Hva er lek for en ettåring? Og hvordan leker vi med ettåringen?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Tilvenning, trygghet, omsorg og tilknytning er kjente begreper for alle som jobber med de yngste barna i barnehagen. Men hva med leken?

Leken blir slik jeg opplever det, viet større og større plass i barnehagen, og det med rette. Men jeg erfarer at dette er hos de største barna. De yngste barna har liksom nok med tilvenning. De skal bli trygge og tilvendt. Leken kan vi fokusere på når de begynner på stor avdeling.

At leken skal anerkjennes og ha en sentral plass i barnehagen er noe som vektlegges i rammeplanen (Udir, 2017, s. 20), og det står at barnehagepersonalet skal «være bevisst på og vurdere egen rolle og deltakelse i barnas lek» (Udir, 2017, s.21). Rammeplanen vektlegger altså viktigheten av de voksnes rolle og deltakelse i barnas lek. Det står, selvfølgelig, ingenting om hvor store barna skal være for å begynne å leke.

Men hvordan leker vi med ettåringen? Og hva er lek for en ettåring?

Barnlig dynamikk

Den hollandske fenomenologen Fredrik J.J. Buytendijk (referert i Röthle, 2013, s. 122) utviklet en teori om de yngste barnas særegne væremåte – som han mente la grunnlaget for leken – og presenterte begrepet «barnlig dynamikk». Dette er en spesifikk væremåte med flere kjennetegn som er knyttet til de yngste barna. Et av kjennetegnene er det han kaller mangel på retning som handler om en bestemt måte å bevege seg på. Det er hit-og-dit-bevegelser og ikke en klar forflytning fra ett sted til et annet. Buytendijk mener det kan minne om en slags dans i rommet. Dette støttes også av Gadamer (referert i Øksnes, 2010, s. 184), som mener at dette er en lekebevegelse uten hensikt, formål eller anstrengelse.

Et annet kjennetegn er bevegelsestrang. De yngste barna kjenner på en sterk bevegelsestrang og det er lite selvregulering og impulskontroll i bevegelsene som kommer både som en reaksjon på ytre stimuli, men også helt spontant fra barnet selv.

Et tredje kjennetegn er patisk innstilling, altså en følelsesmessig mottakelighet. Det handler om hvordan barnet blir berørt av omverdenen. Buytendijk mener at mens voksne møter ulike fenomener med «hva», så vil barna møte disse med «hvordan».

Det Buytendijk sier om de yngste barnas væremåte er noe vi egentlig allerede vet. Vi vet at små barn må bruke kroppene sine, at de sjelden sitter i ro og at de beveger seg på en annen måte. Vi kan bruke det å gå tur i skogen som et eksempel: Mens voksne på tur holder seg langs stien og beveger seg fra A til B, det vil si mot turens mål, så vil barn i større grad avvike fra stien for å se, røre eller klatre i eller på noe. Trær, kongler, steiner og vann fungerer som invitasjoner og utløser iver og kroppslig engasjement hos barna. Barn hengir seg til samspillet med alt som er innen rekkevidde og de rasjonerer ikke på kreftene slik som voksne kan gjøre. Dette er noe av grunnen til at barna plutselig kan bli veldig trøtte og slitne.

Forsker Monika Rötle (2013, s. 123) sier at på tross av at barn og voksne har vært på tur i den samme skogen så vil den oppleves på ulike måter, og begrepet «barnlig dynamikk» er en måte å avdekke denne vesensforskjellen på.

Hva er lek?

Röthle (2013, s. 123) skriver at «for at noe skal betegnes som lek må det være en lek med noe, enten en gjenstand eller en lekekamerat». Dette er fordi hun skiller mellom lek og lystbetonte kroppsbevegelser. Ifølge Øksnes og Sundsdal (2018, s. 54) er hva som kategoriseres som lek helt avhengig av hvem som kategoriserer. Noen vil også skille mellom lek med gjenstander og bruk av gjenstander i utforskning og bygging. Jean Piaget (referert i Øksnes og Sundsdal, 2018, s. 55) mente for eksempel at bygging med gjenstander var mer en form for arbeid, mens den amerikanske forfatteren Mark Twain (referert i Öhman, 2012, s. 40) mente at det er «… innstillingen til aktiviteten som avgjør om det er lek eller arbeid».

Studier av barns møte med ukjente gjenstander peker på hvordan barn alltid starter med en utforskningsfase. De tar på, snur på, smaker, lukter, ser og dunker med gjenstanden. Det er en gradvis oppdagelse av gjenstanden før barnet finner en måte å bruke gjenstanden på i lek (Garvey, referert i Röthle, 2013, s. 126). Å leke med bokser eller kasser hvor barnet kan putte noe oppi og så finne det fram igjen er en vanlig lek hos de yngste barna. Dette kan ha sammenheng med at det for barnet kan oppleves uforutsigbart og spennende, da det kan tenkes at barnet lurer på om gjenstandene forsvinner i boksen. Det blir en overraskelse hver gang barnet åpner lokket eller snur boksen på hodet for å sjekke om gjenstanden fortsatt er der.

Dette er, ifølge Buytendijk (Röthle, 2013, s. 128), en veksling mellom spenning og forløsning, et dynamisk element av uberegnelighet. Denne vekslingen er et kjennetegn ved all lek og leken lever i spenningsfeltet imellom disse. Leken dør hvis spenningsfeltet blir for lite, det kan for eksempel bli for kjedelig, og den dør hvis spenningsfeltet blir fort stort, hvis barnet for eksempel blir redd eller skremt. Det handler altså om å finne balanse mellom spenning/utfordring og forløsning/mestring for å få leken til å vare.

Lek hos de yngste barna er utforskning, eksperimentering og sanseerfaring, og lek kan skapes ut av nesten hvilken som helst situasjon. Lek er helt avgjørende for trivsel og utvikling hos de yngste barna i barnehagen (Drugli, 2017, s. 62).

Voksenrollen

Øksnes og Sundsdal (2018, s. 90) sier at barn ofte har behov for deltakende voksne som inspirerer og bidrar til å bevare og utvikle leken. Her ser man de voksne som lekberikere. Ved å ikke ha angst for å berøre barns lek, samtidig som man reflekterer over og respekterer barns lekkultur, vil man anerkjenne barns preferanser for lek. Rasmussen (referert i Øksnes & Sundsdal, 2018, s. 91) mener at en dyktig barnehagelærer vet hvordan den skal forholde seg til barns lek, gjennom sensitivitet og pedagogisk takt.

Den pedagogiske filosofen Lars Løvlie (referert i Øksnes & Sundsdal, 2018, s. 91) mener takt hører sammen med dømmekraft og at det er en lydhørhet og en følsomhet ovenfor barn. Dette støttes også av Løkken (referert i Röthle, 2013, s. 140) som sier at pedagogisk takt dreier seg om en varsomhet hvor den voksne tilpasser seg etter situasjonen. Løkken sier videre at «det er ikke slik at jo mer en leker med barna desto bedre». I dette tolker jeg Løkken som at det er kvalitet over kvantitet. «Lek med god kvalitet er preget av stort engasjement som innebærer fokusert oppmerksomhet, stor interesse, utholdenhet, kreativitet og målrettethet» (Singer, Nederend, Penninx, Tajik & Boom, referert i Drugli, 2017, s. 62).

Röthle (2013, s. 136) mener at vår holdning til de yngste barnas lek er avgjørende. Som barnehagelærere kan vi hente inspirasjon fra egne lekeopplevelser i barndommen, men vi har også behov for et felles læringsarbeid i personalgruppen. Hvis vi ikke ser eller forstår hvordan leken kommer til uttrykk vil vi i verste fall kunne ødelegge den. Ved å opptre som en støttespiller, som blant annet kan berike og skjerme leken fra forstyrrelser, vil barna kunne oppleve mestring gjennom å klare selv. Når man har tid og mulighet til å gi barns lek full oppmerksomhet, så er det viktig å være sensitiv nok til å kunne fornemme hva barna trenger av hjelp og støtte.

Diskusjoner i fellesskap knyttet til hva som holder leken i gang, hva spenningsmomentet er, hvilke regler og meninger som finnes, og hvilke erfaringer barnet får, vil bidra til forståelse og læring blant de ansatte.