Kronikkforfatteren Vegard Eines er pedagogisk leder.
Kronikk
Kronikkforfatteren Vegard Eines er pedagogisk leder. (Foto: Privat)

– Det er på tide at vi slutter å late som om alt det ekstra arbeidet vi gjør er for solidariske og filantropiske grunner

– Vi står foran et vendepunkt, skriver kronikkforfatteren i dette innlegget.

  • Kronikk

Til alle barnehageansatte med litt respekt for seg selv:

Nå er det virkelig på tide at vi slutter å gi etter. Det er på tide at vi slutter å late som om alt det ekstra arbeidet vi gjør er for solidariske og filantropiske grunner – eller at vi jobber flere timer overtid bare fordi vi liker det. Det er på tide at vi slutter å rope ut om våre urettferdigheter.

Tiden i dystopiske barnehager trenger en vending. Vendepunktet står klart. Det er på tide vi står sammen og handler. Vi har klaget lenge nok – muligheten er her .

Helter uten halve kongeriket

Jeg har snakket med flere barnehageansatte rundt om i vårt langstrakte land. De igjen har snakket med flere. De er slitne og føler seg urettferdig behandlet. Dette er ikke et nytt fenomen for oss som jobber i barnehage.  Vi er tross blitt vant til underbemannede barnehager og ekstraarbeid.

Hver måned kan man lese på barnehagenes debattsider at det er for dårlig lønn; det er for lite ubundentid; det er for lav bemanningsnorm; det er for dårlig pedagogtetthet. Men dagene i kohortbarnehagen tærer på alles psyke.

Media skriver om hvilke helter vi er som nå stiller opp på lik linje som helsepersonell har gjort de siste månedene. Ja, det føles godt å være en «helt». Å være en av de i fremste rekke, som nå ofrer seg selv for konge og fedreland - og kapitalismen.

Men kjenn litt på den kognitive dissonansen. Vi jobber, sliter, gir og gir - slik vi alltid har gjort. Hva får vi igjen for dette? En klapp på skulderen.

Hvorfor åpnet barnehagene igjen?

Før påske kom PBL ut med at bare fem prosent av barnehager mente vi burde åpne for fullt igjen. Hvorfor er mange av oss da tilbake i full jobb bare to uker senere?

Det skrives om hvordan barnehagen er en viktig arena for barns psykiske helse. Dette er noe alle vet, men å bruke barna som unnskyldning for å få den kapitalistiske karusellen i gang igjen mener jeg er galt.

Det er naivt å tro at den gjennomsnittlige mann i gata tror at barnehagen åpnet for barnas psykiske helse. Han ville nok bare tilbake på jobb igjen. De fleste mener tross alt at barnehagen bare er en institusjon for å oppbevare barn.

Ser vi på lønnen vår, er det vel kanskje det vi får betalt for også. Den gjennomsnittlige topplønnen for en pedagogisk leder er knappe 510.000 kroner. Det er lavere enn startlønn i de fleste andre utdannede yrker.

Da er disse oppfatningene kanskje ikke så forbausende? Vi i barnehage jobber daglig med grensesetting; dette er vi eksperter på! Hvorfor klarer vi da ikke sette grenser for oss selv? Hvilke forbilder og rollemodeller er vi som ikke klarer å si nei? Hvorfor lar vi oss bli manipulert?

Vi må slutte å klage – vi må heller handle

Det ble nylig skrevet et debattinnlegg av Njomza Shabani.

Hun mener også vi har tillatt for mye, for lenge; og at vi som profesjonsutøvere må heve stemmen. Da jeg er helt enig med Shabani, mener jeg vi må gjøre mer enn å klage til øverste hold. Vi må vise dem.

Det har vist seg gang på gang – gjennom hele verdens historie – at det ikke hjelper å be pent hvis man virkelig vil ha noe. Det hjelper ikke at vi sitter på hver vår ende med et tastatur og skriver våre klager til stat og utdanningsforbund. Det hjelper ikke at vi ser opp til våre ledere for svar og forbedring. Hvis vi fortsetter å gjøre som vi gjør, vil vi få det vi alltid har fått. Det vi har fått er ikke mye; det vi ber om er heller ikke stort.

Vi er nesten hundre tusen ansatte totalt i norske barnehager. Det er en hel hær. Hvis hele hæren samler seg samtidig, har vi nå en gyllen mulighet til forbedring. Vi må nå se på det store bildet. Vi kan ikke bare tenke her og nå; vi må se på fremtiden.

Høyere moralitet

Det er ikke antisosialt å handle i ens egen interesse.

Ingen forventer at noen skal være likegyldige mot en selv og egen velferd. Det er tross alt noe som driver vår oppførsel. Vi må være motiverte og inspirerte for å gjøre godt arbeid. Inspirasjonen er der: Det beste for barna.

Vi trenger dog mer motivasjon; motivasjon som trekker flere gode folk inn i barnehagen. Vi trenger høyere voksentetthet; vi trenger høyere pedagogtetthet; vi trenger mer og beskyttet ubundentid; og vi trenger høyere lønn.

Barnehageansatte som ikke ser dette må legge vekk sin grandiositet og giftige optimisme, og se opp på det som ligger foran dem. Barnehagen er ikke bare solskinn og regnbuer.

Det er kanskje umoralsk å stenge barnehagene. Tenk på konsekvensene det vil ha i morgen; alle barna som ikke har det bra hjemme, må være hjemme igjen; alle barna som nok en gang ikke får sett vennene sine; alle som kan ende opp permitterte; alle som taper penger på at ansatte ikke kan komme på jobb. Det er ingen tvil om at konsekvensene er omfattende. Moral er derimot alltid tema for tolkning.

Dette er de kortsiktige konsekvensene. Hva blir konsekvensene av at barnehagelærere og øvrige ansatte ikke blir tatt seriøst de neste ti årene? Dette handler ikke om å overleve koronakrisen. Det handler om å la barnehager virkelig få blomstre når dette er over. Det handler om å gi barna det de fortjener. Da kreves det nye forutsetninger. Forutsetninger vi har bedt om i lang tid.

Oss mot makta

Det er ingen tvil om at vi styres av andre makter – verken vi velger å tro det eller ei. Nå har vi endelig muligheten til å utøve en makt å be om det vi trenger. La oss legge vekk optimisten for en gangs skyld.

Vi skal ikke måtte trenge å alltid være kreative og finne løsninger for andres problemer. Det finnes bedre løsninger. Løsninger som ville vært de beste for alle parter involvert. Slik jeg ser det kan dette på sikt bli en vinn-vinn-vinn-situasjon.

Mandags morgen

Hvor mange barn må slite seg gjennom livet før de får en barnehage som har forutsetningene for å faktisk gjøre dem klare for skolen og videre liv?

Hvis vi virkelig vil være filantropiske må vi gjøre det som kan tilby barna og morgendagens barn en virkelig verdig barnehagehverdag. Ja, vi gir barna et godt tilbud i dag. Vi er derimot et av verdens rikeste land – barna burde dermed få et av de rikeste tilbudene.

Her er vår mulighet. Korona kommer nok ikke tilbake med det første. Så la oss vise samfunnet hvor viktige vi egentlig er! Er vi tøffe nok til å ta det vi og samfunnet trenger?

Nå – la meg fortelle dere hva dette betyr for dere i morgen. Spre budskapet til alle barnehageansatte dere kjenner, be dem spre det videre. Så stiller vi opp for barna førstkommende mandag – ved å ikke stille opp i barnehagen. Så venter vi. Tålmodighet er en dyd og vi er tålmodige. Nå skal vi være gode rollemodeller og vise barna hvordan man står opp for seg selv – eller er dette bare en drøm?

Debatt

Til toppen