Hopp til innhold

Anette Svartdal (34) er ABLU-student ved Høgskolen i Sørøst-Norge og bor og jobber i barnehage i Bø i Telemark.

Foto: Privat

Ser du de usynlige barna?

Student og barnehageansatt Anette Svartdal stilte seg selv spørsmålet; føler barna seg sett? Det ble til en praksisfortelling i form av en film som har rørt mange.

Av: Trine Jonassen
05.04.2017

Annette Svardal (34) er ABLU-student (arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning) på tredjeåret ved Høgskolen i Sørøst-Norge, og har jobbet i barnehage siden januar 2011. I løpet av årene i barnehagen og som student, har de usynlige barna opptatt henne mer og mer. De som ordner seg selv, går stille i dørene, følger beskjeder og i det hele tatt er et lettvint barn. Men det er også disse barna som ofte ikke blir sett eller som får fylt sine behov for voksenkontakt i løpet av en barnehagehverdag.

– Dette er et tema som jeg har erfaringer med fra både skole, praksis og jobb der jeg har observert mye som en del av mine skoleoppgaver. Jeg ser at dette er et tema som er relevant overalt, og noe jeg ønsket å sette fokus på når jeg fikk i oppgave å lage en digital praksisfortelling på skolen, sier Svartdal.

Prasisfortellingen ble til en sterk film som hun la på You Tube. Den handler om den stille, flinke jenta som ingen egentlig ser, selv når hun ber om kontakt på sitt vis. Som er sist ut fordi hun kler på seg selv slik at de voksne kan hjelpe dem som krever det.

– Rører hjertet mitt

– Hva fikk deg til å bruke film som virkemiddel i praksisfortellingen din?

– Jeg ønsket å lage en fortelling om de barna som lett sklir litt under radaren. Ved å sette sammen musikk, historien jeg forteller og bildene på en slik måte som jeg har gjort, var tanken at følelsene og budskapet i historien min kom bedre frem. ”De usynlige barna” er et tema som rører ved noe i hjertet mitt, og jeg ønsket at den skulle gjøre det samme med de som så den også, sier Svartdal.

Hun sier at tilbakemeldingene fra både praksisbarnehagen, barnehagen hun jobber i, elever og lærere ved skolen, har vært «overraskende gode».

Skaper refleksjoner

– Barnehagen jeg hadde praksis i ønsket en kopi av filmen, slik at de kunne bruke den på teamleder-og avdelingsmøter. De mente den fungerte godt som virkemiddel for å skape refleksjoner rundt voksenrollen. På skolen fikk jeg flere anmodninger om å legge den ut, at dette var en film som flere burde få se. Etter noen dager bestemte jeg for å dele den på Youtube og Facebook. Tilbakemeldingene jeg fikk var overveldende, sier Svardal.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

– Jeg fikk tilbakemeldinger fra mennesker jeg ikke kjenner, som skrev at de ble rørt av filmen min, at dette var et viktig og aktuelt tema, at de fikk en aha-opplevelse der de selv kjente igjen et eller flere barn som ”Oda” i filmen, og at jeg hadde fått dem til å reflektere over sin egen voksenrolle i barnehagen. Jeg ble veldig lettet og glad, for dette betydde at jeg antagelig hadde lykkes i å videreformidle de følelsene jeg selv satt med.

Hun har selv observert hvordan enkelte barn forsvinner i mengden og ønsker at de som jobber med barn lærer seg å se.

Flink pike og snill gutt

– Jeg har observert barn som forsvinner litt i mengden i ulik grad flere steder. Jeg har jobbet og vært i praksis i til sammen seks barnehager, og temaet er relevant for alle slik jeg ser det. Vi mennesker kommer i alle former og typer. Noen gjør mer ut av seg enn andre, roper høyt og krever oppmerksomhet og plass. Andre er mer introverte, og kan gå under omdiskuterte begreper som ”flink pike” og ”snill gutt”. Det kan være lett i en hektisk hverdag å tenke at disse klarer seg så fint, forklarer studenten.

Artikkelen fortsetter under filmen.

– Hva mener du vi må huske på når det gjelder de usynlige barna?

– Jeg tror det er viktig at vi anerkjenner at ikke alle ønsker å ha et stort fokus på seg selv, at noen liker å forsvinne litt i mengden, og ikke ønsker å skille seg ut. Det må vi også respektere. Andre ønsker kanskje mer oppmerksomhet, men de er ikke trygge på hvordan de skal få det. Uansett er det viktig at de blir sett, hørt og tatt hensyn til på lik linje med andre. Det er ikke så lenge siden jeg trodde at jeg så hvert enkelt barn, og tenkte dette var en av de tingene jeg mestret. Men jeg måtte gå noen runder med meg selv, da jeg stilte meg spørsmålet: Føler de seg sett? For det er jo det eneste som betyr noe. Ikke om jeg mener at jeg ser dem, men hva de faktisk føler. For vi alle ønsker vel å føle at vi blir sett, anerkjent og at vi er betydningsfulle mennesker i fellesskapet?

– Vit at de eksisterer

– Hvordan kan så disse barna de bli synlige for personalet? Hvordan kan vi lære oss å se?

– Vi må kanskje rett og slett reflektere over temaet en gang i blant, ta det opp på avdelingsmøter og skape refleksjoner omkring temaet og voksenrollen. Kanskje vi må gi dem den plassen de trenger men ikke krever, eventuelt hjelpe dem inn i lek med andre barn og være litt støttende stilas for dem som ikke klarer å kreve sin plass i barnegruppen, eller i leken, sier Svardal.

Hun mener det først og fremst er viktig å se dem, vite at de eksisterer og at de trenger å bli sett på lik linje med de andre barna. Selv om de ikke sier det.

Viktig med pedagogtetthet

– Jeg opplever at pedagoger generelt er gode på å se disse barna og jobber med temaet. Derfor tenker jeg at det er ekstra viktig med pedagogtetthet. Barn utrykker seg både kroppslig, språklig og ved andre følelsesmessige uttrykk. Ettersom pedagogene sitter med en eksplisitt kunnskap om barn og barns utvikling, gjør dette at de kan fange opp de usynlige barnas subtile kommunikasjon. Men i en hektisk hverdag trenger vi alle en påminnelse; ser vi alle?

– Hva tror du er effektene av å være usynlig i barnehagen?

De som beskrives som usynlige er slik jeg ser det ofte langt fremme, de er selvstendige og får kanskje mest oppmerksomhet fra voksne når de er ”flinke” og vi roser dem for fine tegninger og fordi de gjør som vi forventer. Men hva gjør dette med selvtilliten deres? Startet kanskje generasjon prestasjon allerede i barnehagen? Her tenker jeg at voksenrollen og barnesynet er vesentlig. Om vi gir dem komplimenter utelukkende for hva de er, og ikke for hvem de er, hvilke signaler sender vi våre små håpefulle da? spør Svartdal og lar spørsmålet henge i luften.

Generasjon prestasjon

I Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver kan vi lese at:

Hvordan barn opplever møte med andre, vil påvirke barns oppfatning av seg selv. (R-11, s. 16).

Nettopp derfor mener Svartal at det er viktig å se hvert enkelt barn og møte dem på en god måte slik at de ansatte i barnehagen bygger opp under selvfølelsen og skaper et trygt og godt fundament, som de tar med seg videre i livet.

– Det å føle seg usynlig i barnehagen tror jeg gjør noe med dannelsen av selvbildet og tankene om seg selv.  Omgivelsene påvirker oss helt fra vi er i mors liv og er med på å danne den vi er. Noen fortsetter kanskje med å være ”flink pike” og ”snill gutt” i voksenlivet og føler på et kvelende forventningspress? Andre reagerer kanskje med å utagere i tenårene, og føler de må rase litt mot verden? Jeg vet ikke. Den empirien kjenner jeg ikke til. Men at det preger oss livet ut på en eller annen måte, det vet jeg, sier Svartdal sikkert.

Har du erfaringer med de usynlige barna? Legg igjen en kommentar under eller send til oss på red@barnehage.no.

comments powered by Disqus

På forsiden