Det mener landskapstegner og lekeplassinspektør Ylva E. Harestad. Hun har jobbet mye med utvikling av uteområder for barn, og mener tendensen er skremmende.

- Stadig bygges det flate, standardiserte og voksenkonstruerte lekeplasser. Utbyggerne velger de mest lettvinte løsningene, og det som ser ordentlig ut i voksnes øyne, sier Harestad.

Angriper standard-lekeplassen

Lekeplassinspektøren mener den standardiserte lekeplassløsningen med huske, sklie, sandkasse og klatrestativ verken gir barn de fysiske eller mentale utfordringene de har behov for.

- Dette er ikke barns beste. Barn trenger daglig tilgang til natur på egne premisser - ikke en flat plen og mengder med fallsand. Enigheten om at barn trenger varierte, oppdelte og grønne uterom, som gir mulighet for hjemmeplasser, sanseopplevelser, spenning, bygging og rollelek, er stor. Men det er skremmende å se hvor enormt spriket er mellom gode intensjoner og det som faktisk bygges, sier Harestad.

Hun har flere ganger opplevd at det hun mener har vært en drømmetomt for en barnehage - naturlig tilrettelagt for spennende lek – har blitt sprengt vekk til fordel for velfrisert plen og prydbusker.

- Tendensen er at man planerer alt – og fjerner alt av busker og steiner som står der fra før. Skal det være noe grønt, skal det være striglet plen, prydbusker og bark. Trygt, og til glede for de voksnes øyne, mener Harestad.

Gir ingen utfordring

Hun får støtte av førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark, Ingunn Fjørtoft.

- Betydningen av landskap for barns lek, fysiske aktivitet og læring er stor. Det handler om å mestre egen kropp i forhold til omgivelsene, sier Fjørtoft.

- Den tradisjonelle lekeplassen med standardiserte apparater gir ingen fysisk utfordring. Det tar et barn et par ganger å mestre disse apparatene. Da er det ikke mer spennende eller utfordrende igjen i den barnehagen. Det er trist at det er dette vi gir våre barn, fortsetter hun.

Fjørtoft etterlyser synet av barnet i «flytsonen».

- Det er synet av barnet som er oppsatt på mestre noe. All oppmerksomhet, konsentrasjon og kroppslig innsats er rettet mot et formål. Det er noe man sjelden ser på mange av dagens utelekeområder, sier førsteamanuensisen.

Kritiserer utbyggerne

Harestad mener videre at en av de største bremseklossene for barns utelekeområde er barnehageutbyggerne, som gjerne vil bygge raskest, enklest og billigst mulig.

- Vi opplever stadig at utbyggere ikke bryr seg om lekeverdi og holdbarhet på apparatene, bare de får det billigste utstyret, og dette er godkjent. Fokuset på pris gjør at aktørene velger de lettvinte løsningene. Ute i barnehagene møter jeg mange førskolelærere som frustrerer seg over dette. Likevel er det veldig få som reagerer, hevder Harestad.

- Men mange barnehager er flinke til å gå turer i skog og mark. Veier ikke dette opp for et enkelt uteområde?

- Å dra på turer er ingen erstatning for et dårlig lekeområde. Det er forskjell på aktivitet og lek. Underbemanning i barnehagene gjør dessuten friluftslivet uforutsigbart. Hvis en er syk kan de kanskje ikke gå på tur likevel. Barn må også få lov til å glede seg over å skape noe over tid. Å kunne starte et byggeprosjekt i mai og holde på med det hele sommeren har stor verdi. Ute får de ikke lov til det, sier Harestad.

Utydelig regelverk

- Mange barnehager sliter med økonomien, og har kanskje ikke råd til å oppdatere utelekeområdet sitt. Hva kan disse gjøre?

- Barnehagene bør lage en langtidsplan for hvordan de ønsker at utelekområdet skal være. Gjerne med hjelp av for eksempel en landskapsarkitekt. En god ide kan være å henge langtidsplanen opp sånn at alle ser den, også foreldrene. Det skaper både dugnadsvilje og et mål å jobbe mot. Så kan man jo ta en ting av gangen. En lekeplass skal etter min mening aldri være ferdig, sier Harestad.

Hun understreker at det kan være lurt å konferere med noen som kan regelverket for utelekeplasser.

- Regelverket skremmer veldig mange. Det skaper usikkerhet og gir rom for mange forskjellige tolkninger. Det burde absolutt vært gjort mer tydelig, mener Harestad.