Hopp til innhold

Stian Pedersen er kronikør og pedagogisk leder i Trollskogen barnehage.

Foto: Privat/Istock

Stress sitter i hodet

– Den eneste måten å oppnå stressfrie barnehager på, er å avgjøre hvor mye "liv og røre" man tåler rundt seg, sier pedagogisk leder Stian Pedersen. Selv liker han lyden av lek og mener vi må tåle det han kaller «positivt kaos».

Av: Barnehagelærer Stian Pedersen, Trollskogen barnehage
13.09.2017

Viktigste faktor for å være en god barnehage, er engasjerte og tilstedeværende voksne. Og disse må det være et tilstrekkelig antall av. I det øyeblikket man føler at man er på rett sted men likevel ikke strekker til fordi antallet voksne i forhold til barnetallet er for lavt, ja da går man ofte inn i stressmodus. Jeg velger å kalle det for dette, for i slike tilfeller er ikke stress til å unngå.

Små barn blir stressede der de ikke føler seg tilstrekkelig sett, som igjen påvirker tryggheten. Voksne blir stressede i samme situasjon, fordi vi bekymrer oss for hvorvidt vi greier å holde trivsel- og trygghetsfølelsen hos barna ved like.

Det er trivelig med positiv kaos. Dette er kaos hvor det foregår raseleker og barnas lyd reflekterer stor glede og trivsel, der det er et tilstrekkelig antall av voksne hender, øyne og ører, både for samspill i lek og som observerer. Altså at både trivsel og ikke minst sikkerhet ivaretas. Så hvordan oppnå denne følelsen? Jo, jeg nevnte dette med tilstrekkelige antall voksne. Men hva betyr dette? Hva betyr dette for hver og en av oss?

For meg handler det om å innse realiteten i forhold til de forutsetningene man har. Dette er gjerne rundt tre barn i alderen null til tre år eller seks til sju barn i alderen tre til seks år. Da må vi nesten tåle at dette barnetallet leker. Det er veldig fristende å kalle det for bråk den lyden som produseres av dette barnetallet, når det er et sted mellom 15 og 18 barn på en avdeling eller base. Men det er lyden av lek.

Jeg tror at eneste måten å oppnå stressfrie barnehager på, er at man alle sammen er enige om hvor lydgrensen skal gå. Hvor mye "liv og røre" tåler man rundt seg. Har man en felles aksept for barna har et høyt aktivitetsnivå inne som ute under lek, ja da er man nådd langt for å unngå stress. For blir barna stressede av denne leken? Det er et viktig spørsmål å stille seg. Svaret er nei, i hvert fall ikke de som utøver leken.

Ofte blir vi voksne stresset av tanken om at andre voksne blir stresset. Har noen opplevd å tenke at "jeg må få barna rolige nå ellers så blir Geir og Anna (eksempelvis to voksne på ei avdeling) stresset". Samtidig som Geir og Anna tenker det samme. Så blir man unødvendig stresset alle sammen i en situasjon der alle egentlig bare hadde trengt å puste dypt og rolig og bare nyte det positive kaoset som utspant seg.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Jeg sier ikke at lydnivået skal få vinduer til å sprekke, eller at man skal ha det slik at det blir alvorlige hørselsskader. Men det er vel ikke alltid bare lydnivået som stresser oss? Og selvfølgelig er det individuelt hvor mye støy man tåler. Bente tåler mer enn Petter og så videre. Men: Må Petter være i de leksituasjonene som inneholder mest støy? Jeg tenker at dette handler om å utnytte hverandres styrker og akseptere hverandres svakheter.

Hva er stress for deg? Del i kommentarfeltet under.

comments powered by Disqus

På forsiden