Hopp til innhold
- Det jeg vet, er at om kvelden, mellom barnehagen og leggetid, så er du her hjemme sammen med meg, sier "Vera" på tre år.

– Kjære du voksne i barnehagen. Jeg er glad i deg

– Du vet det kanskje ikke, men hver dag pakker jeg deg ned i sekken min og bærer deg med meg  hjem, sier Vera (3).

Av: Arne S. Kvalvik. Forfatter og musiker
29.01.2016
Arne Schrøder Kvalvik er forfatter, musiker og driver bloggen "Veras univers - til de voksne".

Plutselig kom jeg til å tenke på at du kanskje ikke vet det. Det som jeg vet. Det som romsterer i kroppen min hver eneste dag og gjør at jeg blir varm selv når jeg er kald.

Jeg har visst det lenge, jeg. Faktisk helt siden den gangen da mamma og pappa forlot meg for første gang. Du vet, den gangen jeg ikke hadde noe særlig høy i hatten. Men du tok meg i hånda og sa at jeg hadde fine blomster på kjolen min. Det hjalp.

Fortsatt kan jeg gråte litt om morgenen når mamma går. Sånn er det bare. Og det er ikke så farlig. Du og jeg vet at det går over med det samme de har gått. Strengt tatt vet vel du alt om hvordan jeg har det i barnehagen.

Men, det jeg kom til å tenke på at du kanskje ikke vet, er hvor stor plass du har inni kroppen min. Kanskje vet du ikke hvordan jeg hver dag etter barnehagen pakker deg ned i sekken min og bærer deg med meg hjem. Eller hvordan jeg kan kle deg på meg som en parkdress i vinterkulda så du holder rundt meg du også, selv etter at jeg har forlatt barnehagen.

Med det samme jeg kommer inn vrenger jeg deg av meg så du kan sveve rundt i huset vårt du også. Mamma, pappa, lillesøster, katten min, du og jeg. Sammen alle sammen. Ærlig sagt vet jeg ikke om du bor i barnehagen eller om du kanskje skulle ha ditt eget hus du også. Men det jeg vet, er at om kvelden, mellom barnehagen og leggetid, så er du her hjemme sammen med meg.

Du er med når jeg går på do og tørker meg akkurat slik du har lært meg det. Du er med når jeg vasker hendene på den måten som bare vi i barnehagen kan. Og du er der når jeg faller i trappa og pappa trøster meg på feil måte. Under middagen snakker mamma om lillesøster og jobben. Pappa snakker om bilen og seg selv. Jeg?

Jeg snakker om deg.

Om hvordan vi sammen gikk på ski i dag, helt til toppen av bakken. Hvordan du løftet meg opp når jeg datt, selv om vi jo egentlig skulle trene på å komme oss opp selv. Hvordan man lager engler i snøen og hvordan magiske lykter kan lages av is. Alt dette som vi gjorde i dag. Men så er det ikke det jeg forteller, likevel. Det er ikke det jeg forteller mamma og pappa. Det forblir en hemmelighet mellom meg og deg.

For det eneste jeg sier høyt er at jeg frøs så mye på fingrene mine at du tok meg med inn. Da ble jeg så glad! Og den spåen du lagde til meg mens vi ventet på at jeg skulle få varmen i meg…

Den spåen skal jeg sove med i natt.

Det slår meg at vi har ganske mange hemmeligheter, jeg og du. Riktig nok snakker jeg på inn og utpust, spesielt om barnehagen, men det forandrer ikke det faktum at jeg holder det meste inni meg. Hvorfor, vet jeg ikke. Kanskje fordi det er litt vanskelig for meg å sette ord på alt jeg og du gjør sammen. Eller fordi jeg har litt vanskelig for å skille dagene fra hverandre. Det får uansett bare være. At vi to har noen hemmeligheter får mamma og pappa bare leve med.

Jeg vet at du vet og du vet at jeg vet. Hvordan du dag etter dag hjelper meg inn i leken til Maja og Stine for eksempel, fordi du ser at jeg ikke helt klarer det, sånn helt av meg selv. Jo da, jeg sier til mamma at jeg lekte med Stine og Maja. Men ikke mer enn det. Resten forblir mellom oss.

Så, du voksne i barnehagen… Det var egentlig bare det jeg ville si. Sånn i tilfellet du ikke visste. At når mamma snakker om jobben, og pappa snakker om bilen, så snakker jeg om deg.

Fordi du alltid er der.

Fordi du gjør meg trygg.

Men mest av alt fordi jeg er så glad i deg.

Om forfatteren:

Arne S. Kvalvik er 32 år, fra Kristiansund. Bor nå på Nesodden sammen med samboer og to døtre. Han er tidligere musiker i bandet "120days" som vant Spellemansprisen i 2007 og debuterte høsten 2015 med boken «Min fetter Ola og meg» utgitt på Kagge forlag. Boken ble nominert til Brageprisen. Nå skriver han bloggen "Veras univers - til de voksne" om hvordan verden og voksne ser ut fra en treårings perspektiv.

comments powered by Disqus

På forsiden