Sola skinner fra skyfri himmel. På gårdsplassen springer et tjuetalls barn rundt. De venter.

Det er onsdag, og en helt vanlig dag i de fleste barnehagene i landet. Men ikke i Munkeby gård og naturbarnehage i Levanger.

– Hører du bråket fra fjøsen, spør fem år gamle Christina når barnehage.no kommer inn porten.

– Jeg tror grisene er lei seg fordi vi skal slakte dem i dag, sier hun.

Full åpenhet fra første dag

I mai kom det to griser til gården. Det siste halvåret har barna i barnehagen matet og stelt dem.

– Så nå er de gode og feite, forteller tre år gamle Hege Lilan.

Ifølge Wenche Moa, medeier av barnehagen, har barna hele tiden vært klar over at grisene en dag skulle slaktes og bli til mat.

– Vi har en svart kosegris som vi ikke skal slakte, og er veldig bevisst på å lære barna forskjellen på nytte- og kosedyr, sier hun.

Ikke med på avlivingen

– Forstår de forskjellen?

– Det er jeg overbevist om. De har snakket om slaktingen i flere uker, forteller Moa.

Nå er dagen endelig kommet. Litt før klokken 10 ankommer slakter Audun Jermstad gården sammen med bonde og gårdseier Håkon Fiskvik.

– Barna får ikke være med på avlivingen og blodtappingen. Men resten har de ikke vondt av å se – så lenge det går rett for seg, mener slakteren.

Artikkelen fortsetter under bildet!

Raskt og smertefritt

I bingen på baksiden av barnehagen venter de to utvalgte grisene. Og kanskje har lille Hege Lilan rett, for det virker nesten som om grisene vet hva som er i ferd med å skje.

– Det skal du ikke se bort i fra, smiler slakteren.

Den ene grisen suser rett inn i stallen når han får øye på mannen med den kvasse kniven. Den andre følger situasjonen med argusøyne fra døråpningen.

Slakteren og gårdseieren bruker noen minutter på å få tak i den første grisen, som slett ikke har lyst til å bli juleskinke. Et steg til høyre og et til venstre, og de to er fintet helt ut.

Etter hvert får de tak i luringen, og skuddet fyres av. Grisen dør momentant – raskt og smertefritt. Den løftes opp med en kran, slik at den kan tømmes for blod. Daglig leder Karen Dyrdal sitter klar med en bøtte.

– Vi skal lage blodpannekake i morgen. Det gjorde vi etter fjorårets slakting også, og barna slukte det, sier hun.

– Er han død?

På gårdsplassen tripper barna fortsatt rundt. De gleder seg til klarsignalet går, for da kan de suse rundt barnehagen for å få med seg del to av slaktingen.

– Å fytti grisen, roper fireåringen Jakob når han endelig får øye på grisen på pallen bak låven.

– Er han død? spør han.

– Han blør i alle fall veldig, svarer Magnus.

Den energiske fireåringen tar et steg tilbake, men angrer seg raskt.

– Åi, nå skal de skjære i tjukkasen, sier han, og bryter seg frem i køen.

Delte meninger

Slakteren tar frem kniven og kvesser den. Griseblodet drypper på bakken. Barna er stiv i blikket.

– Fysj, det er ekkelt. Jeg liker ikke blod, kommer det fra Christina – som tar et steg tilbake.

– Jeg synes ikke det der er noe ekkelt, sier fire år gamle Ingeborg Anna. Hun var ikke med på fjorårets slakting, og har gledet seg stort til i dag.

– Dette er jo råkult! fastslår hun.

– Lukter bæsj

Slakteren river av skinnet på grisen.

– Han trenger ikke det mer, konstaterer Magnus.

Han sperrer opp øynene når slakteren på rekke og rad viser frem hjertet, nyren og tarmene.

 – Fysj. Det lukter bæsj, slår han fast.

To minutter senere står han i kø ved trillebåren – for han må jo kjenne på kroppsdelene.

«Fra jord til bord»

Barnehagen har «fra jord til bord» som sin filosofi. De ansatte mener barna har godt av å oppleve en god gammeldags slakting.

– Jeg synes det er kjempebra. Vi holder jo til på en gård, og der skjer det slike ting, sier daglig leder Karen Dyrdal.

– Griseslakt er jo bare en bitteliten del av det vi holder på med. Vi har seks høner, tre kaniner, tre geiter og en kosegris som barna daglig følger opp. Dessuten har vi en egen grønnsakshage hvor vi dyrker forskjellige ting. Ungene er kjempestolte når de kan spise egendyrkede poteter, legger hun til.

Det bekrefter Christina. Men i dag er hun naturlig nok mest opptatt av grisene.

Pølse og koteletter

– Hva skal dere gjøre med dem nå?

– Vi skal spise dem, opplyser hun.

– Ska dere spise dem sånn som de er nå?

– Nei. Lørdag kommer foreldrene våre i barnehagen. Da skal vi lage pølse og koteletter. Og noe annet som jeg ikke husker navnet på.

Partering

Det er foreldrene selv som har tatt initiativ til å foredle grisslaktet.

– Foreldrene skal i lag med ungene partere grisen, og gjøre kjøttet klart for tilberedning. Et knallbra initiativ, synes barnehageeier Wenche Moa.

To av foreldrene var også med på slaktingen. Nina Olsen og Lill Elin Haugan skamroser barnehagen, som gir barna unike opplevelser.

– Det er supert at barna får se at maten ikke kommer fra frysedisken på Rema. For det er det mange småtroll som tror, sier de.

Men det gjør den ikke. Og det vet ungene i Munkeby gård og naturbarnehage.