Innsiden utenpå. Johannes (5) er en av 800 000 høysensitive nordmenn.
Innsiden utenpå. Johannes (5) er en av 800 000 høysensitive nordmenn.

Høysensitive barn er som alle andre barn. Bare mer

Møt orkidébarna Jens (3) og Johannes (5) som lever med innsiden utenpå.

De siste par årene har begrepet høysensitiv blitt nevnt i media i økende grad. Prinsesse Märta Louise har stått fram som høysensitiv og et par personlige historier har funnet veien til landets aviser.

Men hva vil det egentlig si å være høysensitiv? Og hva bør man gjøre for høysensitive barn i barnehagen?

– Først og fremst er det viktig å vektlegge at høysensitivitet ikke er en diagnose, men et personlighetstrekk. Det er litt på linje med å være A- eller B-menneske, sier den danske coachen og forfatteren Susanne Møberg. Hun har skrevet fire bøker og spesialisert seg på emnet høysensitivitet. Møberg er opptatt av å framheve det positive ved disse barna.

– Dette er noe vi ikke kan behandle oss bort fra, men det er mulig å tilrettelegge.

Hun holder kurs i Norge og Danmark og møter ofte mennesker som vil ha hjelp til å forandre seg.

– Aksept er en del av prosessen. Det er viktig at barna som er høysensitive får vite at de er det. At det er grunn til at de kan føle seg annerledes og utenfor. Men det viktigste er egentlig å gi barna  mulighet til å skjerme seg fra støy og kaos. Å gi dem et fristed der de kan snu ryggen til verden og hente seg inn. Spesielt i barnehagen.

 
Orkidébarn. De kalles orkidébarna fordi de er delikate og sensitive. - Men de har så mye og er fantastiske mennesker. Kreative, empatiske, omsorgsfulle og givende. Det er viktig å gi barna informasjon om sitt personlighetstrekk slik at de selv kan lære å sette grenser for seg selv, sier forfatter og coach Susanne Møberg.
Orkidébarn. De kalles orkidébarna fordi de er delikate og sensitive. - Men de har så mye og er fantastiske mennesker. Kreative, empatiske, omsorgsfulle og givende. Det er viktig å gi barna informasjon om sitt personlighetstrekk slik at de selv kan lære å sette grenser for seg selv, sier forfatter og coach Susanne Møberg.

«Høye»

Johannes (5) og Jens (3) er på vei til barnehagen. Det er smil og latter i baksetet. Mamma Janne Ibsen manøvrerer bilen forsiktig ned den snørike veien mot barnehagen.  Ytterklærne forsvinner raskt og brødrene er på vei opp trappa i full fart. Puterommet er målet. Men i stedet for å gradvis trappe opp leken, er guttene allerede «høye» etter bilturen og går rett i rasingen. Mamma gjør et forsøk på å roe gemyttene og oppfordrer til sivilisert lek og innestemme med varierende hell. Johannes agerer ut i økende grad, noe som får lillebror Jens til å lukke seg inne i seg selv. Storebrors aktivitetsnivå er mer enn han klarer å takle.

Leken ender med at Johannes holder for ørene mens han roper. Det er på tide å skille guttene. Mamma sukker.

– Å kjøre bil er noe av det verste vi gjør. Det girer dem noe voldsomt opp. Og vi kan bare glemme å ha på radioen eller synge for å underholde dem. Den type støy tåler de rett og slett ikke.

– Jeg liker ikke radioen, roper Johannes, sånn bare for å være helt sikker på at vi skjønner det.

Stillerom

I barnehagen har Johannes et stillerom. Et sted han kan trekke seg tilbake når verden rundt blir overveldende. Personalet som er sammen med ham til daglig, kjenner tegnene og vet når han er i ferd med å gire seg opp. Da betyr skjerming alt.

– Vi ser kjennetegn på disse barna før de er året. Du kan se at de legger merke til tonefall, omgivelser, lukter og hva som skjer rundt dem. Foreldre legger merke til tegnene fra barna er små. De ser at det er noe, men de vet bare ikke hva, sier psykolog Møberg.

Janne Ibsen gjorde det. Hun er mamma til fire, og skjønte helt fra begynnelsen at de to yngste var spesielle.

– Begge er født for tidlig, i uke 30. Jens fikk fire hjerneblødninger og vi vet enda ikke nøyaktig hvordan dette har påvirket ham. Men fra de var spebarn var de annerledes enn de to eldste. Johannes unngikk blikk-kontakt og kunne bli hysterisk etter at vi hadde hatt besøk. Det endte med at jeg måtte sette foten ned og si nei til folk som ville se babyen, sier Ibsen.

Da Jens kom, visste hun hva hun så. Hun visste bare ikke hva det var. Begrepet høysensitiv ramlet hun tilfeldigvis over i en av de mange timene hun lette på nettet etter svar. Det var da alt falt på plass og hun meldte seg straks inn i Foreningen for høysensitive. Ibsen visste hva hun måtte gjøre og tok en avgjørelse som forandret livene til den lille familien. De flyttet på landet. Fra travle, støvete og kaotiske Oslo til rolige, naturskjønne Risør og Lekeslottet barnehage.

Hun puster inn kald vinterluft og tar et grepa tak i kjelkene til guttene.

– Det var derfor jeg valgte denne barnehagen. Guttene roer seg her, ute i naturen. Barnehagen har båt og guttene elsker å være på sjøen. Det er som om de hører hjemme her ute, smiler Ibsen og drar de jublende ungene opp en bakke. Johannes spiser snø. Jens sitter på kjelken og smiler.

Bildet av to hylende gutter på puterommet blekner.

Nina Thommesen er pedagogisk leder i Lekeslottet barnehage i Risør.
Nina Thommesen er pedagogisk leder i Lekeslottet barnehage i Risør.

– Vær var og følsom

For Lekeslottet barnehage har veien blitt til underveis. Pegagogisk leder Nina Thommesen understreker at du må kjenne barnet godt før du kan tilrettelegge. Og det starter før barnet begynner i barnehagen.

– Første tiltak, er nettopp det. Å bli kjent med barnet og foreldene. Det er de som vet hva barnet trenger, så lytt først og fremst til dem. Vær var og oppmerksom og føl på barnets grenser. Når du kjenner barnet godt, kan du forsiktig begynne og tøye grensene, sier Thommasen.

Hun legger til at det trengs en sensitiv voksen. For signalene er ofte små.

– Høysensitive barn forskjellige. Det som fungerer på en, fungerer ikke på en annen. Johannes blir fort gira og må skjermes før det skjer. Jens lukker seg inne og må lokkes ut. Vil for eksempel barnet ikke delta på samlingsstunden, må man gå sakte inn i det. Å tvinge barnet til noe, virker mot sin hensikt. Presenter gjerne temaet på forhånd og la barnet få tid og ro til å la tanker og inntrykk synke inn, sier Thommesen.

Hun legger til at disse barna fort blir rigide i ting de gjør. Har de først begynt og gjøre noe på en måte, er det vanskelig å endre. Men om du kjenner barna godt, kan du sakte innføre nye elementer i leken.

– Disse barna trenger en rolig, grensesettende og medlekende voksen, legger pedlederen til.

– Ikke en voksen som blir med på kaoset.

Livskompetanse

Janne Ibsen er på vei hjem med guttene sine. Det er først nå etter jul at hun kan levere minstemann i barnehagen og gå. Hun var, som med storebror, hjemme med Jens til han var to. Deretter tilbrakte hun fire timer sammen med ham i barnehagen før hun kunne dra hjem et par timer uten at det gikk helt galt. Jobben som sykepleier måtte hun si i fra seg. To premature, høysensitive barn er ikke forenlig med full jobb og tilværelsen som enslig forsørger. Nå bruker hun all tid på å forberede guttene på livet, mens det hun egentlig har lyst til, er å beskytte dem. Skjerme dem fra verdens mas og støy. Alt som er vondt for dem.

– Men det kan jeg jo ikke. Det er å gjøre dem en bjørnetjeneste. De må sosialiseres og lære å sette grenser for seg selv. De må lære at verden ikke alltid kan tilpasse seg dem og at de må kjenne når nok er nok, i seg selv. Derfor er barnehagen så viktig, sier Ibsen og dekker på med kjøttsuppe og glutenfrie brød. Hele familien har cøliaki.

Johannes sitter med ryggen til det som skjer i stua. Stolen hans er plassert slik at han kan se på film på nettbrettet og stenge ute alt annet.

– Det tok lang tid før jeg forsto at det er dette han trenger når han kommer hjem fra barnehagen. Å sitte fullstendig i fred og stenge alt ute. For man vil jo så gjerne at barna skal delta i familieaktiviteter etter barnehagen. Spise og snakke litt om dagen, kanskje gå på kafé… Men de tingene er mine ønsker og behov og ikke guttenes. Sånt lærer man å legge til side, sier Ibsen.

Jens reagerer ofte med hysterisk gråt etter noen timer i barnehagen. Veien til den organiserte og veltalende lille karen som pent legger bestikk og brød der det skal før han spiser, har vært lang. Og den er langt fra over. Han ligger enda våken i mange timer hver natt for å sortere inntrykkene fra dagen i forveien.

Hver dag er en ny prøvelse, men Ibsen gir seg aldri.

– Jeg hadde gjort alt dette på nytt. Søvnløse netter, utredning og ubesvarte spørsmål til tross. Det er jo ungene mine.

De viktige rutinene

Rutiner er alfa og omega for høysensitive barn. De bør vite hvem som møter dem i barnehagen og hva dagen skal bestå av. Og de voksne må ha god tid.

– Trekk elementene inn i hverdagssysler. Fortell eventyret de andre har hørt i lesestunden mens dere spiser og legg inn bokstaver og lesetrening inn i leken. Å si at nå skal vi sette oss ned og lese, fungerer ikke så godt. Og det er veldig viktig å markere begynnelse og slutt. Husk at de ofte sier nei til nye ting eller bytte av aktiviteter og at å vente på tur er en utfordring. Du må gi dem det oveblikket over situasjonen som de ikke klarer å lage selv. Det er vår jobb å sette ord på hva som skjer i leken og gjøre oppmerksom på de andre barnas behov og innspill, sier Thommesen.

Hun får støtte i Susanne Møberg, som samtidig bemerker hvor mange flotte og spesielle egenskaper disse barna har.

– Vi må ikke gå oss fast i problemene. Dette er mennesker som er naturlig intuitive, samarbeidsvillige og med en større adgang til egen kreativitet enn mange andre. De ønsker å bruke seg selv, presiserer Møberg.

– Om vi ovenfor de andre barna kun fokuserer på dette med ro og annerledeshet, stenger vi barnet ute og forsterker annerledesheten. Høysensitive barn er som alle andre barn. De når bare metningspunktet oftere og fortere enn andre.

– Hvordan mener du at barnehagen best kan tilrettelegge for høysensitive barn?

– Det bør innhentes informasjon om emnet. Så bør det tas opp i personalgruppa og barnehagen må legge en plan for hvordan de skal ta i mot høysensitive barn. Som de gjerne gjør med andre barn med spesielle behov. Det gir en enorm trygghet for foreldrene at barnehagen faktisk vet hva det er snakk om.

– Og hvordan kan man da best møte barnet?

– Ved å fokusere på de gode egenskapene. Ikke overbeskytt barnet selv om det skal skjermes. Barnehagen må ta del i sosialiseringen ved å lære barnet hvordan det skal håndtere sitt personlighetstrekk. Barnehagen må være med på å gi dem livskompetanse, sier Møberg bestemt.

Ressurspersoner

Jens er sliten. Han har spist og drukket og nå er det nok. Han ligger på gulvet og kjefter på mamma. Alt er galt og sutringen går over i gråt. Senga og sutten blir løsningen til han roer seg. Mamma bevarer roen, snakker til minsten og forklarer at han trenger å hvile nå, før de drar til bestemor og bestefar. Om hun når igjennom, er ikke godt å si. Men å heve stemmen gjør vondt verre. Spesielt når strikken til både barn og voksen er tynnslitt.

– Jo mer stresset den voksne blir, jo mer fastlåst blir situasjonen. Når barnet har nådd metningspunktet hører de ingenting og må roes ned før de kan kommunisere med deg, sier Møberg.

– Hva vil du si er det verste som kan skje om disse barna ikke blir sett og hørt?

– Vel, man dør jo ikke av dette. Men de kan ende opp i en situasjon der de er konstant overstimulerte. Mange av disse menneske er så slitne og klarer ikke leve opp til samfunnets krav om aktiviteter. Selv gode dager med latter og aktiviteter, kan være utmattende for høysensitive barn. Men når de blir tatt hensyn til og sett, vil vi se noen flotte mennesker tre fram. Barn og voksne som ønsker å ta det beste ut av seg selv og blir en enorm ressurs for samfunnet, forklarer Møberg.

– Det er derfor det er så viktig at barnehagen vet hva de står ovenfor. Vi har ikke råd til å la disse barna forsvinne.

Mer informasjon om høysensitivitet finner du her: Viisampsillmoeberg.dk, Foreningen for høysensitive.

Debatt

Til toppen