Hopp til innhold
– Det ble helt tydelig at barna tok med kunnskapen de hadde fått i samlingsstund, ut i leken, skriver Louise Haugland.
Istock

– Kan vi gjøre det igjen?

– Barnas lek utviklet seg fra å kun slukke brann og ringe 1-1-0, til at de oppga riktig informasjon til brannvesenet og visste at ilden ikke måtte få luft, skriver pedagogisk leder i Wilbergjordet barnehage, Louise Haugland, som forteller om brannvernprosjektet de hadde på avdelingen.

Av: Louise Haugland, pedagogisk leder i Wilbergjordet barnehage
17.02.2017

Det er «branndag» på avdelingen, og en omfattende redningsaksjon er satt i gang. Linda (5) og to andre barn er hjemme i huset sitt. Linda hoster, tar frem telefonen og trykker 1-1-0. Brannvesenet som sitter klare på vakt i naborommet svarer og Linda sier klart og tydelig: «Hei, jeg heter Linda og bor i et gult hus. Vi skulle koke te, men så sovnet vi og nå brenner det! Kan dere komme?»

På brannstasjonen ligger utstyret klart. Brannklærne, oksygentankene og brannslangene. Det kommer inn en melding om brann. Oskar (4) roper til Ida (4) at røykdykkerne kan gå i gang.

De tar på seg oksygentankene mens de løper til huset som står i full brann. De går inn i det røykfylte huset og sleper ut Linda og de to andre barna som er inne. De flytter de skadede effektivt ut til sykehuset, hvor legene står klare til å ta imot. Når alle er ute roper Oskar høyt og tydelig: «Alle er reddet, nå må brannen slukkes!». Da kommer resten av brannmannskapene som står klare i brannklær, brannhjelmer og brannslanger.

Med stor iver blir de enige om hvordan de skal plassere seg for å få slukket brannen. «Du må stå der!», «Jeg går inn her!», «Det brenner fortsatt der!». Igjen ropes det høyt, men denne gangen er brannen endelig slukket. Brannmannskapet stiller seg i sirkel rundt pasientene og legene som består av Ole (4) og Arild (56). De sjekker hjerte og lunger med stetoskop, og passer på at pasientene har det bra. Med et klarsignal fra legeteamet om at alt står bra til, kan brannmannskapet trekke seg tilbake.

«KAN VI GJØRE DET IGJEN?» roper de andre barna. Oliver (2) som har sett det hele fra sidelinjen tar tak i meg og sier: «Louise, jeg tror at jeg vil slukke brannen, jeg.»

For fire uker siden startet vi prosjekt brannvern på avdelingen. Bakgrunnen var viktigheten av at barn har kunnskap om hva de må gjøre hvis det begynner å brenne. Lite visste vi da om hvordan dette prosjektet ville utvikle seg. Vi startet smått med samlinger om brannvern. Vi snakket om hva brann er, hvordan brann kan oppstå og hvor de skal ringe etter hjelp. Vi så en interesse og nysgjerrighet hos barna som gjorde at vi voksne også kjente engasjementet vokse. Vi hadde tidligere snakket om hvordan vi kunne gi barna «input» i samling i form av ny kunnskap og inspirasjon de senere kunne ta med i leken.

Dette utviklet seg til at vi laget et «brannrom». Ved hjelp av papp, brusflasker, maling, en morken brannslange og gjenglemt regntøy ble et ellers ganske tomt rom omdannet til et rom med brannbiler, brennende hus, oksygentanker, brannslanger og brannklær. I løpet av prosjektet fikk vi også besøk av en brannmann som kom kjørende i brannbil. Barna fikk utforske og prøve ut utstyr, og stille spørsmål om utallige scenarioer. Vi besøkte den lokale brannstasjonen, og fikk se hva som skjedde når de ringte 1-1-0. Mange av barna fikk møte sine nye helter, som ga næring og inspirasjon til å videreutvikle leken.

Vi kunne se at leken utviklet seg fra å kun slukke brann og ringe 1-1-0, til at de oppga riktig informasjon til brannvesenet. De diktet opp fantastiske historier om hva som hadde skjedd i husene som brant og vi så at de ble opptatt av at brannen ikke skulle tilføres luft. Vi oppdaget også at de klarte å koble sammen behovet for førstehjelpen de hadde lært i tidligere prosjekt, når de hentet ut syke mennesker fra røykfylte hus som de la i stabilt sideleie. I samling opplevde vi nysgjerrighet, engasjement og interesse, men det var i leken vi virkelig fikk oppleve magien.

Barna bearbeider sine inntrykk som beriker og skaper mening i leken.

Det ble helt tydelig at barna tok med kunnskapen de hadde fått i samlingsstund, ut i leken. Vi fikk gleden av å oppleve et enormt engasjement og ny selvtillit hos barna når de lekte noe som i deres verden ble veldig virkelig og meningsfullt. Med et felles utgangspunkt så vi at barn som vanligvis ikke lekte sammen ble inkludert i leken. Barna samarbeidet, fordelte roller og oppgaver, løste problemer, utviklet nye vennskap og ikke minst opplevde de en enorm glede.

Dette har gitt oss på avdelingen nok et bevis på at leken er den viktigste arenaen for læring.

Barnehagenett har en blogg der de deler det de har på hjertet. Den kan du lese her.

comments powered by Disqus

På forsiden