– Det er litt uvirkelig og veldig uvant. Kontrastene blir så store, sier Bjønnum.

Den 23 år gamle bergenseren sitter i Creche Emily, en barnehage i den ghanesiske hovedstaden Accra. Rundt henne spinner et tyvetalls energiske barn.

Studerer forskjellene

Bjønnum er i Ghana i tre måneder for å arbeide som frivillig. Som utdannet sosiolog skriver hun også  oppgave om forskjellene mellom barn i Norge og Ghana, og hvordan de ulike oppvekstvilkårene preger barndommen.

Etter å ha jobbet i en måned på et barnehjem, ønsket Bjønnum å studere forholdene i en Ghanesisk barnehage. Hun fikk jobb her i Emily, som er en privat barnehage i den rikere delen av Accra.

Dagen har nettopp startet, og det er like før barna skal ha sin undervisning. I denne barnehagen har nemlig alle barn fra to til fem år skoletimer. Barna deles opp i alderstrinn, gjerne separert i halve år, og får tavleundervisning hvor det trenes basiskunnskaper som ABC og telling.

– Det er mye pugging og repetering. Måten å lære bort på er annerledes her enn hjemme. Man legger ikke så mye vekt på betydningen av ting, men det å huske, sier Bjønnum.

Les også: Håper tidlig skolestart kan kurere fattigdom

60 år tilbake i tid

Alle ansatte i Emily er utdannet «preschool teacher», en utdannelse som tar åtte uker på egne preschool training centers. Lærerne har stor autoritet blant barna, noe som trolig skyldes den utbredte bruken av fysisk avstraffelse.

– På mange måter er forholdene her som for 60-70 år siden hjemme. Da var fysisk avstraffelsen normalt hos oss også. I klasserommene har de skammekrok, og der havner barna om de ikke klarer å sitte stille, forteller Bjønnum.

Oppvokst og vant med den norske pedagogikken — med barnet i sentrum og et tydelig omsorgsbegrep — har ført til en del vanskelige opplevelser for 23-åringen.

– Det er ikke lov til å holde ungene, eller trøste dem når de gråter. De skal lære seg at hvis noen slår, får man ikke trøst. Tankegangen er at da blir de vant til å bli tatt vare på, og det er feil, forteller hun.

Hjelper «flinke» barn

Måten man håndterer barn som faller utenfor — både sosialt og læringsmessig — er også vesentlig annerledes.

– I Norge er fokuset på å ta vare på alle veldig sterkt. Her er det helt motsatt. Hvis barna henger etter får de ansatte beskjed om å «ikke bruke tid på den ungen, for han er dum». I klasserommet blir barna hengt ut hvis de sier feil, og lærerne ler av dem. Det tilbys ingen støtte og ekstra hjelp til de som faller utenfor. Det skaper store forskjeller, og de som sliter detter av allerede som fireåringer, sier Bjønnum.

– I det hele tatt mangler mye av den pedagogikken vi i vesten har brukt lang tid på å utvikle. I Norge er det fokus på lek, sosialisering og interaksjonen mellom voksne og barn. Her er det kun fokus på læring og pugging, påpeker hun.

Andre forutsetninger

Likevel er Bjønnum opptatt av at man ikke kan være belærende i møtet med den ghanesiske barnehagehverdagen. Forutsetningene for barneoppdragelse i Ghana er helt annerledes enn i Norge, mener hun.

– Jeg har lært at jeg må akseptere forskjellene i måten de behandler barna på — kjeftingen, smellingen og slåingen. Man kan ikke komme og si at «sånn gjør vi det i Norge, dere må også gjøre sånn». Slåing er en del av kulturen, og det er tilpasset forholdene her nede.

– Hva er den mest åpenbare forskjellen på barn i Norge og Ghana?

– Her er barna selvstendige fra de er helt små. De går på do alene fra de er to år. Da gir de et signal til læreren, og så forlater de klasserommet. Barndomsbegrepet vårt er ikke tilstede her, og ghanesiske barn blir tidligere voksne enn norske. Det er kanskje sånn det må være for at man skal overleve i dette samfunnet.