Hopp til innhold

Når økonomi og fortjeneste diskuteres i dag, er det for ofte basert på enkelteksempler og anekdoter, skriver politisk økonom Anne Siri Koksrud Bekkelund i Civita.

Foto: Stortinget/Civita

Det bør nedsettes et nytt offentlig utvalg om konkurranse i velferden

Private aktører bør kunne tjene penger på de investeringene de gjør i velferdssektoren, også om de mottar tilskudd eller annen betaling for utførte tjenester fra stat eller kommune. Men vi har godt av mer kunnskap om markedene som skapes, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.

Av: Anne Siri Koksrud Bekkelund, politisk økonom, Civita
11.01.2018

I april 2016 ble et forslag om å «kartlegge pengestrømmer i offentlig finansierte velferdstjenester» som SV, Ap og KrF stilte seg bak, stemt ned i Stortinget. Forslaget virket å basere seg på en generell mistillit til alle private aktører som leverer offentlige tjenester, og mandatet lå nærmere opp mot en granskning av økonomiske misligheter, enn noe som kunne skaffe et godt beslutningsgrunnlag for politikken.

Om vi skulle forby alle private aktører som går med overskudd å drive offentlig finansierte velferdstjenester, slik blant andre SV ønsker, ville vi høyst sannsynlig få et kapasitetsproblem. I tillegg ville vi mistet en verdifull driver for effektivisering, nyskaping og innovasjon.

Men selve ideen om et offentlig utvalg om konkurransesituasjonen og økonomien i velferdssektoren er ikke nødvendigvis noen dårlig idé. Det er tross alt snart 18 år siden forrige gang temaet ble grundig drøftet av et offentlig utvalg, i NOU 2000:19 Bør offentlig sektor eksponeres for konkurranse?

I mellomtiden har vi blant annet hatt en svært vellykket utbygging av barnehagene i Norge, i stor grad i regi av private aktører. I andre sektorer har det også skjedd endringer, og flere bransjer er nå preget av modning og konsolidering. Det kunne derfor være fornuftig med en grundig gjennomgang av hvordan konkurransen fungerer – både på godt og på vondt – i offentlig finansierte velferdstjenester, som barnehager, sykehjem, skole, barnevern med flere.

Økonomien bør være en naturlig del av en slik utredning. For enkelte sektorer finnes det allerede ganske omfattende informasjon om de økonomiske forholdene, men det finnes, meg bekjent, ikke noen helhetlig gjennomgang av økonomien i den offentlig finansierte velferden. Når økonomi og fortjeneste diskuteres i dag, er det for ofte basert på enkelteksempler og anekdoter. Noen er opptatt av hva en bestemt privat aktør har tjent over en rekke år, og på all sin virksomhet, hvorav kanskje bare en liten andel er offentlig finansierte velferdsoppgaver. Overskuddet rapporteres gjerne i kroner og øre, ikke i prosent av omsetningen, og ingen nevner hvilken risiko aktørene tar på seg, noe som jo er av vesentlig betydning. Salg av livsverk blandes sammen med løpende utbytter. Ingen virker heller å være enige om hvordan man skal sammenligne private og offentlige aktører.

Det siste er viktig, og bør være en del av mandatet. Høye overskudd hos private kan skyldes at det offentlige driver lite effektivt. Dermed kan det være et stort potensial for å utføre tjenestene på bedre og mer effektive måter. På kort sikt kan dette gi et økt overskudd hos de private aktørene som finner smarte løsninger. På lengre sikt kan dette føre til at det offentlige får flere og bedre tjenester for pengene, gjennom fungerende konkurranse eller forhandlinger med aktørene. Alternativet til «profitt i velferden» kan med andre ord like godt være sløsing i offentlig sektor som noe annet.

Om en slik undersøkelse avdekker at det i enkelte sektorer eller blant enkelte aktører forekommer svært høye overskudd og eventuelt utbytter, og særlig om disse vedvarer over tid, kan det være et tegn på at konkurransen ikke fungerer slik den skal. Og motsatt ­— dersom det viser seg at de private aktørene ikke går med større overskudd enn hva man bør forvente ut fra den risikoen som er tatt, kan det kanskje føre til at vi konsentrerer innsatsen mot de få som bør gås etter i sømmene, i stedet for å mistenkeliggjøre alle som tjener penger. Kanskje oppdager vi også områder hvor det offentlige er spesielt ineffektiv, og bør bli bedre.

En gjennomgang av de økonomiske forholdene bør imidlertid bare være en del av en slik NOU. I tillegg kan en rekke andre, minst like viktige spørsmål stilles. For eksempel: Hva er forutsetningene for en velfungerende konkurranse om kvalitet? Finnes det hindre for effektiv konkurranse, for eksempel kompliserte anbudsregler eller mangel på informasjon? Hvordan utvikler markedene seg – ser man tendenser til uheldig markedskonsentrasjon, eller kun naturlig konsolidering? Er det generelt eller i enkelte sektorer grunn til å bekymre seg for at kvaliteten kuttes for å oppnå større fortjeneste? Påvirkes arbeidstakerne positiv eller negativt? Hvordan virker tilskudds- eller betalingsregimene for aktørene? Hva er innbyggernes rolle, hvilken valgfrihet og autonomi gis de? Hvordan er utviklingen for ideelle aktører, og møter de eventuelt på spesielle hindringer?

Markedsøkonomien er overlegen alle andre økonomiske systemer. Det skyldes blant annet at jakten på fortjeneste fører til innovasjon, nyskaping og effektivisering, noe som over tid gir stor velferdsvekst. Selv om enkelte aktører kan tjene gode penger i markedsøkonomien, vinner allikevel samfunnet som helhet. Ved å åpne for konkurranse og fortjeneste også i offentlig finansierte oppgaver, får vi muligheten til å se noen av de samme effektene der. Det vil ikke skje av seg selv, men med god planlegging, gjennomføring og oppfølging av konkurransen er det fullt mulig.

En grundig offentlig utredning kan være et godt verktøy for å lykkes med det.

  • Artikkelforfatter Anne Siri Koksrud Bekkelund arbeider som politisk økonom i Civita. Hun har tidligere vært byrådssekretær i byrådsavdeling for kultur og næring (V) i Oslo, og har også tidligere arbeidet deltid som stipendiat og prosjektmedarbeider i Civita 2010/11.
  • Bekkelund har vært medredaktør i tidsskriftet Minerva, er utdannet sivilingeniør i industriell økonomi og teknologiledelse fra NTNU og har en mastergrad i politisk økonomi fra Handelshøyskolen BI.
  • En kortere versjon av denne artikkelen stod på trykk i Bergens Tidende tirsdag 9. januar.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

 

comments powered by Disqus

På forsiden