelser av ei helg hjemme hos familien. Og en litt mindre koselig oppdatering om ei brukket hånd og en bønn om serietips.

– Er den Guri vi ser her, den virkelige - eller pynter du litt på sannheten som de fleste av oss?

– Jeg pynter nok litt, som alle andre. Jeg legger jo ikke ut bilde av at jeg er sint fordi det er rotete hjemme. Samtidig gjør jeg meg ikke så mye til. Jeg har ikke et veldig spektakulært liv, altså.

– Hva er det verste du har lest i kommentarfeltene?

– Da jeg satt på Stortinget engasjerte jeg meg veldig i debatten om en tredeling av foreldrepermisjonen. Da fikk jeg ganske mange skarpe kommentarer. Det gikk på at jeg åpenbart var en dårlig mor som ikke prioriterte ungene mine. At jeg kanskje ikke burde fått barn hvis jeg ikke ville være sammen med dem. Slike ting.

Det stakk.

– Det var veldig vondt. Jeg tror at særlig kvinner, som har litt krevende jobber, har konstant dårlig samvittighet, at de alltid skulle ønske de hadde mer tid til å være hjemme. Samtidig lever jeg helt fint med de valgene jeg har tatt. Fordi jeg vet at ungene mine har det bra, med pappaen sin, i barnehagen, med familie og venner. Og jeg prioriterer så langt jeg kan å være sammen med dem.

Selv delte hun og samboeren permisjonstiden stort sett likt da begge guttene kom til verden.

– Den siste gangen tok jeg en måned lenger. Da eldstemann kom, fikk jeg svangerskapsforgiftning, og da syntes jeg at jeg fikk litt lite tid. Jeg syntes det var litt urettferdig at mye av min tid gikk bort på å være syk. Samtidig var faren veldig opptatt av at han skulle ha sin del. Etterpå var jeg veldig glad for det. Det skal være akkurat like naturlig for dem å rope på mamma som på pappa når de slår seg, eller våkner om natta.

Hun beskriver at hun noen ganger føler seg som en mann på 50-tallet når hun kommer hjem rundt leggetid og guttene hiver seg rundt hver sin fot og krever høytlesning på senga. Mens mamma henger hatt og frakk i skapet.

– I perioder får de litt små doser, så da vil de ha litt ekstra når jeg først er der.

Akkurat nå er Kunnskapsdepartementet innpakket som en tidlig julepresang. Lyden av hammerslag og vinkelsliping på fasaden når heldigvis ikke inn til de teppebelagte kontorgulvene. Det er snart ti år siden Guri Melby satt på et av de minste kontorene i den samme gangen. Der rådgiverne bor.

I dag utgjør hun og Henrik Asheim kunnskapens dynamiske duo. Hun med kontor til venstre, han til høyre.

Ganske ofte henger hun i døråpninga hans og tuller. Noen ganger stikker hun ut og kjøper gaver til hele staben, eller hun sender en kjapp mail for å fortelle hvor flinke de er. Veldig ofte samler hun fagfolk og ulike representanter fra sektoren rundt møtebordet på det nå romslige kontoret. Som denne dagen: Først skal hun møte KS og seks kommuner for en oppdatering på hvordan det faktisk går midt i pandemien. Deretter venter et møte med fagforeningene.

– Likevel påpeker barnehageansatte stadig at «du skulle prøvd å jobbe i en barnehage selv en dag, for å kjenne hvordan det faktisk er.» Er du overrasket over hvor sinte for eksempel barnehageopprørerne er?

– Nei. De siste årene har jeg vært på mange besøk, snakket med både ansatte og ledere i barnehagene, og skjønner godt hvor frustrasjonen kommer fra. Men jeg er opptatt av at når vi nå har fått på plass normene for bemanning må vi ha litt is i magen og se hvordan de virker, før vi tar neste steg.

Samtidig har hun ingen forventninger om at kritikerne har satt seg inn i hva hun har gjort de siste årene.

– Men jeg har barn i barnehage selv, jeg har brukt mye tid på å reise rundt og besøke barnehager, og har tett dialog med sektoren. Så jeg mener at jeg har et ganske godt bilde av hvordan det er. Samtidig er det jo ikke jeg som går rundt i en barnehage hver eneste dag. Jeg har ikke kjent på kroppen hvordan det er. Og jeg har respekt for at det oppleves annerledes fra utsiden.

Hun har flere ganger påpekt at oppvekstpolitikk krever både tålmodighet og langsiktighet. At hun har en tiårsplan for å heve kvaliteten i norske barnehager. Samtidig holder den private delen av barnehagesektoren pusten mens de venter på det kommende lovforslaget om finansiering. Særlig den biten som handler om pensjon, som mange mener vil knekke ryggen på særlig de små, private barnehagene.

Svaret lar vente på seg.

– Det er et av spørsmålene vi må komme tilbake til, svarte Guri da hun nylig gjestet PBLs lederkonferanse.

Det kommer i løpet av høsten. Kanskje først over jul. Helt siden sin første OPS har Melby vært klar på at hun ønsker seg begge deler. Så lenge det funker.

Når lovforslaget kommer, får vi vite hvordan hun vil løse det i praksis.

– Hvordan er det å ikke kunne fronte sine egne meninger hele tiden, men regjeringens politikk - som nå, når Moria brenner og hele landet synes femti er et latterlig lite tall?

– Heldigvis er det sånn at 90-95 prosent av tida føler jeg at jeg kan si ting jeg mener. Så er det klart: Når man sitter i en samarbeidsregjering hender det at man må forsvare ting man ikke er hundre prosent enig i. Det som gjør det greit er for det første det man faktisk får til, og for det andre: Hva er alternativet?

Melby tegner et annet scenario: En ren Frp/Høyre-regjering.

– Da er jeg ganske sikker på at de ikke hadde tatt imot noen. Det at Venstre sitter i regjering er grunnen til at det faktisk blir 50, og at det er flere i Europa som gjør det samme. Så vi kan trygt si at det er ingen som ville fått det bedre om vi ikke satt i regjering.

Det er ikke vanskelig å se når hun er engasjert. Det høyre øyet blir litt mindre enn det venstre, mens hendene går som hos en italiensk skoselger. Men ordene er stødige, ansiktet alvorlig.

I debatter hender det rådgiverne står i kulissene og peker mot munnen. Smil!

– De har sikkert rett, men de vet ikke hvor teit det føles å stå der og smile hele tida.

Hun ler.

– Altså, jeg synes jo selv at jeg egentlig er en blid person, som smiler mye. Men når du står der på en pressekonferanse og snakker om alvorlige ting, er det jo ikke så naturlig. Likevel har jeg nok blitt flinkere. Jeg har fått mer trening, og da blir jeg mer avslappa.

– Hun kan jo ikke gjøre det mot familien sin!?

Det var ikke alle hjemme i Trøndelag som var like fornøyde med at hun stilte seg til disposisjon for ledervervet i Venstre. Familiemedlemmer har gjennom årene krangla med kritikere i kommentarfeltene, sletta venner på Facebook, ligget søvnløse. Og samtidig vært endeløst stolte.

Selv tar hun det tilsynelatende med knusende ro.

– Før innstillinga var det en blanding av selvsagt har jeg lyst til å bli leder, og samtidig er det åpenbart noen fordeler med ikke å bli det. Som litt mer fritid. Jeg tror det er flere enn meg som tenker slik. Slike kamper kan se verre ut fra utsiden enn de faktisk er.

Nå har Guri Melby og resten av regjeringen et år på å overbevise oss om at de fortsatt bør få styre landet. Til helga står hun personlig foran en kanskje enda større milepæl.

Går hun helt til topps i landets eldste parti?

– Om du ikke skulle bli valgt til ny Venstre-leder i helga – hva går gjennom hodet ditt da?

– Jeg hadde nok blitt veldig skuffa der og da, kanskje til og med litt demotivert rett etterpå, men etter noen dager ville nok den skuffelsen gått over, og jeg ville begynt å tenke framover igjen. Kanskje jeg til og med ville blitt letta for å slippe å ta ansvaret?

Sier Guri Melby. Og smiler.