– Jeg er stolt av å være barnehagelærer. Stolt med stor S

– Barnehagelærer er et av verdens viktigste yrker, og jeg vil gjøre det jeg kan for at enda flere skal forstå det.

Sahaya Kaithampillai er pedagogisk leder i Dynekilen barnehage i Oslo, og tar for tiden også en master i barnehagekunnskap. I tillegg står han bak prosjektet «Hvor er mine brødre?», som har som mål å få flere flerkulturelle gutter og menn til å utdanne seg til omsorgsyrker rettet mot barn og unge.

Selv er han ikke i tvil om at han er på riktig plass.

– Barna ser opp til deg. Du merker det når du kommer til barnehagen og de løper mot deg for å gi deg en klem. Jeg er opptatt av å gi dem kjærlighet. Bygge tillit. Det er det jeg brenner for, sier han.

Samtidig mener han det er viktig at de ansatte i landets barnehager gjenspeiler samfunnet utenfor barnehageportene.

I februar i fjor hadde den engasjerte barnehagelæreren et debattinnlegg på trykk i Aftenposten med tittelen: Barnehagene i Oslo trenger ikke bare flere menn. De trenger flere menn med minoritetsbakgrunn.

Her stiller Sahaya følgende spørsmål: «Hvem er det barna ser er ledere i sine første år i storsamfunnet, i barnehagen?».

Han påpeker videre, at selv om det er et stort mangfold blant barna i mange av Oslos barnehager, er ikke personalet like mangfoldig.

– Hvorfor er jeg så alene?

Etter å ha jobbet mange år som barnehagelærer på Oslo øst stilte Sahaya seg spørsmålet: Hvor er mine brødre?

– Jeg lurte på hvorfor jeg var så alene. I alle årene jeg hadde jobbet i Dynekilen barnehage hadde jeg vært den eneste mannlige barnehagelæreren med minoritetsbakgrunn.

Denne refleksjonen skulle bli starten på «Hvor er mine brødre?»

– Det er mye fordommer mot disse yrkene. Som at barnehagelærer eller barnevernspedagog er kvinneyrker. Mange ser ikke på barnehagelærer som et alternativ for dem. Da jeg tok utdanningen, spurte boksetreneren min og flere av kompisene mine meg om hvorfor jeg «gadd å gå på høyskolen for å lære å skifte bleier».

– Med dette prosjektet forsøker vi å fortelle ungdommene at de har en viktig plass i samfunnet når det gjelder å være gode rollemodeller for neste generasjon, sier Sahaya.

Med seg på laget har han nå flere mannlige studenter i omsorgsyrker og ferdig utdannede barnehagelærere. Disse holder foredrag og reiser ut til skoler for å fortelle om egen oppvekst og yrkesvalgene sine innen barnehage, skole eller barnevern.

Tett samarbeid med flere skoler

Hvor er mine brødre? er en del av OsloMets Storbybarn-satsing. Storbybarn er et senter for tverrfaglig forskning på barndom i storbyen som iverksetter forskning, utviklings- og innovasjonsprosjekter som skal treffe mangfoldet av barn og familier. Gjennom å samle kompetanse fra ulike miljøer ved OsloMet og i Oslo kommune skal man bidra til inkluderende praksiser i utdanning og profesjonsfelt.

Sahaya forteller at de nå har fått kontorplass i OsloMets lokaler på Holmlia.

– I høst hadde jeg et møte med rektor ved Bjørnholt videregående skole, som ligger i Bydel Søndre Nordstrand. Fremover skal vi jobbe tett opp mot skolens elever og vise dem alle mulighetene som åpner seg hvis man velger å bli barnehagelærer, grunnskolelærer eller barnevernspedagog, sier han.

Prosjektet skal også samarbeide med Hersleb videregående skole, som Sahaya selv gikk på den gangen det var ungdomsskole.

– Vi skal ha fire møter med hver av skolene der vi skal gå i dybden på samfunnsspørsmål knyttet til representasjon og utenforskap, og der vi vil fortelle hva barnehagelærerprofesjonen går ut på og hvorfor yrket er viktig for samfunnet. Det siste møtet skal være i OsloMets lokaler i forkant av søknadsfristen til høyere utdanning, forteller han.

Stolt med stor S

Det var heller ingen selvfølge at Sahaya skulle bli barnehagelærer.

– Jeg hadde også mange fordommer mot yrket, forteller han.

Sahaya ville bli rapper, og for å tjene til livets opphold mellom studiosesjonene fikk han seg jobb som barne- og ungdomsarbeider i Dynekilen barnehage i Bydel Grünerløkka.

– Planen var å jobbe her i noen måneder, men nå har jeg vært her i 16 år, sier han med et smil.

– Da jeg kom inn porten skjønte jeg fort at jeg elsket denne jobben.

– Jeg elsker å leke. Det er det aller viktigste vi gjør i barnehagen, sier Sahaya.

Etter å ha jobbet i barnehage en stund bestemte han seg for å bli barnehagelærer. Han tok en bachelorgrad i arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus (nå OsloMet) og har ikke angret en dag siden.

– Jeg er stolt av å være barnehagelærer. Stolt med stor S.

– Følte samfunnet ikke brydde seg om meg

Selv har han aldri gått i barnehage. Sahaya ble født i en liten fiskerlandsby på Sri Lanka og kom til Norge som syvåring sammen med moren og to brødre. Familien hadde flyktet fra borgerkrigen i hjemlandet.

Sahaya vokste opp på Tøyen i Oslo. Det var utfordrende å komme til et nytt land med vonde krigsopplevelser i ryggsekken. Å skulle begynne på skolen uten å kunne språket, var også vanskelig, forteller han.

– Jeg hadde en trøblete oppvekst. Jeg husker en dag jeg satt på en benk på Tøyen og lyttet til låta «Fuck the World» av Tupac, mens jeg risset inn disse ordene i benken. Det var slik jeg følte det da. Jeg følte at jeg ikke hørte til hjemme, at jeg ikke hørte til på skolen eller i samfunnet. Jeg følte rett og slett at samfunnet ikke så meg eller brydde seg om meg. Derfor brydde jeg meg heller ikke om samfunnet, sier han.

Etter å ha vært innom flere videregående skoler skulle han til slutt møte én lærer ved Lambertseter videregående, Amrit, som fikk stor betydning for veien videre.

– En dag kom Amrit bort til meg og spurte: «Går det bra med deg?» Jeg begynte bare å gråte og fortalte henne hvordan jeg hadde det.

– Det at hun virkelig så meg, ble et vendepunkt. Jeg fullførte videregående og tok fagbrev som barne- og ungdomsarbeider.

Tilhørighet

Sahaya har stor tro på barnehagen som en arena der man kan gjøre en forskjell og hjelpe barn til å få en god start på livet.

– Barn må føle tilhørighet til samfunnet helt fra de er små, sier han.

Han mener egen bakgrunn og oppvekst er en stor fordel i møte med flerkulturelle barn og foreldre.

– Jeg vet hvordan det er å komme til et nytt land med en annen kultur. Jeg kan forstå disse familiene på en helt annen måte fordi jeg har den bakgrunnen jeg har, sier han.

Opp gjennom årene har Dynekilen barnehage tatt imot barn på flukt fra blant annet Afghanistan, Syria og Ukraina.

– Jeg opplever at jeg kan skape tillit fordi jeg selv har erfaring med å være flyktning. I tillegg har jeg erfaring med å vokse opp i et levekårsutsatt område.

– Det er så viktig med representasjon i barnehagen. Barna trenger også et fang som mitt, sier den pedagogiske lederen.

Å se mangfold i ledelsen i barnehagen er verdifullt for alle barn, mener han.

– Det kan bidra til åpne tankesett. Og barna som trenger det mest, kan få større tro på seg selv ved å se at de som tar avgjørelser, kan minne om dem selv, sier Sahaya.

Med flere mannlige barnehagelærere i barnehagen, som også har flerkulturell bakgrunn, vil det bli lettere og mer naturlig for unge gutter å vurdere yrket, tror han.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Storbyjungelen

Sahaya opplever ofte at folk blir overrasket når han forteller at han er barnehagelærer.

– Jeg har inntrykk av at mange forventer at menn som jobber i barnehage skal være som tatt ut av en Norrøna-reklame – en slags turekspert. Den villmarken jeg kjenner best er storbyjungelen, sier han med et stort smil om munnen.

Han understreker at selv om han er glad i skogen, så kommer han aldri til å bli en Lars Monsen-type som kan lære barna alt om naturen.

– Men jeg er god til å jobbe sosialt og emosjonelt med barn, gjøre dem trygge på seg selv og gode mot hverandre, så de klarer seg best mulig, sier barnehagelæreren.

– Barnehagen trenger alle slags menn, påpeker han.

– Må heve statusen

Sahaya forteller at han opp gjennom årene har klart å overbevise flere gutter om at barnehagelærer er et yrke som kan passe for dem.

– Men når de forteller familie og venner at de vil søke seg inn på barnehagelærerutdanningen får de ofte negative tilbakemeldinger og endrer mening. Yrket har ikke høy nok status i samfunnet, og det må vi gjøre noe med, sier han.

– Det er ingen enkel oppgave vi har påtatt oss i dette prosjektet, men jeg har troen på at vi skal få det til. For det er så viktig med mangfold blant personalet i barnehagen.

Samtidig er Sahaya opptatt av at de som velger barnehagelæreryrket virkelig skal ville det.

– De må velge å bli barnehagelærer av riktig grunn. Dette er ikke et yrke for alle. Derfor er det flott at man blir testet under utdanningen og i praksis på om dette er noe man virkelig har lyst til, sier han.

Filmen er produsert av Favela i samarbeid med Sahaya Kaithampillai og Hvor er mine brødre.