Reportasjer

Reportasjer / Denne barnehagen har alltid børsa med på tur

Denne barnehagen har alltid børsa med på tur

Men det er livet barna i Longyearbyen barnehage på Svalbard lærer å ta vare på.

Foto: Hanne Osmo Reindal

Glad i naturen. Selv om klimaet kan være tøft, er barna på Svalbard mye ute. Her koser Egil (5, f.v.), Halvor (5), Fredrik (5), Regine (5), Liv Anna (5) og Nora (6) seg i vårsolen. Foto: Hanne Osmo Reindal

I Longyearbyen barnehage henter pedagogisk leder Gunnhild Antonsen børsa frem fra våpenskapet. Hun sjekker at alt er som det skal være, og at sikringen fungerer som den skal. Signalpistol og skarpskudd pakkes også ned – alt en barnehage på Svalbard må ha med seg på tur.

- Ammunisjonen er alltid med når vi skal utenfor bygrensene, forteller Gunnhild med selvfølgelighet i stemmen.

Selv ikke en barnehage slipper nemlig unna isbjørnfaren, som gjelder over hele Svalbard.

- Men våpen er for voksne og barna får ikke lov til å røre det. Det vet de godt, sier hun, og legger børsa over skulderen.

Rasfare

I dag må barna i Longyearbyen legge utflukten sin til en alternativ turrute. Snøsmeltingen har nemlig startet på Svalbard, og i den opprinnelig planlagte ruta har det nylig gått et ras.

- Det er fare for flere, og derfor vil vi ikke ta med barna dit, forklarer Gunnhild.

I stedet går turen til Bjørndalen. Dalen har – logisk nok – fått sitt navn etter bjørnetrekket som går gjennom den. Mon tro om Bamse Brakar venter på oss der ute?

Himmelen er høy på Svalbard, og skyfri når førskolegruppa i Longyearbyen legger i vei. Snøen som fortsatt ligger i fjellskråningene er av fjorårets årgang. Om noen uker vil den være helt borte.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Været har vært strålende ti uker i strekk, noe som ikke er en selvfølge ved 78 grader nord. Sterk vind, snøfokk og ekstrem kulde kan prege Svalbard også i vårmånedene, og gjør friluftslivet for Longyearbyenbarna vanskelig.

- Likevel prøver vi å være ute så ofte vi kan. I scooterdress og finlandshette tåler ungene mye vær, forsikrer assistent Karin Lockert.

- Selv om vi har et hardere klima enn på fastlandet tror jeg nok vi er mye mer ute her enn i mange andre barnehager.

- Å være ute på tur er noe av det artigste med å gå i barnehagen, synes Nora (6).

Svalbardfauna

- Se! Reinsdyr, utbryter Regine (5), og peker på en liten flokk melkehvite rein som beiter i grøftekanten på turen mot Bjørndalen.

Svalbardreinen finnes bare på Svalbard, og er sammen med fjellreven de eneste landpattedyrene i øyriket. Selv ikke moskusen overlever i det karrige og harde klimaet her. Arten ble forsøkt satt ut på midten av 1900-tallet, men i 1983 døde det siste eksempelet ut.

Les også: Barnehagen er en pilar i lokalsamfunnet

Fremme i Bjørndalen er det imidlertid livet som hersker. Her er det uendelig vakkert.

Rett over leirplassen troner et fuglefjell, og i fjellskråningen gjemmer det seg hundrevis av alkekonger. De synes ikke for det blotte øyet, men vi kan høre dem høyt der oppe, i deres ekstatiske parringskor. Fuglefjellet skråner brutalt ned i havet, og i sjøkanten svømmer små flokker med ærfugl forbi.

- To pappaer og to mammaer, konstaterer Nora.

I horisontens krysning mellom himmel og hav stikker snødekte topper opp i det fjerne – fortsettelsen på den endeløse Spitsbergen-øya.

Bjørnen sover

Men man kan jo aldri være trygg. Når Longyearbyenbarna er ute på tur får de fritt spillerom til å utforske naturen. Her aker de i bakkene og vender steiner i fjæra, mens de voksne fyrer opp grillen. Børsa fungerer som provisorisk søppelstativ. Foreløpig er det ingen kvitebjørn å se.

Artikkelen fortsetter under bildet.



- Det har faktisk aldri skjedd at vi har støtt på isbjørn når vi har vært på tur, sier Gunnhild.

Likevel er det best å være føre var. Om ikke stadig vekk, så er det ikke sjeldent at bjørnen trekker mot befolkede områder. Forrige gang en isbjørn ble jaget bort av sysselmannen på Svalbard var for knapt en uke siden.

- Da jaget de den til havs der borte, og så svømte den helt over til andre siden av Isfjorden, sier Karin, og peker på en steinflekk like ved.

- Jeg har sett isbjørn, sier Marte (5).

- Jeg også, sier Egil (5).

- Jeg så den når vi var ute med båt. Den var veldig stor, men den var så langt unna at jeg ble ikke redd, forteller han om møtet med isødets konge.

- Er isbjørner farlige?

- Ja, de kan spise deg opp, sier Marte mellom munnfullene med pølse.

- Men hvis du ser en isbjørn må man ikke skyte på den. Man må skyte opp i lufta for å skremme den bort. Bare hvis det ikke går an å skremme, kan man sikte på den, forklarer hun.

Respekt for naturen

Er det en ting barna i Longyearbyen barnehage lærer, så er det å ha respekt for naturen. Både for farene som lurer i polarnatten, og for den skjørheten faunaen her oppe representerer.

I fire måneder ligger nemlig Svalbard i et konstant mørke, og dermed får alle levende organismer en svært hektisk tid i sommerhalvåret. Dette gjør plante- og dyrelivet ekstra sårbart, og det må derfor få forbli mest mulig upåvirket av menneskelig annektering.

Svalbardvettreglene er et sett med retningslinjer som både fastboende og turister på øya må forholde seg til. Disse beskriver hvordan man ferdes i villmarka, og er til både for å beskytte natur fra menneske og menneske fra natur.

Artikkelen fortsetter under bildet.



Barna i Longyearbyen barnehage er godt kjent med reglene.

 - Vi snakker mye om å være aktsomme i naturen, og har stadig prosjekter som omhandler floraen og faunaen her, forteller Gunnhild.

Beskytter av livet

Formiddagen har glidd av gårde, og snart er det på tide å vende nesa hjemover. Gunnhild, Karin og de andre voksne pakker sammen, mens barna gjør sine siste krumspring i den flyktige snøen. Bållukten har satt seg fast i både klær og hår, og nesene gløder av frisk luft og sol.

- Se hva jeg har, hvisker Nora (6) hemmelighetsfullt.

Hun holder hendene sine forsiktig frem. I sine myke, krumme barnehender holder hun en fortumlet flue som nettopp har våknet fra vinterdvalen. Forsiktig, forsiktig holder hun den.

- Jeg har hatt den i hånden hele turen, betror hun.

Så, med rolige bevegelser setter hun den ned på en snøfri flekk. Nølende flakser fluen med vingene. Så tar den sats og letter.

Den flyr opp i den klare Svalbardlufta, over den uendelige Spitsbergenøya, og er i perfekt harmoni med resten av den forunderlige naturen - her oppe hvor hardhet og skjørhet går hånd i hånd.

Tips en venn

Tips en venn om denne artikkelen. Du kan sende til flere ved å skille adressene med komma.



1 kommentarer

det så kult ut, jeg skulle ønske jeg var en blåhval

tollak eriksen ( 11.12.2013 kl. 08:50 )

Skriv en kommentar

Du kan velge å være anonym.
Men vis alltid respekt for andre lesere og omtalte personer.

Ditt navn
Din kommentar