Da Gro Borge var liten og bodde i Peru, ble hun spurt hva hun skulle gjøre når hun ble stor. Preget av nøden hun så i det søramerikanske landet, svarte hun at hun skulle kjøpe et stort hus med hundre barn. Og hun ville passe på, så barna fikk det godt.

Som sagt, så gjort. I 2007 kjøpte Borge Ruffen sykehusbarnehage i Levanger.

– Sykehuset hadde drevet Ruffen i 33 år, og så ingen andre muligheter enn å legge den ut for salg. Økonomien i sykehusbarnehagen var utarmet som følge av dårlige tilskuddsordninger, forteller Borge om overtakelsen.

Egen pedagogikk

Hun betegner Ruffen anno 2007 som en barnehage på dødsleiet. Både lokaler og uteområde var svært utslitt, og sykefraværet lå mellom 20 og 30 prosent. Som ny eier holdt det ikke for Borge å pirke i overflaten. En revolusjon måtte til.

– Vi var på et punkt hvor det ikke var et alternativ å la ting være som de var. Jeg hadde jobbet i barnehagen i 17 år, og sett ting forfalle. Nå hadde jeg friheten til å handle. Det som var klart var at vi måtte skape noe nytt for å være levedyktig. Det beste vi hadde, var oss selv, smiler styreren.

Borge valgte å beholde Ruffen-navnet. Men det ble også det eneste. Barnehagen ble gjort om fra en fire- til en femavdelings barnehage. Det ble opprettet flere stillinger, og fra å ha en skrikende mangel på menn, fikk barnehagen hele fem menn i arbeidsstokken. Uteområdet fikk en make-over, og de to barnehagehusene ble trinn for trinn pusset opp. I tillegg utviklet Ruffen sin helt egne pedagogiske tenkning.

Bytter avdelinger

– Vi tok utgangspunkt i verden rundt oss. Trenden er at mange barnehager vil spesialisere seg, ved for eksempel å bli musikkbarnehage eller naturbarnehage. Vi ville favne om alt. Men samtidig er man avhengig av å spisse fagområdene — hvis ikke blir det bare en uklar blanding, sier Borge.

Borge delte de store barnehagebarna inn i tre grupper etter alder. Samtidig opprettet hun tre storbarnsavdelinger. «Tryllefløyten» fokuserer på musikk, eventyr og drama, «Tussilago» satser på natur, friluftsliv og nærmiljø og «Regnbuen» er en kreativ avdeling inspirert av Reggio Emilia og barns undring.

I stedet for å plassere de tre storbarnsgruppene fast på hver sin avdeling, rulerer de tre ganger i året. Mens de minste barna har faste avdelinger, kan en fireåring i Ruffen for eksempel begynne høsten med kunst og kultur på Regnbuen, fortsette med friluftsliv på Tussilago etter jul, og avslutte barnehageåret med musikk på Tryllefløyten.

Barnehagen arbeider i prosjekter, og hver avdeling starter et nytt prosjekt når en ny barnegruppe kommer inn. Prosjektet og barnegruppens opphold på avdelingen ender alltid med en synliggjøring av hva barna har gjort i løpet av perioden.

– Fordi vi alle trenger en begynnelse og en slutt, mener Borge.

Oppkalt etter området

Den nye pedagogikken har fått navnet Saltkjelenpedagogikken. Navnet er hentet fra området der Ruffen barnehage ligger. I gamle dager lå det nemlig en husmannsplass på stedet, hvor ble det kokt ut salt i store kjeler.

– Å koke ut salt er å koke ut essensen. Det gjenspeiler hva vi ønsker å gjøre i barnehagen, forklarer Borge.

Selv symbolet på Saltkjelenpedagogikken står på hedersplass utenfor barnehagen: En diger saltkjele med rom for tanker, visjoner og spennende ideer.

– Jeg er opptatt av at både barn og ansatte skal tilføre noe til kjelen, men også hente noe ut av den, sier styreren.

Engasjement

– Tanken er at barna hører til i barnehagen, ikke på en avdeling, fortsetter Borge.

Ifølge styreren har Saltkelenpedagogikken mange fordeler, både for barn og voksne.

– Fagkompetansen har blitt spisset. Barna lærer mer, og finner ut av sine evner på alle områder. På en vanlig avdeling har barna lett for å velge seg det de liker. Men siden de skifter så totalt miljø finner de sin identitet på de ulike områdene, mener hun.

– At barn rulerer gjør at de får engasjement fra flere hold. Det er bra blant annet i forhold til «gråsonebarn». Flere gode voksne får muligheten til å observere og diskutere. Også barn med spesielle behov får engasjement fra flere hold. Samtidig motvirkes fastlåste oppfatninger. I stedet for å holde på et helt år uten å «få det til», kan barn og voksne oppleve at det klaffer på en annen avdeling, sier Borge.

Kontroversielt

Etter ett år med Saltkjelenpedagogikken fikke Ruffen knallscore fra foreldrene. Personalet trives med ordningen, og tilfører stadig nye elementer til Saltkjelen.
Borge innrømmer imidlertid at tenkningen er radikal.

– Folk blir interessert og begeistret når de hører hva vi gjør. Men vi må også tåle at noen er skeptiske. Det er naturlig. Likevel tror jeg vi på sikt kommer lengre ved å tilføre nye tanker til etablerte sannheter.

– Hvordan ivaretar man barns trygghet når de bytter avdeling tre ganger i året?

– Vi må ha alltid fokus på hvordan vi tar i mot barna. Det synes jeg de ansatte mestrer på en nydelig måte. I tillegg må vi ha eksta god dialog med foreldrene i overgangen. Vi nyter godt av en foreldregruppe som har stort tillitt til oss. De identifiserer seg med tanken om at barna hører til i barnehagen, ikke på en avdeling, svarer Borge.

Hedrer de ansatte

Både Regnbuen, Tryllefløyten og Tussilago har to faste voksne, som utvikler faget på avdelingene. Den tredje voksne er fast for barnegruppen, og blir med barna rundt. Disse voksne er håndplukket med tanke på at foreldre og barn skal være spesielt trygge på dem.

Foran et avdelingsskifte går barna på besøk til den nye avdelingen, og de to avdelingsfaste voksne hospiterer på barnas forrige avdeling.

– Hva krever ruleringen av de ansatte i barnehagen?

– Det krever mye oppmerksomhet og progresjonstenkning. Samarbeidskompetansen skjerpes, siden du må ta inn en ny voksen tre ganger i året. Jeg har et helt fantastisk personale, som er flinke til å møte barna, samtidig som de også er gode på å slippe dem uten sentimentalitet. Det spesielle med personalet mitt er at de blir med på nye ting, og tar med det beste i seg selv inn i det nye, sier Borge ettertenksomt.

Mangfold og inspirasjon

– Saltkjelenpedagogikken hadde nok ikke blitt til uten dem. På en måte var skjellettet klart, men de ansatte har fyllt inn resten, legger hun til.

Også på de andre områdene er forandringene siden 2007 merkbare. Sykefraværet har sunket til rundt ti prosent, og er fortsatt på tur ned. Økonomien er god, og det fysiske miljøet fremstår i en helt ny forkledning.

Borge trekker frem sin egen oppvekst som avgjørende for at hun turte å forandre barnehagen så radikalt.

– I løpet av mine ni første år bodde jeg i Australia, New Zealand og Peru. Jeg er vokst opp med mangfold i utseende, språk, religion og skikker. Det har nok vært avgjørende for at jeg turte å gå inn på en sånn vei. Jeg syns det er så fint med mangfold. Jo flere forskjelligheter, des mer inspirasjon.