- Vi skal utøve god hygiene, men ikke gjør det på en slik måte at vi risikerer å skape barn med tvangstanker på renhold, skriver pedagogisk leder Kjetil Andersen.
Debatt
- Vi skal utøve god hygiene, men ikke gjør det på en slik måte at vi risikerer å skape barn med tvangstanker på renhold, skriver pedagogisk leder Kjetil Andersen. (Illustrasjonsfoto: Gettyimages/Privat)

«Den nye hverdagen? Vi fikser alt»

Etter tre uker med en litt rar barnehagehverdag er det på sin plass å reflektere litt.

  • Debatt

For hvordan går det når man fra en dag til en annen endrer hverdagen for snaue 97.000 ansatte og nesten 276.000 barn. Hvordan går det når man en mars dag stenger nesten all drift for så en april dag gi snaue fire dager til å åpne med et hav av retningslinjer.

Jo, det går vel egentlig ganske greit, gjør det ikke?

Jeg sier ikke at det ikke har vært utfordringer. Jeg sier ikke at det var nok tid til å få alt på plass. Jeg sier heller ikke at det var lett å forstå og håndheve det vi fikk av retningslinjer. Men det jeg sier er at det i Norges barnehager, der jobber det mennesker som løser det de blir bedt om, og leverer når staten bestiller.

Joda, vi har måtte lære oss flotte nye begreper som «kohort». Viste du forresten at kohort stammer fra romersk tid og beskrev om lag en tiendedel av en legion. Riktignok brukes begrepet til mye annet i nyere tid, men likevel, det må være fler en meg som følte det litt passende å være en del av kohorten, når man skulle kaste seg inn i krigen mot smitte.

Krig med klor

Og for en krig vi har kjempet på bare noen uker. En krig med klor, dårlige plasthansker, noe som ser ut som hjemmelagd håndsprit, og smilefjes på gulvet. Samtidig som vi pynter med våre gode smil og regnbuer, ja, for alt vil gå bra.

Når vi ikke har kjempa mot smitte, har vi kjempet med å klare å holde avstand til hverandre. Jeg trodde jeg stort sett holdt avstand til kollegaene mine jeg, men seriøst, hvor tett oppå hverandre man egentlig går, når man faktisk må tenke på det.

Sjefene våre har kriget med kabaler som ikke er i nærheten så enkle som en god gammeldags 7’er-kabal på pc-en. Det har måtte tas grep for å sikre «kohortenes» integritet og sammensetning, selv med sykdom, slitne ansatte, og ansatte som helst skulle ønske at alt ble som før.

Aldri før har det vært skreket høyere om en «reell bemanningsnorm» og behovet for dette. Og jeg er den første til å forstå argumentasjonen for det når man ser at de aller fleste barnehagene har innskrenket sin åpningstid for å klare å være delt i grupper. Men likevel så kaster jeg meg ikke på den saken, den tar vi en annen gang.

Alt vi får til

Nå vil jeg fremheve det som er bra. Hva vi faktisk har fått til og hva jeg tror vi bør ta med oss videre, den dagen vi ikke trenger å bekymre oss for denne pandemien lenger. For det har vel kommet noe godt ut av dette?

Vi må vel alle innrømme at økt fokus på renhold og hygiene har en positiv effekt. Om vi klarer å fortsette med 25 prosent av de tiltakene vi gjør nå, kanskje vi endelig kan se en positiv effekt på sykefraværet til oss ansatte. Jeg jobbet i en barnehage som fikk langt lavere sykefravær under svineinfluensaepidemien. Kommer vi til å se det samme nå? Ja, det er jeg så optimistisk at jeg tror.

Hva med inndelingen i grupper? Jeg er vel ikke den eneste som har tenkt at, når dette er over så skal vi aldri være samlet 12 barn på en avdeling igjen når alle er på jobb.

Det sies at vi gjør den beste jobben alene, og for meg så er det noe i det. Det er lettere å slå seg løs, og være løve uten en kollegas blikk og skjeve smil som titter på deg. Når man ikke har en annen voksen å snakke med så må man ha dialog med toåringen som kanskje ikke har kommet så langt språklig. Man har ikke noe valg, og jeg tror det er sunt for oss alle.

Ja, jeg sier ikke at det ikke var noen som slapp seg løs, som var løve uten å tenke på hvordan andre ser en, og som snakket med toåringen uten språk. Men se rundt deg neste gang du er på jobb, når kollegaene dine ikke står en meter ned i bøtta med grønnsåpe for å vaske bordet for fjerde gang på en time, så er de i lek, de er tilstede, og de er mer lydhøre. Det er positivt for de små, og det er utviklende for de store. Dette skal i hvert fall jeg ta med meg videre.

Ser barna lettere

En annen ting som har slått meg er hvordan vi i små grupper lettere ser barna, vi ser at toåringen vi trodde ikke hadde ord, har det. Vi ser at fireåringen som ikke kunne pusle, er en racer på noe annet.

Dessverre ser man også femåringen som har hatt det tøft hjemme de siste ukene, og som trenger at vi står opp for h*n. Små grupper gjør at vi må være tett på, og tilstede. Det gjør at vi ser nye ting. Se det og ta det med deg videre.

Når man da er så positiv så vil jeg på slutten også komme med et lite varsku, og en liten tanke du som leser reflekterer litt over.

Hvordan påvirkes barna av alle hygienetiltakene? Hvordan reagerer de når du står klar med klorflasken for å vaske doen før de setter seg? Hvordan tenker de når de for femte gangen glemmer seg og putter fingrene i munnen mens de leker og blir bedt om å vaske seg?

Ja, satt på spissen, men jeg har faktisk hørt om barn som har uhell, som aldri pleier å ha det, fordi de ikke tør å gå på do før en voksen har vasket den. Jeg har hørt om barn som gråter fordi de glemmer seg og tar seg til munnen, og vet at de må vaske sine såre og sprukne hender igjen.

Vi skal utøve god hygiene, men ikke gjør det på en slik måte at vi risikerer å skape barn med tvangstanker på renhold. Snakk med dem, forklar hva dere gjør, og hvem vet, kanskje man bør vaske litt mer diskre?

Lykke til de neste ukene.

Vi fikser alt, og alt blir bra.

Debatt

Til toppen