– A – Apple, B – Banana, C – Cup! Repeat!
– A – Apple, B – Banana, C – Cup! 

Barnestemmene skaper gjenklang i betongveggene på Tepa English-Arabic School.

40 fireåringer gjengir presist hva lærerinnen, madam Ataa, ber dem om.

Ordene kommer etter hvert som bambusstokken treffer krittegningene på tavleveggen. Det hele lyder perfekt unisont.

Tidlig krøkes

Vi befinner oss i Tepa, et lokalsamfunn i hjertet av Ghanas mest folkerike jordsbuksregion, Ashanti. Herfra er det langt til valgfriheten og barnehagedekningen de bemidlede i landets hovedstad Accra kan nyte godt av. Dette er den afrikanske landsbygda.

Les også: En annerledes barnehverdag

Det er morgenundervisning for de minste barna på den engelsk-arabiske skolen. Fire- og femåringene er samlet i to separate klasser. Etter en skolereform på midten av 2000-tallet, ble KG 1 (fireåringer) og KG 2 (femåringer) de første klassetrinnene for de ghanesiske barna som ikke får undervisning gjennom barnehage.

– Språk, språkferdigheter og fysisk fostring står sentralt på timeplanen for de aller minste. De lærer rim og regler — og gjennom dem lærer de også hvordan ting fungerer, forteller madam Ataa.

Fremtidsvisjoner

Tre måneder er gått siden disse barna hadde sin aller første skoledag. Overgangen fra å følge foreldrene i deres daglige gjøremål, til å være en av 40 elever i en skoleklasse, har vært stor.

– Men det er viktig å gå på skolen. Vi vil være her for å lære, sier jentene Lily (4), Kuburati (4) og Haiwa (5) sjenert.

– Hva vil dere jobbe med når dere er ferdige på skolen?

– Frisør, svarer Lily.

– Politi, håper Kuburatu.

– Doktor eller sykepleier, sier Haiwa.
 
Skole fremfor arbeid

– God utdannelse er førsteprioritet for myndighetene i Ghana. Undervisning er viktig for utvikling, og det er veien ut av fattigdom.

Det sier leder for de lokale myndighetene i Tepa, David Adda Amankwah.

Siden kolonitiden har antallet skoler i Ghana skutt i været, og de siste 20 årene har opp til 40 prosent av landets årlige statsbudsjett blitt brukt på utdanning.

Et stort problem for skolemyndighetene i Ghana er imidlertid at barn ikke møter opp på skolen. Dette gjelder særlig i landets rurale områder, hvor barna holdes hjemme for å kunne hjelpe foreldrene med jordbruk og avling. Dette gjelder også i og rundt Tepa, hvor majoriteten av befolkningen er kakaobønder.

Mangler ressurser

– Spesielt om høsten er dette et problem. Da kan det ta uker mellom hver gang barna kommer på skolen, fordi dette er innhøstingssesongen for mange. Selv om barna kommer på skolen etter hvert, blir de preget av det lange fraværet i den videre skolegangen, sier Amankwah.

Dette viderefører problemene med analfabetisme og manglende engelskkunnskaper (engelsk er Ghanas offisielle språk) som det ghanesiske samfunnet tynges av.

– Et annet problem er manglende ressurser til våre skoler. Vi har dårlige vilkår for våre lærere, og dårlig infrastruktur for folk som skal komme seg til å fra skolen, sier Amankwah.

Tilbake i klasserommet fortsetter den høylydte puggingen av bokstaver og ord.

– A – Apple, B – Banana, C – cup! Again!
– A – Apple, B – Banana, C – cup! Again!

Barna i Tepa er ledet inn i en runddans av repetisjoner. Håpet for fremtiden er å kunne bryte ut av fattigdomsspiralen.